Fire sisteårs vernepleierstudenter ved Høgskulen på Vestlandet (HVL) – Natalia Ludwig, Elice Stølsli Solberg, Elise Dyrøy Thomassen, og Hilde Hodne Urang – deltar i et forskningsprosjekt om autisme og sorg. Vi snakker med dem om hva de er med på og hvordan de opplever det!
Natalia: – Det stemmer. Vi er med i et lærerstyrt pilotforskningsprosjekt hvor vi utforsker hvordan personer som har en autismespektertilstand diagnose opplever sorg etter tap av en nærstående, i tillegg til hvilken hjelp og støtte de har behov for i sorgen.
Natalia: – Prosjektet ledes av Kristine Berg Titlestad og Aleksander Vie, som begge er førsteamanuensiser ved HVL.
Hilde: – Vi har gjennomført fokusgruppeintervju hvor vi intervjuet tjenesteytere i hjelpeapparatet rundt personer som har autisme og har mistet en nærstående. Videre arrangerte vi dialogkonferanse. Vi presenterte smakebiter av resultatene fra intervjuene, samt skapte dialog med erfarings- og kunnskapsutveksling blant deltagerne på dialogkonferansen.
Elise: – Vi fikk vite om prosjektet gjennom en presentasjon av Kristine. Hun fortalte om egen forskning og hva hun videre så for seg skulle komme ut av dette prosjektet. De med interesse, ble oppfordret til å sende motivasjonsbrev.
Elice: – Veilederne våre hjalp oss med å kontakte relevante boliger og avlastningsboliger. Vi avtalte intervjudatoer, sendte ut informasjonsskriv med intervjuguide utformet av Kristine og Aleksander, godkjent av SIKT i november. Vi hadde mellom 2-5 informanter på hvert intervju, og byttet på forskjellige roller som moderator og notatansvarlig. Intervjuene varte 60–90 minutter, og ble tatt opp med informantenes samtykke.
Natalia: – Som Hilde sa, arrangerte vi en dialogkonferanse der vi inviterte tjenesteytere fra avlastningstjenester, dagsentertjenester og bofellesskap. Vi inviterte også fagrådgivere, eksterne representanter, brukerrepresentanter og samarbeidspartnere fra Autismeforeningen i Norge, Helse Vest, VID og HVL. Vi startet dagen med å ønske alle velkommen, videre fortalte Kristine litt om sorg og sorgprosesser. Dialogkonferansen var delt i to sesjoner. Den første sesjonen, ledet av meg og Hilde, handlet om sorgsopplevelse hos personer med autisme fra hjelpernes perspektiv. Den andre sesjonen, ledet av Elise og Elice, handlet om behov for hjelp og støtte til de etterlatte med autisme. Vi presenterte resultat fra fokusgruppeintervjuene, og deretter jobbet deltakerne med temaene i grupper. Hver sesjon avsluttet med en plenumspresentasjon fra hver gruppe. Dagen avsluttet med oppsummeringsinnlegg fra Sissel Knudsen, fagkoordinator i Bergen kommunes Etat for tjenester til utviklingshemmede, og avslutningsinnlegg fra Vigdis Reisæter, fagseksjonsleder for vernepleierutdanningen ved HVL. Til slutt, takket vi alle for å ha delt sine perspektiver, erfaringer og kunnskap.
Elice: – Jeg kjente på en stor ydmykhet i møte med dette, siden vi i etterkant fikk så mange tilbakemeldinger på hvor viktig arbeidet var, og at vi ble tatt på alvor i den graden vi ble. Jeg har vokst mye på dette, og det har gitt en selvtillit som fremtidig vernepleier som jeg kommer til å bære med meg resten av livet.
Elise: – Ja, det har vært lærerikt, en erfaring jeg kommer til å ta med meg videre. Jeg kjente også på stress, jeg hadde ansvar for det tekniske og ble litt problemer i starten. Heldigvis fikk jeg orden på det, og alt fungerte resten av dagen. Samtidig, en ting er å fremføre for medstudenter og lærere, men en annen ting å presentere for ansatte i kommunen. Sant, er noe med alvoret i det vi skulle presentere. Så enig med Elice: man kjenner på en ydmykhet. Tilbakemeldinger har vært oppløftende for selvtilliten, men også gjort det enda tydeligere hvor viktig arbeidet vi har gjort, er. Så jeg er veldig takknemlig for muligheten jeg har fått til å være med i forskningsprosjektet.
Elice: – Jeg har lært at som fremtidig vernepleier har jeg reell innflytelse på å forbedre tjenestetilbudet og kan gjøre kvalitetsarbeid i praksis. Denne erfaringen har gitt meg en ny selvtillit som bare kan oppnås ved å utfordre meg selv på denne måten. Læringen om sorgteori og autisme har vært spesielt verdifull for meg og noe jeg tar med meg videre i livet. Jeg er takknemlig for støtten og oppfølgingen fra Kristine Titlestad; hun er en flott mentor.
Natalia: – Jeg har lært utrolig mye i løpet av hele prosjektet hittil, men hvis jeg må velge en ting så må det være det at samarbeid virkelig er gull verdt. Vi lærer jo om viktigheten av å spille på hverandre og samarbeid i studiet, men man innser ikke hvor viktig det faktisk er før man står i krevende situasjoner.
Elise: – Prosjektet har lært meg verdien av utveksling av tanker, ideer og perspektiver. I samarbeidet oss studentene imellom, men også i møte med andre tjenesteytere og dialogkonferansen. Det har gitt perspektiv på viktigheten av det å komme sammen og arbeide mot felles mål. I tillegg til at arbeidet vi gjør som medforskere, men også som framtidige vernepleiere, er viktig og verdifullt – det nytter. Det handler om å møte mennesker, lytte, utveksle perspektiver og samhandling, som er noe vi skal gjøre hver dag som vernepleiere.
Hilde: – Jeg syntes det er utfordrende å svare kun en ting fordi jeg har tilegnet meg mye kunnskap, alt fra tematisk analyse til forståelse av dialogkonferanser. Læringskurven har vært bratt. Jeg vil kanskje løfte frem at det som har vært mest verdifullt er at jeg føler jeg har tilegnet meg teori om sorg og sorgstøtte, samt andres erfaringer, som har rustet meg til å gi bedre sorgstøtte til andre. Dette er noe jeg vil ta med meg i ryggsekken videre i livet. Alt i alt, så har dette vært en svært lærerik periode med fokus på et spennende og viktig tema!
