Innlegget er skrevet av Tiina M. Halttunen-Larsen.
Utviklingshemmedes seksualitet har blitt tatt opp mer de siste årene. Det finnes organisasjoner som jobber med dette, samt bøker rettet mot utviklingshemmede. Men særlig kommunikative og holdningsmessige barrierer hindrer fortsatt utviklingshemmede i å fullt ut utøve sin rett til seksualitet (Pérez-Curiel et al., 2023). En annen utfordring er at sammenlignet med resten av befolkningen, er det krevende å inkludere utviklingshemmede i forskningsstudier (Medina-Rico et al., 2018).
Å være et menneske med utviklingshemming fjerner ikke seksualiteten; personer i denne gruppen har samme behov og ønsker som personer uten diagnosen (Wheeler, 2007). Men det kan gi utfordringer når det gjelder å realisere sex og leve fullt ut med sin seksualitet. Seksuell utvikling kan også by på utfordringer, spesielt dersom man vokser opp eller lever i miljøer som ser på utviklingshemming og seksualitet som tabu. Det er nødvendig å veilede foreldre til å akseptere, i stedet for å ignorere, seksualiteten til sitt utviklingshemmede barn, og å hjelpe dem å formidle og lære barna bestemte ferdigheter for å bli trygge (Yıldız & Cavkaytar, 2017).
Selv om forskning har vist at personer med psykisk utviklingshemming ser på seg selv som seksuelle (Wheeler, 2007), er de ofte blitt ansett som både aseksuelle og hyperseksuelle (Zachariassen & Fjeld, 2009). Dessverre er betydningen av seksuelle utrykk undervurdert hos denne gruppen (Medina-Rico et al., 2018). Etter å ha arbeidet flere år med personer med utviklingshemming i kommunale botjenester, sitter jeg igjen med opplevelsen at dette stemmer og at flere andre myter om utviklingshemming og seksualitet fortsatt lever i det beste velgående, nemlig at
For å motarbeide slike holdninger og myter, bør arbeidet med seksualitet være en naturlig del av arbeidet med personer med utviklingshemming. En bør tilnærme seg seksualitet på en flerdimensjonal måte, både ved å undervise i verdien av hva seksualitet betyr for personer med utviklingshemming og bistå i prosessene med seksuell utvikling og seksualitet der det er nødvendig (Medina-Rico et al., 2018).
Som vernepleier og helsepersonell er det min plikt å ha en helhetlig tilnærming til mennesker med utviklingshemming (Fellesorganisasjonen, 2023-2027). Når seksualitet betraktes som en del av det å være menneske, er det ikke vanskelig å akseptere dens eksistens i det daglige arbeidet. Den nasjonale veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming» understreker viktigheten av å tilrettelegge for et godt seksualliv og god seksuell helse hos mennesker med utviklingshemming via opplæring og veiledning gjennom livsløpet (Helsedirektoratet, 2021). Også fordi personer med utviklingshemming har høyere risiko for å bli seksuelt misbrukt (Conod & Servais, 2008), er det viktig å ta opp temaet seksualitet. Det kan øke sjansen for å avdekke seksuelle overgrep (Barstad, 2006).
Ifølge Peter Zachariassen og Wenche Fjeld (Zachariassen & Fjeld, 2009) kan en positiv konsekvens av økt kunnskap og undervisning være holdningsendrende. Ved å holde fagdag om seksuell helse og utviklingshemming, har jeg sett nettopp dette: positive endringer i holdningene og trygghet blant kolleger. For eksempel kom en kollega til meg og sa: «Når vi satt sammen og snakket temaet på en normal måte, og diskuterte hvorfor det er viktig, forstod jeg bedre samt fikk bekreftelse om at flere kolleger også hadde samme usikkerhet. Det ga meg mot». I følge Bernt Barstad (2006) øker økt bevissthet sannsynligheten for at utfordringer knyttet til seksuell helse blir håndtert på en riktig måte. Manglende bevissthet og oppmerksomhet derimot kan føre til at tjenestemottakere opplever at deres seksualitet blir usynliggjort, og at seksuell helse som en ressurs, blir glemt (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016).
Ved å etablere en strategi i miljøet kan fokus på utviklingshemmedes seksualitet opprettholdes og tas på alvor. Dette innebærer refleksjon om hva seksualitet er, og tjenesteyterne må erkjenne at det kan være en viktig del av bedre livskvalitet for mange. Derfor må ønsker og behov dekkes – ikke ignoreres (Barstad, 2006, s. 61). Dette inkluderer blant annet å avtale hvem av tjenesteytere som kan, og er trygg nok til å, være den personen som den utviklingshemmede – eller kolleger kan henvende seg til saker som omhandler seksualitet.
Det er lederens ansvar å sikre at det er toleranse, respekt og åpenhet når det gjelder seksualitet i tjenestene (Helsedirektoratet, 2021). Derfor ville det sannsynligvis vært nyttig om arbeidsgivere allerede i intervjuene tok opp seksualitet som et tema, og informerte om at en del av arbeidet kan innebære å hjelpe med seksualitet. Dette kan skape en naturlig og trygg basis for å håndtere eventuelle situasjoner der det er behov for å være godt forberedt. Arbeidssøkere bør også være åpne om hvorvidt de føler seg trygge eller usikre på å håndtere temaet seksualitet i arbeidet, spesielt dersom det ser ut til at arbeidsgiveren ikke vil ta opp dette. Dette viser at man er åpen for å kommunisere om temaet og eventuelt interessert i å delta på kurs eller videreutdanning
Videre kan tilrettelegging for fagdager, refleksjonsgrupper eller å ta opp temaet seksualitet på personalmøter bidra til å gjøre tjenesteytere tryggere på å snakke om og håndtere problemstillinger knyttet til seksualitet. Jeg håper også at studenter i praksis, deltidsansatte og vikarer blir inkludert i dette viktige arbeidet, da de ofte har størst behov for slik støtte. I tillegg kan fagdager der både tjenesteytere og tjenestemottakere deltar sammen, være fruktbar. På denne måten kan man skape et seksualvennlig miljø der aksept og tillit til å snakke om seksualitet opprettholdes. Ifølge PLISSIT-modellen for sexologisk rådgivning er det å gi tillatelse til å snakke om seksualitet det første steget mot dette (Annon, 1976).
Kilder
Almås, E. & Benestad, E. E. P. (2017). Sexologi i praksis (3. utg.). Universitetsforlaget.
Annon, J. S. (1976). The PLISSIT Model: A Proposed Conceptual Scheme for the Behavioral Treatment of Sexual Problems. Journal of Sex Education and Therapy, 2(1), 1-15.
Barstad, B. (2006). Seksualitet og utviklingshemning. Universitetsforlaget.
Conod, L. & Servais, L. (2008). Sexual life in subjects with intellectual disability. Salud Pública de México, 50 Suppl 2, 230-238.
Fellesorganisasjonen. (2023-2027, 18. november). Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. https://www.fo.no/yrkesetisk-grunnlagsdokument/category3644.html
Helse- og omsorgsdepartementet. (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022).
Helsedirektoratet. (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.
Medina-Rico, M., López-Ramos, H. & Quiñonez, A. (2018). Sexuality in People with Intellectual Disability: Review of Literature. Sexuality and Disability, 36(3), 231-248.
Pérez-Curiel, P., Vicente, E., Morán, M. L. & Gómez, L. E. (2023). The Right to Sexuality, Reproductive Health, and Found a Family for People with Intellectual Disability: A Systematic Review. International Journal of Environmental Research and Public Health, 20(2), 1587.
Wheeler, P. (2007). ‘I Count Myself as Normal, Well, not Normal, but Normal Enough’ Men with Learning Disabilities Tell their Stories about Sexuality and Sexual Identity. Tizard Learning Disability Review, 12, 16-27.
Yıldız, G. & Cavkaytar, A. (2017). Effectiveness of a Sexual Education Program for Mothers of Young Adults with Intellectual Disabilities on Mothers’ Attitudes Toward Sexual Education and the Perception of Social Support. Sexuality and Disability, 35, 3–19.
Zachariassen, P. & Fjeld, W. (2009). Seksualitet – opplæring og veiledning. I J. Eknes & J. A. Løkke (Red), Utviklingshemning og habilitering: Innspill til habiliteringsprosessen, 66-74. Universitetsforlaget.
Foto: Privat
