– Det er ett av studiene som tilbys gjennom Regionsenteret for barn og unges psykiske helse (RBUP). Min inngangsport til utdanningen var arbeid med foreldre med rusmiddelavhengighet, innlagt i spesialisthelsetjenesten. Foreldre hadde med seg barna sine inn i familieorientert behandling, hvor foreldrene jobbet aktivt både med mestring av egen rusmiddelavhengighet, psykisk helse og omsorgskompetanse. Foreldrene hadde ofte en personlighetsforstyrrelse, sett i sammenheng med at de selv ofte hadde hatt en trøblete oppvekst i en dysfunksjonell familie, med rus, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep.
– Familiene bodde i institusjonen og var i mentaliseringsbasert behandling i ett år. Barna hadde forskjellige erfaringer, symptomer og fungering. Noen av de nyfødte barna ble behandlet for abstinenser, og var svært sensitive for lyd, lys og berøring. Felles for mange barn av rusmiddelavhengige er at de har reguleringsvansker, utviklingsforstyrrelser og fysiske, psykiske og sosiale vansker. For eksempel kunne de minste barna gå hvileløst rundt, slå og dunke hodet sitt, og gråte hele tiden. Det kunne være barn som aldri gråt og som ikke søkte trøst hos en voksen når de skadet seg eller ble redde. De litt større barna kunne ta voksen-rollen i familien hvor de organiserte familiens gjøremål og foreldrenes følelsesmessige tilstand. Altså en rollereversering mellom foreldrene og barnet.
– Å jobbe med disse familiene er en særdeles kompleks og sammensatt oppgave. Å hjelpe disse foreldrene til å bli gode nok foreldre ligger ikke for alle vernepleiere. I dette arbeidet må vi forstå familien som et system, med en kontinuerlig gjensidig påvirkning mellom individene og systemene de er en del av. I dette arbeidet jobbes det med helse, utvikling og læring i flere ledd, på samme tid. Å jobbe med så mange forskjellige fasetter på samme tid er emosjonelt krevende. I dette arbeidet er vi ofte vitner til pågående omsorgssvikt, underveis i behandlingen. Når jeg løfter fram problemstillingen med foreldre i rusrelatert psykiatri og familieorienterte intervensjoner er det av to grunner: For det første, barna. I Norge er det omtrent 130.000 familier som lever med psykisk sykdom og rusmiddelavhengighet. Det er estimert at ett av fem barn lever i en familie hvor alkohol er et familieproblem. Den andre grunnen er vernepleieren. Disse barna møter vi som vernepleiere på ulike arenaer ute i kommunen, som barnehage og i skole. Foreldrene føler ofte skam knyttet til sine psykiske helseproblemer og underkommuniserer vanskene familien har. Mange av disse barna er uidentifiserte, hvor familiens vansker ikke blir fanget opp av hjelpeapparatet, skolen og barnehagen.
– Da vil jeg dele en praksisfortelling. Den speiler realistiske, sannsynlige situasjoner fra hverdagen i skole og barnehage: «Det er så fint at ‘Kari’ (5 år) tør å være helt seg selv», sa en kollega om et barn som alltid kom i barnehagen med skittent tøy, bustete hår, den samme kjolen i flere uker, som så skitten ut og som luktet vond og som slett ikke sto i stil resten av bekledningen. Klærne lignet ikke noe det andre barn pleide å ha på seg. Barnet hadde alltid inntørket melkebart og kaviar rundt munnen. Til tross for foreldresamtaler hvor klær og lukt ble tatt opp, vedvarte situasjonen for barnet. Fortsatt uttalte kollegaen at «Det er så fint når unger tør å være helt seg selv».
– Vi må passe oss for å la aksepten for mangfold ta overhånd på en slik måte at vi ikke ser omsorgssvikt når den er rett foran nesen vår. For å kunne intervenere i forhold til barn og unge i psykososial risiko trenger barn at vi evner å se barnet gjennom barnets øyne og kan ta barneperspektivet på en genuin måte for å forstå det vi ser. Helt konkret vil dette bety at vi må ha kunnskap om, og ha noen indre bilder av det verste som kan skje med et barn, vite hvor ille det egentlig kan være. Noen av de barna vi møter, kommer fra dysfunksjonelle familier. Barn som utsettes for vold, seksuelle overgrep, fysiske og psykiske krenkelser. Noen utsettes for rusmidler i svangerskapet og har med seg mange sårbarheter som vi må forstå. Til tross for «utfordrende og rar atferd», er dette barn som trenger god omsorg, oppfølging og forutsigbarhet.
– Skal vi som vernepleiere ha mulighet for å gi likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet trenger vi kunnskap om små barn, de utfordringene de har og den barnepopulasjonen de representerer. Det betyr at når vi jobber med nyfødte spedbarn, trenger vi kompetanse om spedbarnets fysiske, psykiske, sosiale og emosjonelle utvikling. Uten aldersspesifikk kunnskap mister vi «noe» på veien», som gjør det forebyggende og helsefremmende arbeidet vrient. For å forstå skjevutvikling, trenger vi kunnskap om normalutviklingen. Uten kunnskap om familier med rusproblematikk, foreldreferdigheter, omsorgssvikt, seksuelle overgrep og barn utsatt for vold vil vi verken kunne identifisere eller intervenere i forhold til disse barna og familiene som strever. For å forebygge og fremme helse, trenger vi kompetanse om dysfunksjonelle familier. Hvordan ser familiene ut på «innsiden» av husets fire vegger, og hvordan ser familien og barna ut «ute» i samfunnet? Som vernepleiere har vi møtt de barna som utfordrer, strever med atferd, de som aldri hører etter, de som ikke lar seg lede eller trøste. De stille og flinke barna, de barna som aktiv unngår voksne på en slik måte at de ikke legges merke til. Skal vi gi hjelp som hjelper til disse barna, foreldrene og familiene må vi kunne kikke inn i livene deres gjennom barnets øyne. Bare da, vil vi kunne gi barnet den hjelpen og oppfølging som trengs for å fremme barnets helse, utvikling og læring.
Foto: Håkon Glommen Eriksen
