Henriette Westhrin, du er generalsekretær i Redd Barna. Du har vært nestleder i SV. Og så er du utdannet vernepleier. Når tok du vernepleierutdanning – og hva ledet deg dit?
– Jeg gikk på vernepleierutdanning på Høyskolen i Akershus fra 1994-1997. Det var et aktivt valg av meg å avslutte opprinnelig påbegynt utdanning og endre til vernepleier, fordi jeg gjennom jobb ved siden av studier hadde jobbet med mennesker med utviklingshemming, og blitt imponert over det faglige arbeidet som ble utført av erfarne kolleger og ledere med denne utdanningen. Høsten 1994 skulle jeg flytte til Oslo for å være nestleder i Sosialistisk Ungdom (SU), dermed ble Akershus det naturlige valget, for på det tidspunktet var det ingen vernepleierutdanning i Oslo.
– Jeg jobbet som vernepleier dels i habiliteringstjenesten i Akershus og dels i kommuner (først Lambertseter bydel, deretter Bamble kommune) frem til 2002. Da begynte jeg i et vikariat som forbundssekretær i Fellesorganisasjonen (FO) med ansvar for helse- og sosialpolitikk. Hele tiden kombinerte jeg studier og jobber som vernepleier med ulike verv i SU og Sosialistisk Venstreparti (SV). I 2003 ble jeg valgt til nestleder i SV, og jeg jobbet med politikk på fulltid frem til 2013. Hele tiden var vernepleier- og FO-bakgrunnen min nyttig, ikke minst som statssekretær i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, der jeg hadde ansvaret for likestilling og inkludering, inkludert arbeidet med mennesker med nedsatt funksjonsevne.
– Det er veldig mye faktisk. Jeg har pleid å si at å være SV-er i regjering kan sammenlignes med språktrening for barn med autisme. Målet er svært ambisiøst og kan virke langt borte, og for ikke å miste tålmodigheten og trua, må man sette opp svært små mål. Det viktige er at man hele tida sjekker at det er progresjon i riktig retning, og evaluerer hva som virker og ikke. Og når du ser alle de små resultatene i sammenheng, så ser du at de til sammen kan bidra til store, positive endringer, enten det er snakk om samfunnet eller barn. Å lage seg hovedmål, delmål og finne rette virkemidler er en nyttig øvelse for alle typer jobber jeg har hatt. Heldigvis vet jeg at metodene man bruker i vernepleierfaget har endret seg mye siden jeg jobbet i habiliteringstjenesten. Men i politikken kunne jeg stadig bli fristet til å si «Legg henda i fanget og se på meg!» med tydelig stemme, når jeg mente at de jeg forhandlet med doserte om sitt uten å egentlig lytte til mine meninger og perspektiver.
– I 2013 begynte jeg i jobb i Norsk Folkehjelp, og ble samtidig styreleder i Stiftelsen SOR. Jeg hadde en liten tur tilbake i politikken, men fra 2017 ble jeg generalsekretær i Norsk Folkehjelp. Det er en demokratisk medlemsorganisasjon som jobber med solidaritetsarbeid både i Norge og internasjonalt. Overskriften for alt deres arbeid er rettferdig fordeling av makt og ressurser og vern av liv og helse. Den har sin forankring i norsk fagbevegelse, og verdisynet deres passet meg godt. Med flere tusen medlemmer i Norge og arbeid i nesten 30 land var det mange baller som skulle holdes i lufta samtidig. Som leder er det også viktig å være bevisst at man skal jobbe med henda på ryggen. Ikke blande seg opp i alt ansatte gjør, men heller la folk finne egne løsninger. Selv om jeg ikke ville gjort det på samme måte, så kan resultatet bli minst like bra. Jeg er i dag også styreleder i Stiftelsen Helt Med, og er glad for at det gir meg mulighet til å holde noe kontakt med det fagmiljøet som var utgangspunktet for mitt utdanningsvalg. Akkurat nå er jeg veldig spent på hvordan forskriften for varig tilrettelagt arbeid blir seende ut – jeg håper og tror at innsatsen til Helt Med vil bety mer enn bare arbeidsplassene vi skaper, fordi vi også vil være med å endre hvordan man jobber for at flere folk skal kunne ta del i helt vanlig arbeid. I dag er det så mange ressurser vi ikke får brukt, og som samfunnet helt klart kunne dradd bedre nytte av. Det er gøy å se hvor vellykka det er mange steder, der arbeidsplasser får nye kolleger som bringer inn nye perspektiver og skaper god dynamikk i arbeidsmiljøet.
– Jeg har bare vært i Redd Barna siden 1. juni i fjor, så jeg har ingen andre planer enn å bli værende her lenge. Erfaringene fra Norsk Folkehjelp, inkludert årene som generalsekretær, var nok den viktigste årsaken til at jeg fikk jobben. Jeg liker godt at Redd Barna er en organisasjon som er en rettighetsorganisasjon, der alt arbeid er tufta på barnekonvensjonen. Også her går det en lang tråd tilbake til FO. Jeg var FOs medlem i Forum for barnekonvensjonen da jeg jobbet der, og det er gøy å se tilbake på at mye av det vi jobbet for da har blitt realitet i dag. På andre områder er dessverre veien fortsatt lang. I over 20 år har jeg jobbet for at omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15-18 år skal overføres til barnevernet. Den saken håper jeg vi endelig får i mål mens jeg er generalsekretær. En av de mange spennende tingene med Redd Barna er at vi er del av en internasjonal koalisjon, der Norge er blant de største medlemmene. Det betyr at vi kan være med påvirke ikke bare hvordan det jobbes fra Norge, men fra mange land over hele verden. Akkurat nå er jeg i London der vi diskuterer hvordan vi skal møte krisa som Trump har skapt med sitt kutt i internasjonal bistand. For Redd Barna som har mye amerikansk finansiering er dette dramatisk. Vi må stenge landprogram og si opp ansatte. Barn vil dø som en konsekvens av det som skjer. Men desto viktigere blir den jobben vi gjør. Heldigvis har vi fortsatt mange støttespillere som sikrer at vi kan fortsette innsatsen for barns rettigheter. Og når det skjer internasjonale kriser som denne, så blir arbeidet til organisasjoner som Redd Barna ekstra viktig. Utfordringene er mange og prioriteringene blir tøffe, og vi må ta skritt for skritt. For å ta det tilbake til det vernepleiefaglige: For ikke å miste trua, må vi ha hovedmål, vi må ha delmål, og vi må glede oss over alt vi oppnår.
FOTO: Espen Aarsvold, fotograf i Redd Barna. Bildet er tatt i Ukraina 1. september 2024.
