Jeg har akkurat blitt ferdig med et superspennende emne på universitetet i Agder. Vi har lært om psykisk utviklingshemming, diverse syndromer, ulike diagnoser, transmittersubstanser, rusavhengighet og psykisk helse. Personlig fikk jeg noen åpenbaringer ved sistnevnte. Under en forelesning kom psykolog og førstelektor Per Arne Lidbom med sterk kritikk mot personlighetsbegrepet. Dette gjorde at jeg fikk lyst til å undersøke fenomenet «personlighet» nærmere. For hva i all verden er egentlig en personlighet?
Personlighet kan bli definert på litt ulike måter. Professor i psykologi Leif Edward Ottesen Kennair skriver i Store norske leksikon at «personlighet er definert som de relativt stabile individuelle forskjellene i hvordan ulike mennesker tenker, handler og føler på tvers av forskjellige situasjoner» (Kennair, 2023).
Kanskje skulle en ha slått seg til ro med denne definisjonen. Den er dekkende på en måte, men Lidbom satte søkelyset på noe Kennairs definisjon ikke sier noe direkte om – konteksten personligheten befinner seg i.
Noen filosofiske spørsmål lyder følgende: Er alle mennesker i stand til å være morsomme? Er alle mennesker i stand til å forelske seg? Er alle mennesker i stand til alt – uavhengig av hvilket arvemateriale de har? Jeg syntes Lidbom sin tanke er spennende, «personligheten» er kontekstavhengig. Det vil si, jeg tror alle er ekstroverte under de rette forholdene. Jeg tror alle er introverte under de rette forholdene. Jeg tror alle holder god orden under de rette forholdene, jeg tror alle holder dårlig orden under de rette forholdene. Jeg tror alle har høy arbeidskapasitet under de rette forholdene, og jeg tror at alle har lav arbeidskapasitet under de rette forholdene.
Jeg har opplevd flere venner av meg som svært ekstroverte ute på byen i hjemlige trakter. Jeg har også opplevd de samme vennene av meg som beskjedene, så fort de begynte på en utdanning i en annen, fremmed by.
For å finne støtte for min tanke, fikk jeg råd om å se til atferdsanalysen, «et fagfelt bestående av grunnleggende filosofiske ideer, teorier, eksperimentell forskning og praktisk bruk av prinsipper og teknikker i praktisk arbeid med ulike klientgrupper» (Viken, 2018, s. 49).
Jeg mener å finne støtte for tanken min om «personlighet» i atferdsanalytisk grunnlagstenkning. Fra et atferdsanalytisk perspektiv er personlighet atferd. Og som annen atferd formes den i samspill med omgivelsene. Ut fra det gjør ikke mennesker handlinger i en kontekst på grunn av sin personlighet, de får sin personlighet på grunn av sine handlinger i en kontekst. Det er altså ikke nødvendigvis noe iboende i selve mennesket som er «personligheten». B.F. Skinner (mannen bak atferdsanalysen) argumenterte blant annet for at atferden vi kaller personlighet vil endre seg dersom personen er sulten eller mett, dersom personen er følelsesmessig aktivert, eller om personen er påvirket av rusmidler (Phelps, 2015, s. 560-561)
Hvorvidt en personlighet finnes eller ikke, og hva den eventuelt består av, er heldigvis ikke opp til meg å bestemme. Jeg har ofte tilskrevet andre menneskers egenskaper som en del av deres personlighet. Jeg tror også at en del mennesker har tilskrevet egenskaper hos meg som en del av min personlighet.
Jeg har blitt skeptisk til hele personlighetsbegrepet, og jeg tar meg selv i å reagere så fort jeg hører ordet personlighet, rett og slett fordi jeg ikke lenger er sikker på hva det er, og om det finnes. Om noen mener jeg kan ha misforstått, setter jeg naturligvis stor pris på et tilsvar.
Jeg synes Lars fanger opp et viktig poeng. Personlighet fremstår som et litt «ubegripelig begrep». Det er liten enighet om hvordan begrepet skal forstås selv blant teoretikere innen feltet personlighetspsykologi (se Bergner, 2020). Innen atferdsanalytisk forståelse er personlighet kort sagt en samlebetegnelse på atferd som kommer av den læringshistorien som personen har hatt. Kan vernepleieren likevel ha nytte av begrepet personlighet? Det er her verdt å gripe fatt i begrepet reifikasjon eller såkalt tingliggjøring, nemlig en tendens til å gjøre adjektiv om til substantiv. Et eksempel er den historiske beskrivelsen av en person som ser seg mye i speilet som narsissistisk (etter legenden om Narcissus) for så å bruke narsissisme som substantiv (Skinner, 1953, s. 202). Problemet oppstår når begrepet blir brukt som forklaring og årsak (Eacker, 1972). Personligheten blir brukt som forklaring på hvorfor folk gjør som de gjør. Er det så farlig da? Ja, fordi det kan stoppe vernepleieren fra å søke etter årsakene i miljøet til personen og finne ut hva som påvirker. Atferd som utfordrer som reaksjoner på uutholdelige livsbetingelser eller vansker med å takle livet grunnet mangelfull støtte og stimulering kan bli begrunnet med personligheten til personen.
En atferdsanalytiker vil si at «personlighet» er en oppsummerende merkelapp (Grant & Evans, 1994). Se for deg Ola, en person som sjelden tar ordet, sjelden hever stemmen og sjelden melder seg på i diskusjoner eller sosiale sammenhenger. Vi kan si at Ola har en innadvendt personlighet. I likhet med Esborg har jeg erfart at folk handler på uventede måter. Om Ola snakker mye og er høylytt, så vil man neppe kalle Ola innadvendt eller sjenert.
Noe av problemet med oppsummerende merkelapper er at de fort kan lede til forklaringsfiksjoner. Man kunne tidligere spørre; hvorfor sier ikke Ola noe i sosiale lag? Jo fordi han er innadvendt eller sjenert. Hvordan vet vi at Ola er innadvendt? Jo han sier sjelden noe i sosiale lag. Her bruker man den oppsummerende merkelappen på de atferder som inngår i merkelappen, som forklaring på nettopp disse atferdene.
Dette blir ekstra tydelig når man nå ikke kan bruke den samme oppsummerende merkelappen for å forklare hvorfor Ola er høylytt og engasjert i sosiale lag; det er rart å si at det er fordi han er sjenert. Man vil derimot kunne si at det er fordi Ola er utadvendt, eller han er engasjert. Men dette blir også en forklaringsfiksjon.
Ola gjør som han gjør på grunn av sin tidligere læringshistorie. Han handler ut fra stimuli eller endringer i miljøet som signaliserer at visse handlinger vil forsterkes, eller at visse handlinger vil gjøre at han unngår ubehag. Dette vil alltid være foranderlig, selv om Ola ofte vil oppføre seg på liknende måter. Hvor viktige forsterkere er eller unnslippelse vil være, vil være vesentlige faktorer for hva Ola gjør.
Så, personlighet er en oppsummerende merkelapp, og slike merkelapper finnes ikke i den fysiske verden. Atferden som oppsummeres derimot, den finnes. Og den vil variere med ulike stimuli i miljøet som signaliserer hvilke konsekvenser som kan følge atferden, og ikke minst variere med hvor motivert Ola er for de ulike konsekvensene (verdien av disse). Også kalt kontekst.
Litteratur
Bergner, R. M. (2020). What is personality? Two myths and a definition. New Ideas in Psychology, 57, 100759.
Eacker, J. N. (1972). On some elementary philosophical problems of psychology. The American Psychologist, 27(6), 553–565.
Grant, L., & Evans, A. (1994). Principles of behavior analysis. Prentice Hall.
Kennair, L. E. O. (2024). Personlighet. Store norske leksikon.
Phelps, B. J. (2015). Behavioral Perspectives on Personality and Self. The Psychological Record, 65(3), 557–565.
Skinner, B. F. (1953). Science and human behavior. Macmillan.
Viken, K. (2018). Atferdsanalytisk miljøbehandling – struktur og kvalitet i tilrettelagte tjenester. Gyldendal.
