I dette innlegget skriver Britt-Evy Westergård, førsteamanuensis ved vernepleierutdanningen på OsloMet, at hun hvert år er oppgitt over studenter som mangler det hun betrakter som grunnleggende i enhver vernepleiers kompetanse. Vi har tatt en prat med en vernepleierstudent som reagerer på Westergårds artikkel.
– Først av alt vil jeg få si at det var et engasjerende innlegg som tar for seg en reell problemstilling. Jeg skjønner at det er frustrerende med studenter som ikke møter opp på forelesninger, og at noen ikke har lest pensum godt nok. Med fare for å gjøre meg upopulær blant mine medstudenter: jeg tror det er hensiktsmessig å ha mer obligatorisk undervisning på studiet. Det skaper garantert en del misnøye, men det får de fleste studentene til å møte opp på forelesningene. Mange er unge og uerfarne, og vet nok ikke hva de kan skippe, og hva som er helt essensielt at de deltar på. Men med mye obligatorisk undervisning er det viktig at foreleserne hele tiden utvikler og forbedrer måten forelesningene og emnene blir lagt opp på. Forskning viser for eksempel at standarden med stram gjennomgang av fagstoff med PowerPoint ikke er optimalt for læring. Ikke er det spesielt engasjerende heller.
– Ved HVL i Bergen har vi hatt mye studentdrevet undervisning, hvor vi har hatt presentasjoner for hverandre om utvalgte temaer. Kafédialog har også vært brukt noen ganger. Jeg opplever personlig at disse undervisningsmetodene bidrar til mye mer læring og engasjement blant studentene. Ja, det er mer krevende, og ja, man går ofte sliten hjem etter undervisning, men læringsutbyttet er stort! Rent personlig har jeg også hatt større utbytte av gruppearbeid. Det gjør at jeg føler et større ansvar for å levere, og at jeg ikke blir den som trekker gruppen ned. I tillegg er det mer stimulerende å diskutere oppgaver og fag i grupper. Flere hoder tenker bedre enn ett! Og så er det veldig relevant å jobbe slik når man som utøvende vernepleier vil måtte jobbe i team, og løse oppgaver i kontinuerlig samspill med kollegaer.
– Jeg synes det blir gjort mye riktig. Innhenting av gjesteforelesere, gjerne vernepleiere i felten, representanter fra brukergrupper og gjerne helsearbeidere med brukererfaring. Her har høgskolen vært flink. Det gjorde inntrykk å høre om psykologen som selv hadde vært underlagt tvungen psykiatrisk behandling. Ellers tenker jeg at både studieløpet og emnene generelt kan legges opp bedre. Det har vært i overkant hektisk til tider, og man får følelsen av at utdanningen putter for mye inn på enkelte semestre.
– Det er ulike ting. Det nevnes ved flere anledninger at artikkelforfatteren er oppgitt over studenter som tilsynelatende har store hull i kunnskapsgrunnlaget sitt, og at mange ikke har kunnskap om brukergruppene man kommer til å møte på i arbeidslivet. Westergård stiller også spørsmål om disse studentene vil klare å innfri på viktige ansvarsområder, og om de har kompetansen i tråd med retningslinjene til utdanningen. Motspørsmålet mitt blir: Er det snakk om en vesentlig andel av studentene? Eller gjelder det bare noen? Og, er det helt sikkert at disse studentene ikke har disse kunnskapene, eller kan det være at noen syntes det er vanskelig å hente det frem på et gitt tidspunkt? Vi må huske at faglærere sitter med sine respektive emner dag inn og dag ut, og sikkert kan sine ting på rams. Men vi som studenter må ha tre år med tett informasjon sittende klar i kammeret på geværet. En god kollega fra min tredjeårspraksis sa noe veldig bra: «Eg kan ikkje huska alle måltidene eg har spist i mitt liv, likevel har dei forma meg». Dette gjelder også vernepleierstudenter og «fagmåltidene» man har blitt servert gjennom tre år. Selv om mange kanskje glemmer en del, tror jeg bestemt at for de fleste så sitter det i ryggmargen at man skal tenke kritisk, begrunne sine valg av metoder og tiltak godt, fundere ting i forskning og fag, og at brukerperspektivet er avgjørende. Det er også en kjensgjerning at man må lære svært mye ute i felt som ferdig utdannet og arbeidende vernepleier. Men man trer jo ikke inn i et vakuum der man skal finne opp hjulet på nytt. Det er jo ikke slik at for eksempel alle bofellesskapene der ute sier «Herregud, takk for at du kom, O store nyutdannede vernepleier, vi aner ikke hva vi skal gjøre». Opplever Westergård at tidligere studenter som har jobbet i noen år fortsatt har like store hull i kunnskapen?
– På en indirekte måte, ja. Jeg hadde nok ikke klart å gjøre oppgavene som du nevner på stående fot. Men jeg føler at utdanningen har pekt meg i retning av hvor jeg kan finne faglige fremgangsmåter som er i tråd med retningslinjene og standardene som forventes av en vernepleier. Og igjen, vi havner jo ikke i et vakuum i arbeidslivet. Man får opplæring av erfarne vernepleiere og andre dyktige kollegaer. Og jeg vil bare få si at nesten samtlige vernepleiere jeg har møtt i felten er dyktige, omsorgsfulle og bidrar med en helt unik kunnskap. Å være vernepleier er et kvalitetsstempel!
Jeg tenker at Westergård gjerne kan holde på sin frustrasjon over at studentene ikke møter opp på forelesninger, og at studenter bruker mindre tid på studier (men dette er vel en del av en større samfunnstendens). Det jeg reagerer på, og som blir feil, er å skulle implisere at tredje års studenter eller nyutdannede vernepleiere ikke er kompetente nok.
FOTO: Privat
