Silje Wikstad Sutterud, du er student på andreåret på samlingsbasert bachelor i vernepleie hos Høgskolen i Innlandet, og har latt deg engasjere av at kommunestyret i Lillehammer har vedtatt å flytte den tilrettelagte bedriften Marihøna. Fortell litt om hvordan engasjementet ble vekket?
Nylig ble vi i en av samlingsukene på høgskolen presentert for en lokal sak hvor en liten tilrettelagt kommunal bedrift ble vedtatt flyttet til et større kommunalt arbeids- og opplæringssenter. Mange av de ansatte var uenig i denne avgjørelsen, men ble ikke hørt. Vi har hatt om kjernerollemodellen som beskrevet av Brask, Østby & Ødegård, og det var spesielt én rolle som jeg ble særlig opptatt av, nemlig pådriverrollen. Det handler nok om at dette er den rollen som jeg minst forbinder med det daglige arbeidet som vernepleier. Denne rollen kan best beskrives som en handlende vernepleier som tilrettelegger på systemnivå. Arbeidet i pådriverrollen er i tråd med samfunnsmandatet vårt med blant annet å fremme brukergruppens rettigheter og varsle om uforsvarlighet i tjenesten. Min lærer på høgskolen brukte nok denne saken som inspirasjon for å vekke pådriverrollen i oss tilhørere. Og det fungerte. Det er lenge siden jeg har følt meg så frustrert og maktesløs på andres vegne. Det kunne likevel bare blitt med det. Man hører om en trist sak, men dette er jo tross alt ikke den eneste triste saken der ute. Jeg bor jo heller ikke i kommunen det gjelder, er det da noe poeng å gå videre med noe? Kanskje det er bedre å bruke tid på å lese pensum når jeg kommer hjem.
Jeg gjorde det sistnevnte etter retur fra samlingsuken. Temaet var nå kommunal forvaltning, og jeg leste om kommunale styringsformer, lokaldemokrati og brukermedvirkning i kommunen. Jeg streamet kommunestyremøter, og hørte på podcaster og forelesninger som var lagt ut. Det var da det gikk opp for meg. Den saken om den kommunale bedriften jeg ble presentert for på samlinga, er jo kommunal forvaltning «live», og den eneste måten jeg har noe innflytelse er gjennom pådriverrollen. Plutselig ble maktesløsheten jeg tidligere hadde kjent på, gjort om til følelsen av å eie et prosjekt og det å ha en klar agenda.
Jeg satt meg til å skrive. Argumenter om HVPU-reformens intensjoner og rettigheter etter CRPD ble hentet inn. Mest faglige argumenter blandet med litt spissformuleringer om lokale kommunepolitikeres fremelsk for balanserte kommunebudsjett. Det er tross alt en stor variasjon på leserne i en lokalavis, så det gjelder å bruke litt humor også. Resultatet ble et par avsnitt hvor jeg forsøkte å argumentere for at kommunestyret måtte se på saken på nytt for å vurdere om de har ivaretatt brukermedvirkning i prosessen. Noen dager etter ble det publisert i nettutgaven til lokalavisa og senere i papirutgaven.
Både kjente og fremmede har sendt meg tilbakemeldinger hvor det fremheves at de synes det er bra at jeg engasjerer meg og står opp for denne brukergruppen. Flere har skrevet leserinnlegg med samme budskap i dagene etter, og lokalavisa har hatt mange artikler hvor kritiske stemmer blir frontet. Jeg håper virkelig at dette kan bane vei for handling fra politisk hold. Det har også blitt opprettet underskriftskampanje mot flyttingen som kommunestyret skal ta stilling til på neste møte. Det blir spennende!
Det viktigste med hele innlegget er symbolverdien. Det var helt vesentlig for meg at det ble kommunisert til de ansatte i den lille bedriften at: Vi er flere i samfunnet som bryr oss og ønsker å fremme deres interesser. Deres mening betyr noe! Dette er deres liv og deres arbeidsplass, selvfølgelig skal vi lytte til dem. Erfaringen med dette leserbrevet har vært med å bygge min identitet som fremtidig yrkesutøver, og jeg kommer til å fortsette å engasjere meg i disse sakene som i bunn og grunn angår oss alle. For slik jeg avsluttet leserinnlegget: «Vi må alle ta et ansvar for hva slags samfunn vi ønsker, og jeg synes personlig det er betegnende hvordan vi behandler gruppene i samfunnet som aller mest trenger vår solidaritet». Jeg har allerede begynt på mitt neste leserinnlegg, så dette blir ikke siste ord fra meg.
På tross av begrenset erfaring i denne rollen, ser jeg likevel at det kan være noen barrierer for å komme i gang med en mer offentlig pådriverrolle. Sett i lys av denne saken, kan en mulig barriere være at man er ansatt i den aktuelle kommunen og vil være lojal mot det som har blitt vedtatt. I tillegg er ikke alle like komfortable med å sette navnet sitt bak en meningsytring i avisa, åpent for alt og alle. Det er forståelig, og jeg ser også argumentet med å skape forutsigbarhet for de ansatte ved å stille seg bak avgjørelser som er fattet. Det vil alltid være en vekting av ulike sider.
Det er likevel viktig å poengtere at pådriverrollen foregår i ulike nivåer. Jeg vil råde den som vil prøve seg i pådriverrollen om å begynne i det små, på egen arbeidsplass med egne kollegaer. Starte faglige diskusjoner om hvordan man på systemnivå kan forstå andres behov og muligheter. Andre innganger kan være innspill på tverrfaglige møter i kommunen, samtaler med folkevalgte eller andre samarbeidsarenaer i nærmiljøet. Det er mange måter å engasjere seg på. Handlingsrommet til vernepleieren er enormt.
Referanse til leserbrevet:
Foto: Brede Høgseth Wardrum
