Atle Seierstad og jeg setter oss ned i kantina på campus i Grimstad. Vi to er nå blitt tredjeårsstudenter på vernepleierstudiet ved Universitetet i Agder. I dag har jeg bedt Atle om et intervju, ettersom at jeg er nysgjerrig på livshistorien hans og hans kommende dobbeltkompetanse. Atle er tidligere rusavhengig, men har nå vært rusfri i fire og et halvt år.
Jeg er fornøyd med valget jeg gjorde da jeg begynte på vernepleierutdanningen her på UiA, jeg trives!
Jeg fikk øynene opp for vernepleieryrket da jeg selv var på avgiftning. Der møtte jeg en vernepleier som på en måte klarte å «se hele meg». Jeg hadde også en opplevelse av å bli tatt på alvor. Vernepleieren klarte å prate på en slik måte at jeg ante et håp for meg selv, at fremtiden min kunne bli annerledes. Dette gjorde at jeg fikk et ønske om å selv kunne hjelpe noen på den måten jeg selv ble hjulpet.
Nå kjenner ikke jeg til alle de andre vernepleierstudiene, men jeg mener det er åpenbart for lite forelesninger om rusomsorg/rusfeltet. Det blir tross alt flere og flere vernepleiere som jobber innenfor rusomsorgen, så å sikre nok kunnskap tror jeg er svært viktig! Jeg mener på ingen måte at vi skal fase ut kunnskapen om andre funksjonsnedsettelser, men jeg tenker uten tvil at vi må øke kompetansen på rusfeltet.
Det å være i behandling kan være en tøff jobb. Jeg møtte blant annet en gestaltterapeut og en psykolog som gjorde inntrykk. Jeg begynte for eksempel å skrive dagbok, om tanker og følelser. Etter fire-fem måneder, satt jeg igjen med opplevelsen av at jeg ikke hadde blitt noe bedre siden jeg ble innlagt. Da tok jeg et skritt tilbake og leste i dagboken jeg hadde skrevet. Der kunne jeg til min positive overraskelse se at jeg hadde hatt en utvikling. Jeg var nødt til å jobbe med min selvtillit og selvfølelse. Jeg trengte også bedre min fysiske form, det tar på å være rusavhengig! Jeg ble også nødt til å bli ærlig med meg selv, ikke bare omgivelsene. Jeg ble mer opptatt av å kjenne etter hva jeg faktisk tenkte/følte om ulike ting. Noe av det jeg lærte meg i behandling, var det å finne ut av hva som er mine egne «energityver». Dette er noe jeg har med meg den dag i dag. Noe av det som kanskje var «kjipest» å innse, var at det som hadde stått i veien for meg, egentlig bare var rusmidlene. Jeg har for min egen del lært at jeg lykkes best uten rusmidler. I løpet av de tretten månedene jeg var innlagt hadde vi mye gruppeterapi. Behandlingen gikk også ut på å lage seg positive opplevelser utenfor institusjonen, og det tror jeg er kjempeviktig. Det er noe med det at det egentlige livet leves på utsiden av institusjonen, så det er noe med å ha litt positive referanser til det som skjer «der ute».
Jeg tror at den største fordelen med en slik kompetanse er at en kjenner dynamikken i rusfeltet. Rusfeltet er dynamisk, og jeg tror at det er vanskelig å bare lese seg til den kunnskapen. Jeg tror rett og slett at det er en fordel å ha «følt på kroppen» hvordan rusfeltet faktisk er. Jeg vil også legge til at jeg tenker at en forutsetning for at en historie kan være en kompetanse, er at en har et reflektert forhold til sin egen historie.
En ydmyk en. Den dagen jeg går inn i yrkeslivet for fult, og tenker at dette her kan jeg, er den første dagen jeg kommer til å gjøre en betydelig feil. Jeg tror det er svært viktig med ydmykhet, og at det er viktig å reflektere over hvordan en selv fremstår. Gjensidig respekt er et minimum. En skal som tjenesteyter, aldri møte noen med en ovenfra og ned holdning.
Jeg har selvsagt tenkt igjennom at jeg ser for meg å jobbe i nærheten av noe som har preget livet mitt i 30 år. Jeg tenker at så lenge en har jobbet seg igjennom historien sin går det greit. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg kan komme til å reagere i ulike situasjoner. Det viktigste for min del er å være ærlig med meg selv. Hvis jeg en dag skulle kjenne at det blir for tungt å jobbe innenfor rusfeltet, kan jeg alltids jobbe som vernepleier innenfor et annet felt!
Jeg kommer alltid til å være en forkjemper for å blande ulike behandlingsmodeller i én og samme behandling. Jeg tenker at det er uheldig at behandlingssteder låser seg fult og helt til én behandlingsform. Der jeg var, fikk jeg vært igjennom flere ulike modeller.
Jeg tenker at vi som samfunn må bli flinkere til å la folk få være unormale. Jeg syntes det dumt at alle skal inn i samme boks. Jeg ser på meg selv som heldig, som ikke vokste opp med sosiale medier, som jeg for øvrig tror er med på å lage mye uro for unge. Sosiale medier har jo også gjort rusmidler mer tilgjengelige!
Det er kjempeviktig med et godt skolemiljø. Kanskje samfunnet kunne spart en del mennesker (og en del penger i det lange løp) med å få flere miljøterapeuter inn i skolen? Jeg tenker at det er viktig at ulike utfordringer blir fanget opp tidlig, for når det først har begynt å gå «feil vei», kan det ta skikkelig lang tid før en får snudd.
FOTO: Lars Esborg
