Trine Christoffersen, du er vernepleier, og går nå på master i medborgerskap og samhandling ved VID. Men du har også bakgrunn som anleggsgartner, og startet eget gartnerfirma da du var 25. Brannkonstabel har du også vært. Hvordan kom du til vernepleiefaget?
– Som 34-åring fikk jeg diabetes 1 og mistet helsesertifikatet som brannkonstabel. Da tilbydde Eigersund kommune meg en helgestilling som pleiemedarbeider på bolig til mennesker med utviklingsvariasjon, som jeg takket ja til. I denne stillingen var det mye fokus på klesvask og å rydde leiligheter som for meg var helt ryddige. Kjente på lite mestring da. Begynte så å planlegge hva som kunne bringe livskvalitet inn i livene til menneskene vi skulle gi tjenester til. Da ble det straks kjekkere å gå på jobb, og mye latter og livsutfoldelse sammen med brukerne. En bruker hadde atferdsutfordringer, disse var ikke til stede når vi tilførte livsutfoldelse. På et tidspunkt var enkelte av personalet misfornøyde med aktivitetene vi tilbydde på mine arbeidshelger.
– Begrunnelsen var at aktivitetene som vi gjorde måtte tilpasses hele personalgruppen. Dette synes jeg var meget spesielt, men hadde ikke gode faglige motargumenter. Alle skulle gjøre likt, var også en av deres begrunnelser. For eksempel likte den ene brukeren å ta toget, for flere år siden hadde det vært et tilfelle at brukeren ikke ville gå av toget. Derfor var det flere av personalet som ikke våget å tilby denne aktiviteten. Dette var en av aktivitetene som vi av og til gjorde. Vi som var på jobb, utførte alltid en ROS-analyse (risiko og sårbarhet) før aktiviteten. Turene med toget gikk alltid fint, til stor glede for bruker. Vi hadde klare avtaler i forkant. Dette var en av aktivitetene det var diskusjon om. Siden noen i personalgruppen ikke ønsket å gjøre dette med brukeren, mente noen at denne aktiviteten burde utgå. For meg var dette helt absurd. Jeg har alltid tenkt at variasjon i kunnskap og ferdigheter skaper en verden og hverdag i balanse. Jeg var frustrert over manglende faglig kunnskap til å underbygge argumenter slik at vi fortsatt kunne tilbydd tog-aktiviteten. Vernepleierutdanningen har bidratt til at jeg nå kan argumentere faglig.
– Min mor er vernepleier, utdannet ved første kull på Nærlandsheimen, og min far har jobbet som arbeidsleder for mennesker med utviklingsvariasjon. Så jeg er oppvokst med annerledeshet. Motivasjonen for å ta vernepleierutdanningen var en annen vernepleier, og da ikke i positiv forstand. Det ble brukt tvang og makt på boligen, som jeg var sterkt motstander av. Det var andre alternativ som ga samme resultat. På det tidspunktet hadde jeg «bare» min subjektive moral og egne verdier og holdninger å argumentere med. Når urett begås blir jeg fort påvirket av affekt. I anleggsbransjen var det legitimt med litt høy stemmebruk når det oppsto diskusjoner. Opplevde store forskjeller i måten en kommuniserer på i helsesektoren. Men det gir meg mye glede å bety en forskjell for andre mennesker, ved å gjøre livet deres litt lettere. Dette er også en grunn til vernepleierutdanningen.
– Jeg hevet stemmen og spurte de som var motstandere av aktivitetene om de hadde ønsket å bli behandlet slik, altså personangrep. Disse diskusjonene ledet aldri til noe positivt, og skapte uro i personalgruppen. Denne formen å diskutere på var en ukultur på husmøtene på denne boligen, noe som hadde vart i lang tid. Det var sjelden vernepleierne brukte faglig kunnskap til å argumentere fram synspunktene sine på.
– I dag underbygger jeg argumentasjonen min med teorier, menneskerettigheter og lovverk. Samtidig er jeg bevisst mine og andres skjulte verdier. Jeg foreslår refleksjon i vanskelige vurderinger om hva som er beste måte å løse utfordringer på. Da benytter vi refleksjonsskjema. Jeg er en engasjert person som etterstreber å gi best mulig tjenester til brukerne. Mottoet mitt er at den største glede du kan ha er å gjøre noen glad. Jeg er utålmodig, noe som både kan være en styrke og utfordring, men så lenge jeg er bevisst dette kan jeg gjøre noe med det. Jeg er sta, det har også både fordeler og ulemper. Men jeg mener selv jeg har god selvinnsikt på mine sterke og utfordrende sider. Nekter bevisst å kalle det for svakheter. Jeg er sikker og trygg på meg selv, og tenker jeg er god nok. Jeg er født eller har opparbeidet meg en dobbel eller trippel dose selvtillit, men har ingen problemer med å innrømme misforståelser eller be om unnskyldning. Som regel går faglige diskusjoner nå i vanlig dialog. Det hender fortsatt at jeg blir berørt av affekt. Noe jeg tenker er sunt av og til. Vi hadde en case på jobben nå, der jeg tydelig snakket tjenestemottaker sin sak. Leder var ikke helt enig. Faglige argumenter førte til at leder endret synspunkt og la til rette for å prøve ut forslaget. Det er litt utav komfortsonen å foreslå noe en ikke er sikker på har effekt. Samtidig må en ikke slutte å prøve dersom det gir helsegevinst til brukeren. Tenker alltid kunnskapsbasert praksis og lytter til alle parter i saken.
– Det var kjempevanskelig for en anleggsarbeider å lese akademiske tekster. Men øvelse gjør mester. Jeg hadde ikke studiekompetanse, så jeg søkte med realkompetanse. Jeg er praktiker, så det jeg lærer i teori vil jeg anvende i praksis, men det tar tid å prosessere alt. Opplevde av og til at professorene ved utdanningen ikke kunne gi meg praktiske eksempler på det de underviste i, da kom jeg med praktiske eksempel selv, og spurte om det var riktig tolket. Jeg får enda aha-opplevelser etter vernepleierutdanningen for to år siden. Plutselig kan jeg våkne og tenke «aha, er det slik den teorien kan anvendes!»
– Ja.
Lenke til master i medborgerskap og samhandling ved VID
FOTO: Amalie Christoffersen
