Av: Ingrid Krohn Aasgård, Emmy Elizabeth Langøy og Atle Ødegård
Kommunen og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide om habilitering (Helsedirektoratet, 2021). En av spesialisthelsetjenestens oppgaver innenfor habilitering er igangsetting og oppfølging av miljøbaserte behandlingstiltak, samt opplæring og veiledning til personalgrupper i kommunene (Helsedirektoratet, 2015). Kontakten og samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen vil derfor ha stor betydning for kvaliteten på tjenestene til personer som har behov for habilitering. Samtidig er det lite kunnskap om hvordan spesialisthelsetjenesten og kommunene samarbeider om habilitering, og hvordan samarbeidet oppleves av involverte fagpersoner og tjenesteytere.
Gjennom intervju med fagkonsulenter i spesialisthelsetjenesten og ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester undersøkte vi erfaringer med samarbeid om miljøbaserte behandlingstiltak, og veiledning fra spesialisthelsetjenesten til tjenesteytere i kommunen (Langøy et al., 2024). I denne fagartikkelen vil vi spesielt trekke frem et av funnene fra studien, nemlig det ansvaret primærkontaktene i kommunale tjenester får i dette samarbeidet. En primærkontakt er en tjenesteyter med et særlig oppfølgingsansvar ovenfor en bruker (Helsedirektoratet, 2021).
Roller og forventinger til samarbeidet er i liten grad avklart, og de som er involvert i samarbeidet kan oppleve at det andre tjenestenivået ikke innfrir i tråd med det de forventer. Både fagkonsulentene i spesialisthelsetjenesten og ledere i kommunen opplever utfordringer ved rammene for samarbeidet. De kommunale tjenestene er preget av en høy andel ansatte uten formell utdanning, få vernepleiere og mange deltidsstillinger. Denne beskrivelsen samsvarer også med tidligere forskning på feltet (Ellingsen et al., 2020). Fagkonsulentene og lederne beskriver utfordringer med lite møtetid for tjenesteytere i kommunen, og høy utskiftning av tjenesteytere. Dette medfører at det er vanskelig å få personalgruppen med på endringer og systematisk arbeid med miljøbaserte behandlingstiltak.
Fagkonsulentene i spesialisthelsetjenesten beskrev at de er avhengig av engasjerte primærkontakter i kommunen som kan «drive arbeidet» mellom møtepunktene, og som «holder tak i saken». Også ledere i kommunen forteller at primærkontaktene i tjenestene får mye ansvar. Lederne beskriver at de får et stadig større lederspenn, med ansvar for flere enheter og mange ansatte. Dette fører til at lederne ikke har mulighet til å være involvert i det faglige arbeidet rundt den enkelte bruker. Primærkontaktene får derfor ansvar for kontakt og samarbeid med spesialisthelsetjenesten. I studien (Langøy et al., 2024) ser vi at veiledningen fra spesialisthelsetjenesten ofte rettes mot primærkontakter som deltar på møter med spesialisthelsetjenesten. En av informantene i studien bruker begrepet «kontorveiledning» om veiledning som foregår i møter, og ikke i miljøet sammen med brukere og tjenesteytere. Primærkontaktene får i oppgave å videreformidle veiledningen fra møtene til hele personalgruppen rundt brukeren. Det kan se ut som om primærkontaktene på denne måten får ansvaret for å implementere de miljøbaserte behandlingstiltakene i praksis. Dette kan være en krevende oppgave, særlig hvis primærkontaktene ikke har avsatt tid og ressurser til dette arbeidet. En annen utfordring er at primærkontaktene ofte ikke har noe formelt lederansvar, de kan derfor mangle nødvendig legitimitet og autoritet for å påvirke kollegaer og få til endringsprosesser.
Et annet spørsmål er om veiledning på miljøbaserte behandlingstiltak er egnet til videreformidling på denne måten. Kan veiledningen spres videre og bli virksom i praksis? Gotvassli (2020) skiller mellom to perspektiv på læring i organisasjoner; sturturperspektivet og det sosiokulturelle perspektivet. I strukturperspektivet ses kunnskap som noe eksplisitt som kan fremstilles eller nedtegnes, og som kan spres videre gjennom informasjonssystemer og god informasjonsflyt. I det sosiokulturelle perspektivet ses læring som en sosial prosess der kunnskap blir konstruert gjennom aktiv deltakelse. I dette perspektivet er felles arena for refleksjon og diskusjon viktig for læring. Veiledning på miljøbaserte behandlingstiltak handler ofte om å skape en bedre forståelse for brukerens utfordringer og ressurser, slik at tjenesteytere kan samhandle med og støtte brukeren på måter som fremmer ønsket utvikling. Miljøbaserte behandlingstiltak kan være vanskelig å nedtegne som tiltak eller prosedyrer som kan spres videre.
Våre resultater tyder på at det vil være utfordrende å oppnå reelle endringer i tjenesteyting og behandlingspraksis innenfor miljøbaserte tiltak – uten å involvere flere tjenesteytere i samarbeidet. Ideelt sett, bør alle tjenesteytere må få delta i refleksjon og diskusjon for å tilegne seg den kunnskapen de trenger. Det er nødvendig med mer tid til systematisk arbeid med faglige problemstillinger i tjenestene.
I denne kvalitative studien har vi sett på samarbeidet om habilitering og miljøbaserte behandlingstiltak gjennom blikket til fagkonsulenter i spesialisthelsetjenesten og ledere i kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi kan ikke generalisere funnene, men det er holdepunkter for at det er stort behov for mer kunnskap om samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og ansatte i kommunale tjenester (jf. Langøy et al., 2024).
Studien er for øvrig del av et større forskningsprosjekt. I et pågående PhD-prosjekt undersøkes blant annet hvordan primærkontakter og andre tjenesteytere i kommunale tjenester opplever samarbeidet med habilitering i spesialisthelsetjenesten. Sentrale spørsmål er: Hvilke erfaringer har primærkontaktene med rollen og ansvaret de får i samarbeidet? Og hvordan opplever tjenesteytere samarbeidet? Opplever de at de får de den veiledningen de trenger for å gi gode tjenester?
Her kan du lese mer om studien og forskningsprosjektet SKUP i Fjordantologien 2024 (Langøy et al, 2024).
Ellingsen, K. E., Isaksen, M. S. & Lungwitz, D. (2020). Lav kompetanse og utstrakt bruk av deltid truer faglig forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming. Fontene forskning, 13(1), 18-31. Tilgjengelig fra https://fontene.no/forskning/lav-kompetanse-og-utstrakt-bruk-av-deltid-truer-faglig-forsvarlige-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming-6.584.876655.c7c2c0b2e8
Gotvassli, K. A. (2020). Kunnskap, kunnskapsutvikling og kunnskapsledelse i organisasjoner (2.utgave).Fagbokforlaget
Helsedirektoratet (2015). Prioriteringsveileder – habilitering av voksne i spesialisthelsetjenesten [nettdokument]. Helsedirektoratet (siste faglige endring 02. november 2015).
Helsedirektoratet (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming [nettdokument]. Helsedirektoratet (siste faglige endring 17. oktober 2022).
Langøy, E. E., Aasgård, I. K. & Ødegård, A. (2024). Roller og forventninger i utakt? Om samarbeid mellom den kommunale helse- og omsorgstjenesten
og spesialisert habilitering. I L. J. Halvorsen, F. O. Båtvik, B. Folkestad, H. S. Løvoll & R. Stokken (red.) Fjordantalogien 2024. Universitetsforlaget
Foto by Marstion:
