Sander Tore Takøy Johansen og Linda Brinchmann, dere forsker sammen, har foredrag sammen og skriver sammen. Men samarbeidet startet på en litt spesiell måte, kan dere fortelle om det?
Sander: Jeg hadde en vanskelig periode, ble oppfordret til å prøve samtaler en gang til. Jeg hadde dårlig erfaring fra tidligere, og null tillit til terapeuter. Planen var derfor å ta to-tre samtaler, og så si at dette ikke fungerte. Da jeg møtte Linda ble det veldig enkelt å snakke, og bare være.
Linda: De terapeutiske samtalene er det snart to år siden vi slutta med. Sander bidro i utviklingen av en work-shop i etikk for studenter i FO, om hvordan vi som profesjon bør opptre når vi skal bygge tillit.
Sander: Så fant vi ut at det hadde vært artig å gjøre noe mer sammen.
Linda: Vi laget et foredrag der temaet er «Du trenger ikke være så flink». Budskapet er at relasjonen er viktigere enn teknikker og metoder. I jobben som universitetslektor hadde jeg lyst å se mer på begrepet utenomsnakk, og ønsket at Sander skulle være en del av det. Vi kunne ikke skrive en artikkel basert bare på det vi hadde pusla med. Vi valgte derfor å forske på ‘utenomsnakk’ i terapeutiske samtaler. Vi har ikke funnet forskning på utenomsnakk, men i vår terapeutiske relasjon ble det veldig viktig.
Linda: Jeg kan bare si hvordan jeg gjør det, så må Sander si hvordan det oppleves. I en samtale så jeg at du begynte å bli kjempestressa, og plutselig spurte jeg om anbefaling av whiskysorter. Det var midt i en setning. Og du så noe overrasket ut.
Sander: Det tok meg helt ut av … Alt. Jeg har angst, og den bygger seg veldig fort opp. Jeg ble så totalt satt ut av temaskiftet at angsten datt litt på bakkant, og så ble jeg litt sånn … «Hva faen skal jeg snakke om nå?»
Linda: Før jeg avbrøt for å snakke om whisky, opplevde jeg at du begynte å få det vanskelig. Å bytte tema gjorde at alt bare ble dempa. Da opplevde både jeg og du at det ble en form for et pustevindu. Der vi på et vis pusta og tok litt sats før neste vanskelige tema. Å møte mennesket og være interessert i for eksempel bildet av barnebarnet, eller hva det måtte være som er viktig for den andre, tar noen få sekunder, og du har etablert en relasjon på en annen måte enn at man begynner med utfylling av skjema.
Sander: Det å sitte i en terapeutisk samtale er ganske krevende. Det er tungt å snakke om seg sjøl. Du kommer ut av terapien og er utmatta. Og hvis du skal gjøre det hver uke, eller to ganger i måneden. Det blir tungt, vanskelig, og du begynner å nesten grue deg til å dra. Noen mener man ikke skal snakke utenfor tema i terapi. Jeg mener det er bullshit. Det gjør det enklere og mer håndterbart å være i samtalen.
Linda: Ja, relasjonen blir jo mer gjensidig, når vi bruker utenomsnakk, Jeg må vise litt mer hvem jeg er, enn det som kanskje noen tenker er vanlig.
Sander: Folk ønsker ikke å møte en institusjon. De ønsker å møte et menneske. Når du møter en person som prøver å være en institusjon, så blir det feil. Det blir noe kaldt og klinisk over det. Jeg ble jo godt kjent med personen Linda, selv om jeg ikke fikk vite alt så klart. Og det skaper jo en unik åpenhet. Men samtidig sier jeg at jeg ikke har tillit til Linda som terapeut.
Linda: Første gangen du sa at du ikke hadde tillit til meg som terapeut hadde vi hatt samtaler ganske lenge. Og jeg ble ganske skuffet. For jeg trodde du sa at jeg gjorde en jævlig dårlig jobb. Men du mente ikke at jeg er en dårlig terapeut. Tilliten ligger i det menneskelige. Den ligger ikke i rollen min, den ligger ikke i CV-en min, i utdanningen jeg har, eller metoden jeg bruker.
Sander: Det er greit å vite at personen du kommer til, har utdanning, men noe mer enn det trenger man egentlig ikke å vite. Det er ikke der tilliten bygges. Jeg har full tillit til Linda som menneske, ikke til rollen hun har som terapeut. Hvis hun foreslår en dårlig teknikk, så kan jeg flire av det. Men selv om det er noe jeg ikke har tro på i det hele tatt, så er jeg villig til å prøve det bare fordi du har trua på det.
Linda: Det er kanskje utdanningen og rollen som terapeut som gjør at du kommer første gangen, men det er ikke det som gjør at du kommer tilbake.
Sander: Hvis det er en person du har tillit til, har du også mye større rom og toleranse for at de sier eller gjør feil. Hvis en person jeg har null tillit til, pusher grensene mine, så er jeg ferdig med dem.
Linda: Det ganske interessant at det gikk fra å starte med samtaler som du ikke ville delta på, til det samarbeidet vi har i dag. Jeg gleder meg til å få ferdig artikkelen, og til å presentere noen foreløpige funn på Forskningsdagene!
Sander: Det er ingen som er den perfekte terapeuten. Og alle, absolutt alle, har vært dårlige. Ikke nødvendigvis fordi de har gjort en dårlig jobb, men rett og slett bare fordi det var feil match. Mye av det vi snakker om, er å godta at du kan gjøre absolutt alt helt rett. Men det blir fortsatt totalt feil. Og det er OK.
Foto: Marielle Eriksen / UiT Norges arktiske universitet
