Jeg har i løpet av det siste året tenkt mer og mer på hva begrepet «miljøterapi» inneholder. Grunnen til dette, er at jeg har en opplevelse av at noen tjenesteytere har en tendens til å kalle noe for miljøterapi og/eller miljøarbeid uten at det er noen grunn til dette. Jeg har i, likhet med mange andre tredjeårs vernepleierstudenter, jobb ved siden av studiet for å økonomien til å gå rundt. På jobben fikk jeg et svært godt forhold til en tjenestemottaker. Jeg tror at noe av grunnen til vår gode relasjon, var at vi hadde samme hobby. Jeg dyrket hobbyen min, sammen med tjenestemottakeren. Det ble nærmest en vits på arbeidsplassen; alle visste at hva jeg og den aktuelle tjenestemottakeren skulle bruke ettermiddagen på. Vi ble faktisk såpass samkjørte, at vi bestemte oss for å vise frem hobbyen vår på en sommerfest i bofelleskapet hvor tjenestemottakeren bodde. Etterpå kom en kollega bort til meg og sa «du verden så god miljøterapi du utfører». Denne kommentaren gjorde inntrykk på meg, ettersom at jeg ikke hadde noen anelse om at det var miljøterapi jeg drev med. Jeg fikk imidlertid lyst til å dykke litt inn i tematikken.
I Store medisinske leksikondefineres miljøterapi slik: «Miljøterapi er en systematisk og gjennomtenkt tilrettelegging av miljøets psykologiske, sosiale og materielle/fysiske betingelser i forhold til individets og gruppens situasjon og behov» (Vandvik, 2024). Hvis jeg tolker denne definisjonen riktig, så er det altså slik at for å kalle noe for miljøterapi, så skal det en gjør, være både systematisk og gjennomtenkt. Med det falt min kollegas utsagn i grus. Det var åpenbart verken systematisk eller gjennomtenkt det jeg utførte, utover det å lage god stemning.
Relativt tidlig i studiet ble vi introdusert for boken Atferdsanalytisk miljøbehandling, skrevet av Kjetil Viken. I boken skriver han blant annet dette om miljøterapi: «miljøterapi brukes om ulike arbeidsformer og med temmelig forskjellige meninger om hva det er» (Viken, 2018, s. 18). Viken ser dermed bort fra begrepet «miljøterapi» og deler tjenesteyting opp i tre deler: omsorgsarbeid, miljøarbeid og miljøbehandling. Omsorgsarbeid blir forklart som den delen av tjenesteytingen som omhandler ivaretakelse av grunnleggende behov, samt at det dreier seg om arbeid i form av generell ivaretakelse. Miljøarbeid blir beskrevet som arbeid inn mot målsetninger med planer, men uten at graden av struktur er høy. Miljøbehandling blir forklart som arbeid som skal gjennomføres med skriftlige prosedyrer for å sikre lik nok gjennomføring (Viken, 2018, s. 22). Hvis jeg skulle plassert det arbeidet jeg utførte sammen med tjenestemottakeren jeg tidligere nevnte, ville det kanskje falt innenfor kategorien miljøarbeid hos Viken? Det står også videre om miljøarbeid: «miljøarbeid er den delen av tjenesteutøvelsen hvor tjenesteyter er sammen med tjenestemottaker og det gjennomføres dagligdagse gjøremål med mer eller mindre klart definerte målsetninger» (Viken, 2018, s. 21). I løpet av mine første samtaler sammen med tjenestemottakeren, kom det frem at vi begge to hadde samme hobby. Det var en form for gjensidig nysgjerrighet mellom meg og tjenestemottaker. For min del, ble det åpenbart at vi begge to kunne finne det interessant og dyrke hobbyen sammen. På bakgrunn av at tjenestemottakeren fortalte at hobbyen gav ham av glede, og at han opplevde det som meningsfylt, ble det relativt logisk at dette trolig ville lage god stemning. Faktisk, så er det å bidra til en meningsfylt tilværelse forankret i loven. I Helse – og omsorgstjenesteloven står det blant annet: «sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv meningsfylt tilværelse i felleskap med andre» (helse – og omsorgstjenesteloven, 2011, §1-1). Tjenestemottakeren hadde også et mål om å utvikle en del av hobbyen sin, en del jeg tilfeldigvis mestret fra før. Dette førte til at jeg hjalp tjenestemottakeren til å mestre den delen av hobbyen som han ønsket å utvikle.
I boken Kunnskapsbasert miljøterapeutisk arbeid står det: «miljøterapeutisk arbeid er et begrep som omfatter og forener miljøarbeid og miljøterapi» (Haugland, et al., 2022, s. 24). Videre kan vi lese om utgangspunktet for miljøterapeutisk arbeid: «utgangspunktet for miljøterapeutisk arbeid er å fremme livskvalitet hos personer med funksjonsnedsettelser» (Haugland, et al., 2022, s. 24). Det kommer også frem at miljøterapeutisk arbeid er preget av samhandling mellom yter og mottaker, og at denne samhandlingen er dynamisk. Videre legges det vekt på relasjonen, og på kvaliteten av denne. Det kommer også frem at arbeidet skal ha sitt utgangspunkt i behovene og ønskene til tjenestemottaker (Haugland, et al., 2022, s. 24) Jeg tenker at arbeidet jeg utførte, samstemmer godt med ønskene tjenestemottakeren hadde.
Forfatterne har også skrevet noe om «kjerneferdigheter» i miljøterapeutisk arbeid. Disse er: relasjonsbygging, kommunikasjon, kartlegging og observasjon, å jobbe systematisk og til slutt – etisk refleksjon (Haugland, et al., 2022, s. 28). Jeg tenker at i det jeg gjorde sammen med tjenestemottaker, brukte jeg flere av kjerneferdighetene i miljøterapeutisk arbeid: Åpenbart utførte jeg relasjonsbygging sammen med tjenestemottaker. Grunnen til at jeg tenker det, er at vi begge to holdt på med noe, som begge to fikk noe positivt ut av. Når det er sagt, er det mer til en relasjon enn bare å gjøre noe som begge opplever som positivt. Jeg syntes også tenke at andre grunnleggende faktorer for å drive med relasjonsbygging er respekt, tålmodighet, omsorg og engasjement, for å nevne noe. For å få til dette, var jeg selvsagt avhengig av å tilpasse min egen kommunikasjon i møte med tjenestemottaker. Jeg ble også nødt til å kartlegge tjenestemottakers nivå av hobbyen, og observere dette i praksis, for å vite hvilket nivå jeg skulle lære bort på. Ut fra det vil jeg hevde at arbeidet jeg gjorde likevel hadde islett av systematikk. Jeg hadde for eksempel alltid med meg utstyret jeg trengte for å gjennomføre hobbyen. Jeg tilpasset lengden av arbeidsøktene med tjenestemottaker, avhengig av dennes fysiske form. Dette ble imidlertid aldri skrevet ned noen plass. Jeg benyttet meg ikke av noen etisk refleksjonsmodell, men tenkte selvsagt gjennom de etiske perspektivene som dukket opp underveis. For eksempel om hobbyen vår burde endre på andre planer for tjenestemottakeren. Et eksempel på dette, er da vi droppet tirsdagstreningen til fordel for hobbyen. Siden arbeidet jeg utførte inneholdt noen av kjerneferdighetene, gir dette kanskje igjen samsvar med det Viken kaller for miljøarbeid?
Jeg tenker at miljøterapi selvsagt finnes, men vil hevde at dette begrepet altfor ofte blir brukt feil. Jeg tror det er svært uheldig at hvermansen (for ikke å snakke om de som jobber med mennesker!) bruker begrepet om helt «vanlige» ting man gjør for hverandre i samfunnet, også i en utøver/mottaker relasjon. Jeg har en tanke om at alle som jobber med mennesker, burde bli mer restriktive i forhold til bruken av begrepene som har noe med miljøet å gjøre.
Litteratur
Haugland, S., Berge, U., Gjermestad, A., Høium, K. & Løkke, J. A. (2022). Kunnskapsbasert miljøterapeutisk arbeid. Universitetsforlaget.
Helse – og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse – og omsorgstjenester (LOV-2011-06-24-30). Lovdata. https://lovdata.no/lov/2011-06-24-30
Vandvik, I. H. (2024, 25. november). miljøterapi. I Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/milj%C3%B8terapi
Viken, K. (2018). Atferdsanalytisk miljøbehandling. Gyldendal.
