Fra dragqueen til vernepleier

Dean Erik Andersen, du har hatt en lang karriere som skuespiller og artist – og så har du en vernepleierutdanning. Hva kom i hvilken rekkefølge?

Jeg har jobbet som skuespiller og artist i over 25 år nå. Fortsatt litt aktiv på scenen, men ikke som fulltidsjobb. Jeg var i Great Garlic Girls fra 1995-2011, og i Queentastic fra 2004-2014. I 2015 satt jeg tilbake på skolebenken på OsloMet og påbegynte min bachelorutdanning i vernepleie. 

Og hva var det som gjorde at du valgte vernepleierutdanning? 

Jeg kom til et punkt hvor jeg hadde behov for mer stabilitet, ryddigere økonomi og trygghet. Jeg gav meg selv et par kriterier som var viktig for meg i søken på ny jobb. Det første var at jeg måtte jobbe med mennesker, og det andre var at jobben måtte være givende og meningsfull. Jeg har alltid hatt forkjærlighet for mennesker med spesielle behov, spesielt da psykisk utviklingshemmede. Det å kunne være med å bidra til å gjøre et annet menneskes liv bedre og meningsfullt er en stor pådriver for meg. Vernepleieryrket utpekte seg tydelig i den retningen jeg ønsket å gå, en vernepleier er i dag omtrent sidestilt med en sykepleier, men hovedfokuset hos en vernepleier er ikke på somatikken, men på livssituasjonen rundt selve diagnosen. Psykisk utviklingshemmede, autister, funksjonshemmede m.fl. blir møtt av et samfunn som ser dem som en diagnose og ikke et likeverdig menneske med ressurser. Som vernepleier jobber man målrettet for å fremheve ressurser, selvstendighet, selvbestemmelse og økt livskvalitet. 

Med din bakgrunn, merket du at du tok med deg erfaringer og ferdigheter derfra i utdanningen noen ganger? I oppgaver, praksis eller andre sammenhenger?

Jeg visste jo ikke hvilke kvaliteter eller evner jeg kunne dra nytte av, eneste fordelen jeg bevisst støttet meg på er at jeg er en god menneskekjenner og god på relasjonsbygging. Jeg fikk meg ekstrajobb ved siden av studiene, noe jeg så på som meget verdifullt for å få erfaring og etablere knagger å knytte studiekompetansen til. I mitt første jobbintervju ble jeg kjent med betegnelsen «egnethet» og viktigheten av det. Jeg var ærlig på at jeg ikke hadde erfaring eller praksis fra omsorgsarbeid når jeg søkte stillingen. I intervjuet spurte arbeidsgiver meg om mitt tidligere virke innenfor underholdnings- og utelivsbransjen. Og der kunne jeg fortelle om det å møte publikum, takle oppturer og nedturer, hvordan håndtere bargjester i påvirket tilstand, hvordan jeg forholdt meg til dårlig kritikk, hvordan livet som freelanceartist er meget uforutsigbart, man jobber som regel kveld/natt og helger osv. Arbeidsgiver konkluderte med at jeg hadde stor grad av egnethet og jeg fikk jobben. Jeg skjønte fort at det å jobbe med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser handler mye om forutsigbarhet, relasjonsbygging, atferdsproblematikk, sinnemestring, evnen til å se muligheter istedenfor utfordringer, og mye mer. Noe av det jeg dro mye nytte av som fersking i møte med disse brukergruppene var humor og møte brukerne med et smil. Erfaringene og opplevelsene jeg hadde fra et langt liv som artist og bartender viste seg å være meget nyttig i min nye rolle som vernepleier og det å jobbe med atferdsanalyse og miljøarbeid. 

Da må jeg bare spørre: Kan du gi noen eksempler på hva bartendere må lære seg, som du nå tenker er overførbart til situasjoner innen vernepleie??

Som bartender så skal man være imøtekommende og vennlig. Alle kunder, uavhengig av status, etnisitet, legning og så videre, er like viktige og skal behandles likeverdig og med respekt. Bartendere opptrer jo veldig ofte nesten som «psykologer», da gjestene til stadighet åpner seg opp og forteller om livene sine og utfordringer og problemer knyttet til egen livssituasjon. Jeg har også opplevd at hemninger og personlighetstrekk endres i påvirket tilstand, og det er ofte at det oppstår uenigheter og krangling blant gjester, slåsskamper er ikke uvanlig, og/eller at bartendere blir skjelt ut og truet, spesielt i tilfeller hvor man ser seg nødt til å nekte folk servering. Jeg har selv blitt skjelt ut og truet av gjester mang en gang, og man har kjent på følelsen av utrygghet og frykt, eller at man selv blir ekstremt sint og føler på sterk urett når gjestene skjeller deg ut og oppfører seg som idioter fordi de blir nektet servering. Jeg har aldri vært i slåsskamp, og min største fordel er at jeg har brukt ord istedenfor knyttneve, jeg har en god evne til å forholde meg rolig og rasjonell, Jeg klarte som oftest å roe ned gjesten med å være tydelig og bestemt, sørget for å ikke miste øyekontakt med gjesten mens jeg snakket med klar og tydelig stemme og endret litt kroppsspråk som gav signal om styrke og selvtillit. Disse egenskapene er direkte overførbare til min jobb som vernepleier, spesielt i de tilfellene med utfordrende atferdsproblematikk. Men jeg tenker at bartendere og serviceyrker generelt kunne hatt godt av litt kompetanse innenfor relasjonsbygging og atferdsproblematikk, for det å møte mennesker med litt forståelse, møte folk med et smil, være en god lytter, viser seg å være både forebyggende og tillitsskapende. 

Hvis vi snur på det, har du hatt en opplevelse av at erfaringene innen vernepleie gjør at du har begynt å tenke på nye måter om noe som skjer på skuespiller og artist-siden?

Vernepleierstudiet gir innføring og kunnskap om diagnoser og brukergrupper, og ulike bistandsbehov. Det har satt sitt preg på hvordan man ser andre mennesker med ulike utfordringer og hvordan disse menneskene blir møtt i samfunnet. Det gir et litt mer nyansert syn på hva som ses på som underholdning. Hva eller hvem er det greit å spøke med? Det har i alle fall fått meg til å tenke litt nytt i min rolle som skuespiller og artist, det ligger en større respekt og aksept for annerledeshet og ulikheter, og heller hylle det enn å latterliggjøre det.