Renate G. Mortensrud, spesialvernepleier og Aleksander Olavsson Wråli, fagutvikler. Begge er ansatt i Nord-Aurdal kommune, men i dette innlegget skriver de kun på vegne av seg selv.
I Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9 er det presisert at personer med utviklingshemming selv skal kunne medvirke i vedtaksprosessen (Helse- og omsorgstjenesteloven, 2011). CRPD og den nasjonale veilederen Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming fremmer beslutningsstøtte, selvbestemmelse, mestring, selvstendighet og retten til å leve det livet en selv vil (Helsedirektoratet, 2021; Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2008). Ved ønske om å ta i bruk teknologi som i kapittel 9 betegnes som inngripende varslingssystemer, er vår erfaring at disse lovreglene kan begrense framfor å beskytte personen selv. Vi vil eksemplifisere hva vi mener med det gjennom to casebeskrivelser.
Johan er 25 år og bor i egen leilighet i utkanten av sentrum av et lite tettsted. Han har diagnosen lett psykisk utviklingshemming og mottar kommunale helse- og omsorgstjenester. Han har varig tilrettelagt arbeidsplass og er aktiv på fritiden med fotball og sykkel. Johan er opptatt av å klare seg selv og vil ikke ha med seg personal når han skal til og fra ulike arenaer og gjøremål. Han uttrykker en utfordring med at han kan gå seg bort til tider, og bruker lang tid på å finne tilbake igjen. Johan har utrykt til personalet at han føler seg utrygg og redd for å gå alene, men vil fortsatt ikke ha personal med seg. Han blir mer og mer inneværende i egen leilighet og er ikke like mye ute som tidligere.
Personalet foreslår en mulig løsning med en klokke med geofence-teknologi. Da kan de sammen med Johan definere et gitt område han beveger seg innenfor, der både han og de varsles hvis han går seg bort. Personalet kan da ringe og veilede ham på riktig spor igjen. Johan er positiv til dette tiltaket, og personalet har vurdert hans kompetanse til å samtykke til dette ved bruk av ACE-skjema (Dahlberg, 2012). Konklusjonen er at han har samtykkekompetanse i dette gitte tilfellet.
Silje er 40 år og bor i egen leilighet med ambulerende helse- og omsorgstjenester gjennom døgnet. Hun har diagnosen psykisk utviklingshemming og har ikke et verbalt talespråk, hun kommuniserer med lyder og tegn-til-tale. I perioder plages hun med oppkast på natt. Personalet erfarer at i de tilfellene Silje har kastet opp på natt har hun sovet på ryggen, ligget i ro og ikke gjort noe før personalet har kommet på morgenen. Da har hun ligget i sengen med oppkast og kunne potensielt blitt kvalt. Ulike varianter av læringstiltak og løsninger er forsøkt. Silje blir spurt om hun vil ha tilsyn av en nattevakt som er i nærheten, men uttrykker stor misnøye til forslaget. Hun vil ikke ha personal hos seg etter at hun har lagt seg. Personalet foreslår heller et laken med fuktsensor som registrerer fuktighet og som varsler nattevakten i nærheten slik at den bare kommer når hun har kastet opp. Det synes hun er en bedre ide og samtykker til det.
Veilederen for gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming trekker særlig fram bruk av velferdsteknologi for å fremme selvstendighet og tilrettelegge for økt mestring hos personer med utviklingshemming i alle aldre (Helsedirektoratet, 2021). Videre viser den til at bruk av inngripende teknologi skal besluttes i samsvar med reglene i kapittel 9.
I casen om Johan, som ønsker å ta i bruk geofence-teknologi fordi det gjør ham trygg og selvstendig, frarøver reglene ham en mulighet til å oppnå dette. Hvis vi ser på vilkårene i kapittel 9, er det kravet om fare for vesentlig skade som ikke er innfridd. Johan utsettes ikke for vesentlig skade ved å gå seg bort i noen timer. I Siljes tilfelle er ikke forholdsmessigheten ivaretatt, da hyppigheten av oppkast på natt ikke er stor nok sett opp imot hvor inngripende tiltaket med fuktsensor i laken anses som.
Burde ikke et samtykke tillegges større betydning, fremfor at vi skal vurdere alle tiltak om bruk av inngripende varslingsteknologi som bruk av tvang og makt, uavhengig av samtykke? Avgjørende for at teknologien skal anses som inngripende, er at varsling skjer uten at personen selv initierer det. Men ut fra casene med Johan og Silje, skal ikke de kunne samtykke til bruk av en teknologi for å ivareta deres selvstendighet og mestring i egen hverdag? Skal all bruk av inngripende varslingsteknologi vedtaksfestes som tvang og makt, selv om personen selv er enig i tiltaket, bare fordi vedkommende har diagnosen psykisk utviklingshemming?
Kapittel 9 er selvfølgelig viktig for å ivareta rettsikkerheten til personer med utviklingshemming. Så kan vi spørre oss om den graden av sikring som ligger i kapittel 9 i dag kan stå til hinder for å ivareta artikkel 5. Likhet og ikke-diskriminering i CRPD:
«Partene skal forby enhver form for diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne lik og effektiv rettslig beskyttelse mot diskriminering, uansett grunn.» (Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet, 2008). Burde det ikke heller vært utarbeidet nasjonale, veiledende rutiner for arbeidet med dokumentering og innhenting av samtykke?
Hvis samtykke eller samtykkekompetanse mangler, og det anses som nødvendig å gjennomføre tiltaket likevel, så er det naturlig å utarbeide et kapittel 9-vedtak om bruk av tvang og makt. Hensikten er den samme, men veien frem til bruk av teknologien er basert på den faglige og etiske beslutningen (Dahlberg, 2012) om at dette er viktig for personen det angår, selv om han eller hun ikke ønsker eller forstår det selv.
Vårt anliggende er de tilfeller der den det gjelder faktisk har samtykkekompetanse for det saken gjelder. Ulik varslingsteknologi som betegnes som inngripende i kap. 9, tar ikke høyde for at det er mer inngripende med personale eller et annet menneske som skal utføre samme oppgave. Teknologien i dag kan begrenses med innstillinger som begrenser hvor inngripende bruken blir, noe som ikke er like lett med nærværet av et menneske. Å vri tankegangen vår fra tilsyn fordi det kan skje noe, til å tenke varsling når det faktisk skjer noe.
Det er en tid for alt, og nå er det tid for en endring!
Referanser
Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2008). Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Dahlberg, J. o. (2012). ACE – Aid to capacity evaluation – Hjelpemiddel til vurdering av beslutningskompetanse. Senter for medisinsk etikk, UiO.
Helsedirektoratet. (2021). Gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Nasjonal veileder.
Helse- og omsorgstjenesteloven (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (LOV-2024-06-25-53). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30/kap9#kap9.
Foto: Privat
