Anders Johansen har intervjuet Martine Meen Hobæk fra Sandefjord kommune og Nils-Øivind Offernes fra Oslo Universitetssykehus, Avdeling for nevrohabilitering, om erfaringer fra tverrkommunalt læringsnettverk for ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon).
Martine: – Sandefjord kommune tar del i Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Målet er at flere kommuner skal ta i bruk og integrere velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. I Sandefjord er vårt prosjektfokus alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) for barn og unge. I prosjektperioden har vi blant annet identifisert at tidlig innsats, forebygging av sårbare overganger, kompetanse og tverrfaglig samhandling på tvers er avgjørende for å kunne utvikle robuste kommunikasjonsvennlige omsorgsmiljøer for den enkelte. Hvis vi skal jobbe systematisk med disse innsatsområdene er det en forutsetning at alle «snakker samme språk». Vi ønsket å jobbe med kompetanseutvikling på flere arenaer slik at kompetansen ikke blir isolert, men delt og utviklet på tvers av viktige arenaer rundt barnet.
Nils-Øivind: – Vi hadde tidligere søkt om støtte til å gjennomføre et opplæringsprogram sammen med Horten kommune for å gi kommunale tjenesteytere kompetanse om grunnleggende kommunikasjon og ASK. Det var professor emeritus Stephen von Tetzchner ved Universitet i Oslo som «satte i kloa i meg» under en diskusjon vi hadde og fikk meg til å lage programmet. Vi fikk ikke støtte til dette prosjektet og jeg trodde det ikke ble noe av før Martine kontaktet meg på SOR-konferansen. Martine var veldig engasjert og hadde blåst opp ambisjonsnivået ved å koble på flere kommuner gjennom Nasjonalt velferdsteknologiprogram.
Martine: – Vi vet at det å opprettholde kommunikasjonsvennlige omsorgsmiljøer som varer over tid er en stor utfordring i kommunale tjenestetilbud. Når Sandefjord delte initiativet om å danne et tverrkommunalt læringsnettverk på en prosjektledersamling med nasjonalt velferdsteknologiprogram, meldte flere kommuner interesse for å delta. Vi anså det som en styrke å organisere slik kompetanseutvikling på tvers av kommuner. I et tverrkommunalt læringsnettverk får vi både jobbet med intern kompetanseutvikling i team, dele erfaringer med andre kommuner, og sammen undersøke og utvikle kompetansen som kreves for å gjennomføre og integrere ASK i kommunale helse- og omsorgstjenester.
Nils-Øivind: – En av de største utfordringene for personer med store kommunikasjonsutfordringer som benytter ASK er at de er avhengig av at nærpersoner har god kunnskap om personens kommunikasjonsferdigheter, samt hvordan man skaper muligheter for at personen skal bruke og utvikle ferdighetene. Ved å benytte læringsnettverk får vi mulighet til å gi deltakerne teoretisk kompetanse, og drøfte konkrete problemstillinger relatert til eget arbeid med utgangspunkt i det de har lært, og øvelse på å benytte det de lærer i praktiske oppgaver mellom samlingene. Dette gir en bedre læringsprosess og øker sjansen for at det nærpersonene lærer fører til en konkret endring i egen praksis. På samlingene vil deltakerne også kunne diskutere utfordringer og løsninger med andre personalgrupper som arbeider med de samme utfordringene overfor andre hovedpersoner. Det antas at forståelse av hele prosessen, fra kartlegging av brukerens kommunikasjonsferdigheter og frem til evaluering av implementerte tiltak, er et sentralt virkemiddel for å etablere robuste systemer som kan opprettholde og utvikle kommunikasjonsvennlige omsorgsmiljøer. Det tilstrebes at både teori og verktøy presenteres på en forenklet og praksisnær måte slik at det er lett for personalet å overføre det de lærer til egen praksis.
Martine: – Læringsnettverket består av 7 kommuner fordelt på 15 forbedringsteam. Kommunene som er representert er Horten, Larvik, Sandefjord, Øvre Eiker, Haugesund, Arendal og Bydel Nordstrand (Oslo). I alt er vi rundt 70 deltakere i prosjektet. I invitasjonen ba vi om at forbedringsteamet skulle bestå av 3-5 personer som til daglig jobber med samme «hovedperson». Videre ba vi om at primærkontakt og tjenesteansvarlig alltid skulle delta på samlingene. Hvordan forbedringsteamet er organisert varierer fra kommune til kommune, men alle har en veileder som er ansvarlig for teamets arbeid underveis – for eksempel en virksomhetsrådgiver, rådgiver for voksenhabilitering, ergoterapeut, fag- og kvalitetsrådgiver, prosjektleder for velferdsteknologi eller avdelingslederen. Deltakerne i forbedringsteamene representerer ulike profesjoner som vernepleiere, helsefagarbeidere, miljøterapeuter, sosialpedagoger, førskolelærere, PP-rådgivere og musikkterapeuter.
Nils-Øivind: – De pedagogiske strategiene er utformet med utgangspunkt i en «train-the-trainer»-modell hvor deltakerne på samlingene i læringsnettverket blir «trenere» for sin egen personalgruppe. Målet er at ønsket kompetanse og praksis skal overføres til hele personalgruppen. Dette gjøres blant annet ved at deltakerne må undervise om de samme tema til egen personalgruppe, de må involvere egne kollegaer i kartlegginger, vurderinger og implementering av tiltak. Det legges vekt på å lære bort kartleggingsmetoder og strategier for implementering som involverer hele personalgruppen.
Martine: Vi gjennomførte erfaringssamtaler i oktober med alle forbedringsteamene. Da er vi midtveis med tanke på antall samlinger. Det vi kan si så langt er at det ser ut til å være store variasjoner på tvers av forbedringsteam, men inntrykket fra samlingene er at deltakerne er fornøyde og engasjerte.
Nils-Øivind: Vi benytter en del skjema til måling før og etter oppstart av læringsnettverket, samt ett skjema hvor tjenesteyterne vurderer egne samhandlingsferdigheter etter hver samling. I tillegg gjennomfører vi intervjuer med alle forbedringsteam. Det tas sikte på å skrive en fagartikkel hvor erfaringene fra læringsnettverket presenteres og diskuteres. Der skal vi se på forhold som er viktige med tanke på å skape robuste kommunikasjonsvennlige omsorgsmiljøer, samt hva et mulig opplæringsprogram bør inneholde.
Martine: Innledningsvis innhentet vi informasjon om omsorgsmiljøet til hovedpersonen, hvilke kommunikasjonshjelpemidler som blir benyttet, en kartlegging av hovedpersonens kommunikative funksjoner og hvilke systemer forbedringsteamene har for kommunikasjonsstøtte. Dette blir ansett som en nullpunktsmåling, som etter prosjektets slutt skal repeteres for å undersøke utvikling/endringer underveis i prosjektperioden. Som Nils-Øivind sa, vi skal bruke data og erfaringer vi samler inn til å sette fokus på utfordringer med å skape språkmiljøer som ivaretar enkeltpersoners kommunikasjon over tid. Det å bli sett og hørt er helt sentralt for å kunne delta i og påvirke eget liv.
FOTO: Anders Johansen
