Av universitetslektor Steinar Vikholt og nyutdannet vernepleier Kim Haugbjørg.
Overgangen fra utdanning til yrkeslivet representerer en avgjørende fase i utviklingen av vernepleierens profesjonelle identitet. Utdanningen legger grunnlaget for breddekompetanse og forståelse for helse- og omsorgsarbeid, men nyutdannede kan møte utfordringer som krever praktisk tilpasning og kontinuerlig refleksjon. Hvilke utfordringer og muligheter står nyutdannede vernepleier ovenfor, og hvordan kan utdanningene forberede studentene på forventningene til arbeidslivet?
En av vernepleierens kjennetegn er breddekompetansen, som favner alt fra pedagogikk, helse og omsorg til jus og psykologi (Hauksdottir og Iversen, 2020, s. 72). Denne brede generalistkompetansen gir vernepleiere en unik fleksibilitet i møte med arbeidslivets varierte krav, samt gir oss en god evne til å stå sentralt i menneskers liv. Det gir en posisjon som er godt egnet for å koordinere tjenestene rundt som ofte gis fra et bredt spekter av spesialister og andre profesjoner (Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning, 2019, §6).
Ut fra forskriftens bredde i læringsutbytter ser vi at utdanningene skal forberede vernepleiere på breddekravet, men forventninger om å mestre denne bredden fra karrierestart kan både være overveldende og utfordrende. I tillegg til breddekompetansen har vernepleierne gjennom sin bacheloroppgave spisset sin kompetanse i et fagområde, og vil fortsette å spesialisere seg ut fra hvilken type jobb de får etter endt utdanning. Spørsmål som «Hvilken type vernepleier er du da?» kan komme fra nettopp dette.
Denne breddekompetansen er nok grunnen til at vernepleiere omtales ofte som «poteter» innen helse- og omsorgssektoren. Vernepleieren kan brukes til «det meste» innen sektoren, og mange arbeidsgivere har også etterlyst tydeligere informasjon om hva vi faktisk har kompetanse på. Begrepet også har møtt sterk motstand, blant annet av Cato Brunvand Ellingsen i innlegget «Jeg er vernepleier, og er stolt av det. Nemlig.» fra 2016. Poteten kan også anses som kjedelig, noe som lett kan erstattes, og som kanskje ingen savner hvis man fjerner den.
For å møte utfordringen med forventninger om breddekompetanse kan utdanningene gjerne i større grad legge vekt på begrepet faglig forsvarlig yrkesutøvelse. Den nyutdannede vernepleieren må kunne se sine faglige begrensninger og enten henvise videre til de som kan mer om det spesifikke fagfeltet, eller oppdatere seg selv slik at tjenesteytingen kan anses som faglig forsvarlig innenfor det området.
En annen sentral komponent i vernepleieryrket er det tverrfaglige samarbeidet. Vernepleiere er ofte ansett som «brobygger» i tverrfaglige team, da de har kjennskap til både helsefaglige og sosialfaglige perspektiver (for å ikke glemme de pedagogiske, psykologiske osv …) og kan fremme en kultur av samhandling på systemnivå i sin rolle (Brask, Ødegård & Østby, 2016, s. 42). 75% av vernepleiere oppgir at de jobber sammen med 4 eller flere ansatte med annen høgskole- eller universitetsutdanning enn dem selv, for eksempel sykepleiere, leger eller barnevernspedagoger og kun 3% oppgir at de ikke jobber med andre med høyere utdanning (FO, 2021, s. 22).
Tverrfaglig samarbeid krever ikke bare breddekompetanse, men også evnen til å navigere i komplekse, tverrfaglige miljøer. Det kan oppleves som utfordrende å etablere sin rolle i slike team som nyutdannet, spesielt når andre profesjoner har forventninger om at vernepleieren skal kunne ta ansvar for oppgaver som går utover deres faktiske kompetanse. Som nyutdannet vernepleier har dette kommet frem i tverrfaglige møter, der spesialister med beundringsverdig kompetanse og erfaring innenfor sine felt ofte – anerkjennende – henvender seg til den nyutdannede med: «Men dette har du kontroll på.»
Hvordan kan utdanningene forberede studentene for slike forventinger og roller? Ved Universitetet i Sørøst-Norge har man i det siste undervisningsåret studiegrupper og undervisning på tvers av utdanningene barnevern og vernepleie. Selv om dette ikke skaper store tverrfaglige team, gir det hvert fall en smakebit på utfordringer og muligheter, og forhåpentligvis en god øvelse på hvordan det er å snakke forskjellig faglig språk med et felles mål.
En av de større utfordringene er det plutselige ansvaret om å veilede og lede andre ansatte, der et stort flertall av de vernepleiere samarbeider med på arbeidsplassen har en annen fagbakgrunn eller er uten formell helseutdanning (FO, 2021, s. 24). Det krever at man som nyutdannet er trygg på sin faglige kompetanse, og evner å bruke veiledningserfaringer fra studiet rent praktisk. Her peker det seg også ut et aspekt som kan forbedres i studieløpet – det er vesentlig forskjell på å veilede én person, kontra det å kunne samle et helt team mot samme mål på en adekvat måte. Den nyutdannede vernepleieren kan ha behov for både praktiske og teoretiske ledelsesferdigheter som en del av sin profesjonelle kompetanse.
Å lede grupper er en krevende oppgave, og i utdanningen ser vi at dette er noe studentene har utfordringer med. Studentene har ofte et fokus på å nå det neste mål i studiet, for eksempel innleveringsfrister for arbeidskrav eller eksamensdatoen. Variasjon i gruppesammensetning blir ofte bare ansett som et hinder for å nå dette målet. En naturlig variasjon man vil se i arbeidslivet der grupper har forskjellig faglig kompetanse, språkdrakt og interesse samt motivasjon for å delta i arbeidsoppgavene.
Et konkret tiltak for å forberede studentene på hva som forventes ute i arbeidslivet er å inkludere mer praktisk trening i veiledning under studietiden, for eksempel gjennom rollespill eller simuleringer der studentene får øve seg på å lede og veilede i trygge omgivelser. Gruppearbeid kan også være en arena for å trene på gruppeveiledning, egenveiledning og konfliktløsning. Øvelsene vil kunne bidra til å forberede nyutdannede vernepleiere bedre på de lederrollene de ofte får i starten av karrieren.
Selv om mulighetene og utfordringene er mange i det første året som vernepleier bunner de fleste i store forventninger mot en profesjon som er både allsidig og unik i sin kompetanse. Utdanningene kan i stor grad prøve å forberede studentene på disse. Å omfavne alle mulige forventninger er umulig, men en start er kanskje å kreve at studentene utfordrer seg selv med hjelp av rollespill og tverrfaglig samarbeid.
Artikkelen bygger på Sosialpoddens episode «Hjelp, jeg har blitt vernepleier!» som du kan høre via iTunes eller Spotify.
Kilder som ikke er lenket til
Brask, O. D., Ødegård, Atle & Østby, M. (2016). Vernepleierens kjerneroller: en refleksjonsmodell. Fagbokforlaget.
FO. (2021). Det som skal til – En undersøkelse om faktorer med betydning for rekruttering av vernepleiere (06/21). https://www.fo.no/aktuelle-brosjyrer/det-som-skal-til-en-undersokelse-om-faktorer-med-betydning-for-rekruttering-av-vernepleiere-article12237-1335.html
Iversen, A., & Hauksdottir. N. (2020). Profesjoner og roller i helse- og velferdstjenestene. I N. Hauksdottir (Red.). Tverrprofesjonell samhandling og teamarbeid: kjernekompetanse for fremtidens helse- og velferdstjenester. Gyldendal.
FOTO: Steinar Vikholt
