Grete Wærness, du er klinisk vernepleier med nesten 20 års erfaring fra psykisk helsevern, og er universitetslektor ved Institutt for vernepleie ved UiT Norges arktiske universitet campus Harstad. Du har undersøkt miljøterapeuters erfaringer med medikamentfritt behandlingstilbud i psykisk helsevern, kan du fortelle om bakgrunnen for tilbudet?
Det var brukerorganisasjonene som startet opp «Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingstilbud». Formålet var ikke å være imot medisiner, men å ha mulighet til å velge den behandlingen man selv hadde mest tro på, og at behandlingen skulle være i tråd med menneskerettighetene. I neste runde førte det til at alle helseforetakene skulle etablere medikamentfrie behandlingstilbud. Det første tilbudet startet i 2015, og flere ble etablert fra 2017 og utover. Det betyr ikke nødvendigvis «ingen medisiner», men alternativer, pluss hjelp til nedtrapping. Noen helseforetak etablerte rendyrka medikamentfrie behandlingsenheter, mens andre implementerte det i eksisterende avdelinger, sengeposter og polikliniske tilbud. Det nye tilbudet skilte seg fra det gamle ved å bygge på et recovery-perspektiv. Det handler om at man i større grad ser på funksjon enn diagnose, og hensikten er ikke utelukkende å fjerne symptomer. Et biomedisinsk paradigme søker å fjerne symptomene. Et mer relasjonelt paradigme derimot, vektlegger at miljøterapeuten gir den psykisk syke rom til å leve med sine følelser og å oppleve å bli forstått.
De som omfattes av tilbudet har det som kalles alvorlige psykiske lidelser; som psykoselidelser, bipolarlidelser, alvorlig depresjon og alvorlige personlighetsforstyrrelser. Personer med denne typen lidelser vil kunne møte på tvungen behandling innenfor psykisk helsevern. Mange av de som ønsker seg til medikamentfri behandling, har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten før, mens andre er tidlig i sykdomsforløpet.
Noen vil hevde det ikke er noe nytt, bare nye ord for det man gjør. En av de jeg intervjuet sa at recovery er å fokusere på det friske og tilfriskning. Pasientene har større eierskap til behandlingsforløp og behandlingsplan. Behandlingstilbudene fokuserer på miljøterapi, og planene utarbeides i samarbeid med pasienten. Helt grunnleggende handler det om å gi de som søker hjelp et trygt sted å være, mennesker å snakke med, samt gode aktiviteter. Dette har vært en integrert del av behandlingsopplegget over lang tid. Det som har endret seg, er et mindre fokus på å fjerne symptomer – i hovedsak ved bruk av medikamenter – og et større fokus på mestring av tilværelsen slik som man er. Å ta større ansvar for eget liv er for mange pasienter krevende, og det krever også at miljøterapeutene tåler å stå i denne prosessen.
En miljøterapeut siterte en pasient som hadde bipolar lidelse; «Her blir jeg tålt». Jeg spurte om de ikke tålte pasientene før. «Jo, men vi tåler dem lenger før man går inn og gir medisin, som man gjorde før, pasientene får på en måte være i det litt lenger.» svarte hen. Før ville miljøterapeutene kanskje si at pasienten «blir manisk», men etter endringen kunne man si at pasienten viser følelser, eller er litt «opphauset». Det man ser kan beskrives som «manisk», et symptom, en atferd, men det kan være uttrykk for ønsker, håp, en formidling og et språk. Det skjer en endring fra et psykiatrisk språk til et menneskespråk.
På de eksisterende avdelingene der medikamentfritt tilbud ble implementert, sa de at det var utfordrende å forholde seg til en blanding av pasienter. De som fikk «ordinær behandling», og de som ønsket medikamentfri tilnærming. På de rendyrka medikamentfrie behandlingsenhetene beskrev de en kultur- og rolleendring for både pasient og miljøterapeut som ga både muligheter og utfordringer. Freire sier du ikke kan gi noen empowerment. Du må tilrettelegge så empowerment både ønskes og kan tas. Miljøterapeutene må bruke sin samlede profesjonelle kompetanse for å gi plass og rom til at pasientene kan våge å ta mer styring i eget liv. Det å gi slipp på etablerte strukturer i relasjonen mellom terapeut og pasient er viktig i denne sammenheng. Miljøterapeutene beskrev det som en utfordring å ikke kunne trekke seg tilbake. Pasientene deltar på alle møter. Både pasienter og miljøterapeuter er «front stage» hele tiden, for å si det med Goffmans ord. Noen mener faghierarkiet har blitt tettere, mellom vernepleiere, leger og psykiatere – alle snakker mer med hverandre, på tvers av formelle roller. Miljøterapeutene har mindre makt enn for eksempel leger, som også diagnostiserer, forskriver medikasjon og begjærer tvangsbehandling. Når miljøterapeutene da skal stå på linje med pasienten, blir det en slags pasient-empowerment, men òg personal-empowerment. Å fjerne medikamentene fra ligninga endrer maktbalansen mellom pasient og miljøterapeut. Miljøterapeuten går ifra å være en hjelper som skal fikse problemet, til å være en medvandrer og medmenneske.
Miljøterapeutene var, til tross for noen utfordringer, entusiastiske over det nye tilbudet, og ønsker seg ikke tilbake til sånn som det var. En fortalte «Ingen valium på dem, nei.» Hvis det var uro, når noen kjente på angst, så ble det tidligere tilbudt eventuell-medisin, mens nå tilbød de en tur i gymsalen – og medisinbruken gikk ned.
Jeg tror at de må bruke tid på bevissthet om, at de jobber i et system som gir mulighet for maktbruk, men at de kan styre hvordan de bruker makten. Det krever mye kompetanse å være villig til å kunne gi slipp på maktmidlene, men fortsatt ta de i bruk når det trengs. En god miljøterapeut er som en jazzmusiker. Du må kunne noter og instrumentet, og du må kunne improvisere. Hvordan møter du et annet menneske? Godt miljøterapeutisk arbeid handler om å ta i bruk dialogen, og relasjonen er essensiell. Maktbalanse i relasjoner må være som en dans. Du jobber innenfor de samme rammene, med litt andre premisser, og du må tenke annerledes. Men jeg tror ikke de nødvendigvis trenger lære noe. Jeg tror de har det i seg. Vernepleierne må ta i bruk det de kan, og så må de være nysgjerrige på hva som skjer utenfor komfortsonen.
Foto: Bente-Lill Dankertsen
