Mange studenter har i dag lagt bak seg sin første fadderuke. I den siste episoden av «Sosialpodden» blir det snakket om viktigheten av å delta på fadderuka, viktigheten av å skaffe seg et nettverk, samt å få oversikt over campus raskest mulig. Jeg tror ikke «Sosialpodden» er i særklasse når det kommer til å fronte fadderuka som noe svært viktig. Jeg håper med denne teksten å nå ut til noen av de studentene som av ulike årsaker ikke var til stede, eller gikk glipp av store deler av fadderuka. Dere kan ta det helt med ro. Dere gikk ikke glipp av noe stort, og dere kommer ikke til å bli ekskludert fra resten av gjengen.
Et av argumentene for at fadderuka er så viktig, er at man angivelig skal støpe hele fundamentet for sin studiehverdag for resten av studiet. Det argumenteres for at det er «viktig å finne plassen sin». Jeg, personlig, mener at dette bare er tull. Jeg tror alt for mange studenter presser seg igjennom sosiale arrangement og fester de egentlig ikke har lyst til å delta på, men som de reiser på fordi de tenker at de «må». FoMo (fear of missing out) er blitt et begrep som har fått feste i den norske dagligtalen de siste årene. FoMO grunner i en frykt av å gå glipp av noe, for eksempel et sosialt arrangement. Kanskje er det FoMO som gjør at studenter reiser på arrangementer de egentlig ikke har lyst til?
Jeg begynte å studere høsten 2022, i en ny by. Jeg var i samme båt som mange andre, jeg kjente ingen. Etter at vi hadde hatt en introduksjon av studiet med noen av foreleserne vi skulle ha, gikk vi sammen i faddergruppene. Faddergruppen min ble ledet av en hyggelig andreårs vernepleierstudent som viste oss rundt på campus. I min faddergruppe var det også en annen mann på min alder. Ettersom at vi var de eneste i faddergruppen av samme kjønn, fikk vi fikk straks kontakt. Etter omvisingen gikk vi ut til fremsiden av universitetet, hvor det var offisiell åpning for alle førsteårsstudenter. Etter at åpningen var ferdig, forsvant de fleste i faddergruppen hver sin vei. Jeg og den andre mannen satte oss ned i kantinen og spiste brødskiver fra hver vår matpakke. I vår uformelle samtale kom vi frem til at ingen av oss egentlig hadde noe stort behov for å være med på festen som skulle være senere samme dag. Jeg tror at vi fungerte som hverandres «alibi» for å ikke delta (hvis ikke du reiser, reiser ikke jeg heller). Vi var begge to lettet da vi tok hverandre i hånden og sa takk for dagen.
Neste dag var det enda mer utfyllende introduksjon av studiet, og i tillegg hadde vi noen bli-kjent leker. Jeg kan godt forstå at noen syntes at slikt hører barnehagen til, men for min del må jeg si at jeg storkoste meg. En av de jeg hilste på, lurte på om jeg kunne tenke meg å være med på «raveparty» på kvelden. Av en eller annen grunn takket jeg ja til dette. Jeg gikk og grua meg i flere timer da jeg kom hjem til den lille hybelen jeg hadde nettopp hadde fått leid. Da festen nærmet seg, gikk meg med tunge skritt mot festlokalet. Jeg hadde heldigvis avtalt med hun som lurte på om jeg ville være med, om å møte meg utenfor. Vi gikk sammen inn, og hun ble raskt oppslukt av festen. Jeg kan huske at jeg beundret henne for å passe så godt inn, tross at hun var som meg, og ikke drakk alkohol.
Etter å ha stått bom stille ved kanten av dansegulvet i fire minutter måtte jeg imidlertid gi tapt. Jeg fikk tak i min nye venninne, og fortalte at jeg måtte gå. Jeg tror jeg fant på en eller annen unnskyldning, men jeg kan ikke huske hva det var. Bitter gikk jeg hjemover igjen. Jeg hadde feilet! Resten av fadderuka var jeg ikke på et eneste arrangement, utenom de som var obligatoriske fra universitetets side. Jeg hørte flere rykter om episke fester og morsomme bar- til-bar runder. Jeg var nesten sur på meg selv, over at jeg ikke klarte å bli med.
Da den andre uken startet, merket jeg at det hadde lønt seg å være til stede på de obligatoriske arrangementene. Jeg pratet til folk, og folk pratet til meg. Før jeg visste ordet av det, kjente jeg flere jeg kunne gå bort til å snakke med, uten at det skulle bli rart på noen som helst måte. Ikke før det var gått to til tre måneder fant jeg «plassen min», med de menneskene som jeg fortsatt holder sammen med den dag i dag.
Kjære nye student. Min første fadderuke var ikke noe særlig i det hele tatt. Jeg gikk mest rundt som en slags nervøs skygge av meg selv. Jeg stresset ikke med å bygge relasjoner, jeg tok det bare som det kom, naturlig. Ikke la deg skremme av de som sier at du må delta på fadderuka for å klare deg. Det tror jeg er bare tull. Det er studiehverdagen som er viktigst, ikke den første uka!
