I sin korte fagartikkel 17. desember stiller Lars Esborg et spørsmål som flere av oss som yter helse- og omsorgstjenester bør reflektere over. Vernepleiere jobber innenfor et fagfelt som ofte blir omtalt som miljøterapi, uten at det er veldig tydelig hva miljøterapi faktisk er. For hver vernepleier du spør hva miljøterapi er, er sannsynligheten høy for at du får et nytt svar. I en del sammenhenger blir det samme arbeidet omtalt som miljøarbeid, uten at er det nødvendigvis er noen forskjell i det man snakker om. Miljøbehandling er et tredje begrep som brukes. I tillegg har du mange ulike varianter av miljøterapi, miljøarbeid og miljøbehandling. Jeg stiller meg bak Esborg sin refleksjon, og vil forsøke å underbygge noen av poengene hans.
Ulike fagbegreper brukes i mange tilfeller om det samme. Eller, det samme begrepet brukes om noe som er ulikt. For eksempel er miljøterapi et begrep som brukes av mange ulike faggrupper om ganske ulike måter å jobbe på. En mye brukt referanse til begrepet miljøterapi kommer fra Vatne (2006), som beskriver det som «en metode i psykisk helsearbeid, som handler om å tilrettelegge for fysiske og sosiale rammer og relasjonelle tilnærmingsmåter for behandling i pasientens miljø og dagligliv». En annen definisjon som brukes mye, er Gunderson (1983) sin beskrivelse av fem terapeutiske funksjoner som utgjør viktige faktorer i miljøterapi: 1) Beskyttelse, 2) Støtte, 3) Struktur, 4) Engasjement og 5) Gyldiggjøring. Gundersons definisjon har primært hatt forankring i arbeid med mennesker med ruslidelser og innen geriatri. Vi har også nestoren innen barnevern, Erik Larsen, som definerte miljøterapi så tidlig som 1975, og i sin siste versjon fra 2022 definerte miljøterapi som to deler – en miljødel og en terapidel. Miljødelen handler om å organisere eller legge til rette, mens terapidelen handler om forandring og utvikling. Han fortsetter med å si at miljøterapi kan forståes som et arbeid som handler om å legge til rette eller organisere slik at forandring og utvikling blir mulig (Larsen, 2022). Dette er også tolkningen og definisjonen som Ellingsen, Almo Ellingsen og Løkke (2024) henviser til i sin ferske bok «Vernepleie og miljøterapi». De presiserer videre at miljøterapi ikke primært handler om endring hverken hos personen eller miljøet. Derimot, hevder de at utvikling og opprettholdelse av viktige funksjoner og ferdigheter er en vesentlig del av miljøterapien. Som en forlengelse av dette, definerer de miljøterapi som: «En forutsigbar og dynamisk intervenering i konkrete situasjoner og hendelser, med grunnlag i samspillet mellom psykologiske, fysiologiske og materielle faktorer» (s. 36).
Så, Lars Esborg har kanskje et poeng når han stiller spørsmålet om «miljøterapi» er et misbrukt begrep. Om begrepet ikke er misbrukt, kan vi i alle fall konstatere at det har enorm bredde, både i måten det defineres og på hvilke arenaer det gjøres gjeldende. Min påstand er at miljøterapi er et begrep som omfatter «alt og ingenting». Begrepet brukes om ulike former for arbeid, det omtales på ulike måter og det betyr derfor heller ikke noe spesielt. Man må antakeligvis forstå konteksten og historien bak bruken av begrepet for å forstå hva den enkelte mener med begrepet. Begrepet miljøterapi er i seg sjøl på sett og vis et utslitt begrep. Etter hvert, har begrepet miljøterapeutisk arbeid blitt mye brukt av vernepleiere, og om det arbeidet vernepleiere gjør. Dette er begrepet som for eksempel benyttes i den nasjonale Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning (Kunnskapsdepartementet, 2019). I forlengelsen av Esborg sitt innlegg, vil jeg være enig i at dette er begrepet som primært bør brukes som en generell paraplybetegnelse om det arbeidet vernepleiere utfører når de jobber med tilrettelegging for mestring, deltakelse og utvikling for mennesker med sammensatte behov. I en del sammenhenger vil en del av oss ha behov for å bruke smalere betegnelser, som for eksempel målrettet miljøarbeid eller positiv atferdsstøtte. Dette er arbeidsformer som faller inn under miljøterapeutisk arbeid, men som gir større grad av beskrivelse av det arbeidet man utfører. Som et sub-sett under betegnelsen målrettet miljøarbeid vil også en del av oss bruke begreper som omsorgsarbeid, miljøarbeid og miljøbehandling som er enda mer spesifikke beskrivelser av ulike arbeidsmåter som faller inn under målrettet miljøarbeid (Isaksen & Viken, 2025; Viken, 2018)
Esborg kunne også like gjerne spurt om miljøarbeid er et misbrukt begrep. I mange sammenhenger omtales også miljøterapi og miljøarbeid som to sider av samme sak. Du vil finne et utall varianter og variasjoner om du ser på hvordan begrepet miljøarbeid anvendes i faglitteratur. De samme utfordringene gjelder mange av begrepene som brukes innenfor fagfeltet, og om det vi gjør når vi yter tjenester.
Det er vanskelig å komme frem til en form for konsensus rundt faglig begrepsbruk. Måten vår å jobbe på handler i mange sammenhenger om en faglig identitet. Folk flest er ikke innstilt på å kalle noe de holder kjært for noe annet enn det de er vant til. Det blir litt som å gi ditt eget barn et nytt navn. Det sitter langt inne.
Den andre siden av utfordringen som Lars trekker frem, er at selv når vi jobber på ulike måter, kaller vi de ulike måtene å jobbe på for ett og samme navn. Miljøterapi brukes som begrep enten man jobber med ivaretakelse av helse og opprettholdelse av funksjon, tilrettelegging for mestring og utvikling, eller om det er skreddersydde tiltak basert på tydelige prosedyrer. Jeg tror at Lars og jeg er helt enig i at det er lurt å ha faste begreper som beskriver ulike måter å jobbe på. Det bør være flere nyanser i fagspråket vårt slik at vi har ulike begreper om ulike deler av arbeidet vi gjør. Mangelen på konkrete og beskrivende begreper gjør at vi kommuniserer dårlig oss fagfolk imellom, og at vi er dårlig i stand til å fortelle andre om det vi gjør. Miljøterapi er på sett og vis et begrep på linje med lapskaus. Lapskaus er et greit begrep om mat som har mange forskjellige ingredienser og litt brun saus, sjøl om den lages på mange forskjellige måter. Hva som skiller ulike lapskauser fra hverandre forsvinner i begrepsbruken. Det kalles bare lapskaus uavhengig av hvordan den er laget og hva den inneholder. Det er kanskje heller ikke så farlig. Behovet for nyanser er begrenset når det kommer til måten vi snakker om lapskaus. Dette behovet er derimot mer prekært når vi snakker om hvordan vi yter tjenester til mennesker som har behov for vår bistand. Det er jo ikke slik at alle tjenester bør omtales som ett og det samme. Vi vernepleiere bør unngå å kalle alt vi gjør for lapskaus, beklager, miljøterapi.
Ellingsen, K. E., Ellingsen, M. O. A. & Løkke, J. A. (2024). Vernepleie og miljøterapi. Universitetsforlaget.
Gunderson, J. G., Will, O. A. & Mosher, L. R. (1983). Principles and practice of milieu therapy. Jason Aronson.
Isaksen, J., & Viken, K. (In press / 2025). Målrettet miljøarbeid – En innføring. Fagbokforlaget.
Larsen, E. (2022). Miljøterapi med barn og unge. Organisasjonen som terapeut (4. utg.). Universitetsforlaget.
Vatne, S. (2006). Korrigere og anerkjenne. Relasjonens betydning i miljøterapi. Gyldendal akademisk.
Viken, K. (2018). Atferdsanalytisk miljøbehandling – struktur og kvalitet i tilrettelagte tjenester. Gyldendal.
Foto: Kjetil Viken