Vesle Krey, du er barnevernspedagog, sexolog og terapeut, og lot deg engasjere av fagartikkelen vår om lav emosjonell utviklingsalder. Kan du utdype hva du reagerer på i artikkelen?
– Jeg er bekymret over fagfeltets velkjente infantilisering av voksne mennesker med intellektuelle funksjonsvariasjoner (IF). De er en minoritet, og vi påfører dem minoritetsstress gjennom marginaliserende praksiser som dette. Fagfeltet bør jobbe med å utvide sin forståelse av hva voksenbegrepet innebærer, og gå bort fra narrativet der minoritetsmedlemmene er barn forkledd som voksne. Vi fratar dem seksuelle rettigheter, kroppslig og åndelig autonomi, og vi forsømmer deres seksuelle helse og overordnede seksualitet ved å fortsette å «misforstå» hva det å fungere annerledes handler om. Infantiliseringen skaper barrierer i alle deler av helseapparatet fra somatikk til psykisk helsevern, og i oppfølging av seksuell uhelse.
– En 47-åring med IQ-score på 50 har en utviklingsalder sammenlignbart med den hen er, der både kalenderorientert alder og målt IQ er to av mange faktorer man tar høyde for i en oppfølging basert på personsentrerte tilnærminger. Dette følger de siste tiårs opptrappingsplaner for psykisk helse, i motsetning til artikkelens uheldige språkvalg som er knyttet til utdaterte implisitte negative holdninger i fagfeltet rundt IF-minoriteten, som forskningen (se leselisten under intervjuet) har vist at kan handle om lav grad av refleksjon og kritisk tenking rundt holdninger og praksis hos profesjonsutøverne i feltet. De fleste vet at barn har mindre autonomi enn voksne. Kombinert med fagfeltets omfattende bruk av tvang og uetisk makt som hemmer minoritetsmedlemmenes selvbestemmelse og personlige frihet, bør dette utgjøre et sterkt argument for et velrettet tupp i bakenden til profesjonens infantilisering, som ledd i å dra fagfeltet inn i nåtid. Det å trenge at noen holder deg i hånden når du er redd er helt normalt, og det mange trenger også etter fylte 18, det gjør deg ikke til et barn. Det er ikke banebrytende i å se minoritetsmedlemmene som hele og fullverdige mennesker, det er derimot banebrytende at man i 2025 tror at man har et valg.
– Jeg er opptatt av hvordan vi mennesker behandler hverandre, og hvordan vi best mulig kan bygge hverandre opp og hjelpe hverandre fremover. Jeg er selv AuDHDer (se leseliste), og måten mange vernepleiere snakker om og til oss annerledes-fungerende strekker seg oftest fra ubehagelig til vond. Jeg kan bare begynne å forestille meg hvordan dette må føles for noen som må ha dette tett innpå seg i eget hjem fordi man trenger bistand i det daglige, og jeg kan ikke se for meg at dette fører til verken trygghet eller god utvikling. Det hjelper ikke at vi dekker noens basale grunnbehov dersom vi samtidig fratar dem mulighetene til selvrealisering og personlig vekst.
– Kommuniser med den enkelte ut fra hens unike fungering og forutsetninger; skap dialog. Se minoritetsmedlemmene som likeverdige medmennesker i en kontekst, og se deg selv utenfra. En med IF kommuniserer vanligvis godt, men vi rundt sliter ofte med å forstå kommunikasjonen; dette er et «oss»-problem, og da ligger løsningen i å jobbe med oss. Hvis man legger noen i bakken midt i et panikkanfall og holder dem nede med makt til de ligger stille, hjelper dette sjeldent. Dersom man møter noen som hen er, der hen er, og gir hen muligheten til å kommunisere på meningsbærende måter, vil dette ofte hjelpe.
– Et eksempel er prioriteringsveiledere gjeldende psykisk helsevern, der blant annet individuell nytteeffekt av behandling vurderes. Infantiliseringen har ført til at mange trodde/tror at en med IF ikke kan traumatiseres. En videreføring av infantiliseringssynet kan føre til vurderinger av minoritetsmedlemmene som at de ikke vil kunne ha nytteeffekt av traumeterapi, og at de følgelig ikke mottar nødvendig psykisk helsehjelp. Vernepleiere kan bedre, og vi må snakke om det for å kunne løse problemet. Endring kan gjøre vondt, men det fører vanligvis til bedring!
– Vis respekt ovenfor de du jobber med, både når du snakker med dem, og når du snakker om dem, ikke snakk til dem. De blir ikke barn av å bli forstått eller behandlet som det, men man fremstår litt som et barn av å behandle andre voksne på denne måten. Det er ikke opp til deg å velge om du aksepterer noen som de er, inkludert deres identitet og fungering. Ta noen skritt tilbake, pust med magen, lukk øynene og la de paternaliserende tankene skli sakte vekk på meditativt vis, som et løvblad på en elv. Husk å alltid møte personen som den er, der den er, og med alt den har. Du bærer deler av hens liv i dine hender, vær bevisst, og kanskje litt redd, for ansvaret dette medfører. Vi deler samme klode, vi bør ta vare på hverandre.
***
Anis, M., & Nordin, N. A. (2024). Attitudes of Support Staff Towards People with Intellectual Disabilities Under Their Care: A Systematic Review of Literature. Insight: the psychological dimensions of society, 12, 428–470.
Assouline, I., & Morin, D. (2024). Attitudes of direct support professionals and management staff towards intellectual disability in specialised services. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 37(6), e13292.
Deffew A, Coughlan B, Burke T, & Rogers E. (2022). Staff member’s views and attitudes to supporting people with an Intellectual Disability: A multi-method investigation of intimate relationships and sexuality. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 35(4):1049-1058.
O’Brien, J. (1980). The Principle of Normalization – A Foundation for Effective Services. Georgia Advocacy Office.
Neuman, R. (2019). Attitudes of Direct Support Staff regarding Couple Relationships of Adults with Intellectual Disability: Implications for the Provision of Support. Journal of Social Service Research, 46(5), 713–725.
Stuckey, C. (2023). Changing negative attitudes of professionals about people with intellectual disabilities. The Samuel Centre for Social Connectedness.
van den Bogaard, K. J. H. M., Nijman, H. L. I. & Embregts, P. J. C. M. (2020). Attributional styles of support staff working with people with intellectual disabilities exhibiting challenging behaviour. Journal of Applied Research in Intellectual Disabilities, 33(3), 465–474.
Wilson, N. J., Macdonald, J., Hayman, B., Bright, A. M., Frawley, P., & Gallego, G. (2018). A narrative review of the literature about people with intellectual disability who identify as lesbian, gay, bisexual, transgender, intersex or questioning. Journal of Intellectual Disabilities, 22(2), 171-196.
Öhrvall, A. M., Wennberg, B., Käcker, P. & Lidström, H. (2024). Experiences of participation in people with intellectual disability, in relation to service support received, and views from professionals in the field of disability. Journal of Intellectual Disabilities, Aug 8, 17446295241272692.
FOTO: privat
