Vernepleierprofesjonen kom til i forbindelse med opprettelsen av statlige åndssvakehjem i 1947. I starten som enkel opplæring av åndssvakepleiere og etter hvert utviklet den seg til en 3-årig profesjonsutdanning i 1961, nemlig skolen for vernepersonale (Horndalen, 2006, s. 9). Tradisjonelt har vernepleiere jobbet i tjenestene til utviklingshemmede, men i dag finner vi vernepleiere innen de aller fleste typer av helse- og omsorgstjenester, i barnehager og skoler, i kriminalomsorgen, innen barnevern, i NAV, innenfor arbeids- og kvalifiseringsbedrifter, innen psykisk helsevern og i rusomsorgen. Jeg vil hevde at vernepleierens kompetanse er ettertraktet, men er kompetansen hos vernepleiere så unik?
Jeg har en påstand: at det ofte snakkes om at vernepleiere jobber med så spesielle oppgaver, og at måten de jobber på skiller seg fra andre profesjoner innen helse- og omsorgssektoren. Men er det slik? Når vernepleiere jobber i tjenestene til utviklingshemmede bistår de med ulike helse- og omsorgstjenester for å legge til rette for størst mulig grad av selvstendighet og høyest mulig grad av livskvalitet. Veien til økt selvstendighet og maksimal grad av livskvalitet er gjennom tilrettelegging for selvbestemmelse, aktiv deltakelse i eget liv og gradert hjelp og støtte med utgangspunkt i en personfokusert tilnærming (NAKU, 2021). For å oppnå disse målsetningene kreves individuelle tiltak og strategier, kunnskapsbasert praksis og evidensbaserte tilnærminger, gode verdier og holdninger hos helsepersonellet samt systemer og strukturer i tjenestene som bygger opp under målsetningene (NAKU, 2021). Men dette er vel ikke så forskjellig fra hvordan sykepleiere, helsefagarbeidere, ergoterapeuter eller fysioterapeuter jobber med sine pasientgrupper?
Eksempelvis vil en fysioterapeut som jobber ved en rehabiliteringsavdeling være opptatt av at pasienten i størst mulig grad deltar aktivt i rehabiliteringsprosessen. Pasientens egne målsetninger for rehabilitering vil være utgangspunktet for behandlingsplanen, og tiltakene fysioterapeuten benytter i behandlingen vil være basert på kunnskapsbasert praksis og evidensbaserte metoder. Fysioterapeuten vil etter all sannsynlighet ta utgangspunkt i pasientens preferanser og verdier, og knytte disse opp mot målsetningen for å skape motivasjon hos pasienten.
La oss se nærmere på en dagligdags situasjon som mange utviklingshemmede trenger bistand til, nemlig tannpuss. Når vernepleiere skal legge til rette en tannpuss-sekvens kan det være behov for å bryte sekvensen ned i mindre bestanddeler for å beskrive de ulike trinnene i handlingskjeden, nettopp for å kunne utnytte personens ressurser på de deler av handlingskjeden som personen kan mestre alene eller med delvis hjelp og støtte. Denne oppgaveorienterte tilnærmingen som er en velkjent strategi fra ergoterapi-feltet kaller vi oppgaveanalyse (Tuntland, 2006, s. 26). Oppgaveanalysen vil angi hvilke trinn av handlingskjeden målpersonen kan mestre alene, hvilke trinn i kjeden personen trenger bistand til, hvilken type bistand og hvorvidt det er snakk om full bistand eller gradvis hjelp og støtte. Hensikten med oppgaveanalyse er å finne frem til best mulig samsvar mellom aktiviteten som skal gjennomføres og de evner og ferdigheter personen som skal utføre den har (Tuntland, 2006, s. 27). Oppgaveanalysen settes gjerne opp skjematisk som en prosedyre og vil være et verktøy for å sikre lik praksis i tannpuss-situasjonen. Selve tannpuss-situasjonen kan ta mellom 25-30 minutter å gjennomføre. For å komme frem til en slik gjennomføring av tannpuss-situasjonen kan det ha vært behov for å gjøre grundige kartlegginger i forkant, både av hvilke delferdigheter målpersonen innehar og kartlegging av målpersonens verdier, ønsker og problemoppfatning (Løkke & Salthe, 2012, s. 22) for å sikre en god normativ vurdering av målsetningen og de tiltak som skal iverksettes. Men poenget mitt er at i seg selv er dette ikke spesifikt for vernepleie. La du merke til at det var en fagartikkel i ergoterapi jeg viste til når jeg skulle forklare oppgaveanalyse? Til og med en ganske gammel en? Når det kommer til oppgaveanalyse så har det lenge vært ergoterapeutene som leder an faglig, ikke vernepleierne.
La oss nå se for oss en hypotetisk arbeidssituasjon som sykepleier i hjemmesykepleien. La oss si at pasienten som besøkes har behov for bistand til tannpuss, grunnet synstap etter et hjerneslag. Sykepleieren ringer på ytterdøren, går inn og henvender seg til pasienten som sitter i god-stolen i stua. Sykepleieren spør om pasienten vil pusse tenner i god-stolen, eller på badet. Pasienten uttrykker ønske om å pusse tenner på badet, og blir med inn på badet i det sykepleieren geleider vedkommende inn dit. Foran vasken tar sykepleieren på litt tannkrem på tannbørsten, gir tannbørsten til pasienten og pasienten starter å pusse. Når pasienten har pusset ferdig, spytter han ut tannkrem og puss i vasken, og blir geleidet tilbake til god-stolen. Seansen tar ca. 10 minutter. Pasienten i dette eksemplet er selvhjulpen i store deler av handlingskjeden, men sykepleieren observerer likevel store deler av handlingskjeden og holder et årvåkent blikk på de ulike leddene for å sikre at handlingskjeden totalt sett holder slik kvalitet at den kan anses som en forsvarlig tannpuss.
Eksemplene som er presentert i det foregående viser begge en dagligdags bistands-situasjon som både vernepleiere, sykepleiere og øvrige helsepersonell møter i sine arbeidshverdager. Hvordan tannpuss utføres, og hvilke «kvalitetskrav» som stilles er som regel rimelig like uavhengig av personen som mottar bistand, personens diagnoser og personens kognitive fungering. Tidsbruken og den pedagogiske tilretteleggingen før under og etter gjennomføring av situasjonen er forskjellig i de to eksemplene. Kanskje er det disse gradsforskjellene som skiller vernepleiernes arbeidssituasjon fra andre helsepersonells arbeidssituasjon, snarere enn at vi vernepleiere løser oppgavene på så spesielle måter?
Vernepleierens tradisjonelle arbeidsmodell (VAM), består av fire faser: kartlegging, målvalg, tiltak og evaluering (Linde & Nordlund, 2006, s. 80-81). Denne arbeidsmodellen er etter mitt syn ingen spesiell fremgangsmåte. Snarere tvert imot. Både andre helsefaglige profesjoner og ulike næringslivsaktører arbeider etter samme eller liknende modell. Når en sårsykepleier skal behandle et trykksår, overvåkes sårets status fortløpende ut fra ulike måleparametere. Behandlingstiltakene som iverksettes, avgjøres av den kontinuerlige kartleggingen, og de behandlingstiltakene som iverksettes evalueres for å kunne justere, seponere eller iverksette nye tiltak med mål om å redusere negativ utvikling av såret eller i beste fall en fullstendig heling av såret. I næringslivet vil en produsent av et spesifikt produkt gjøre grundige markedsundersøkelser (kartlegging), utforme visjoner og målsetninger (målvalg), planlegge strategier og salgskampanjer (tiltak) og gjennomføre salgsundersøkelser og sammenlikninger med konkurrentenes salg/markedsandel (evaluering). Igjen, vi vernepleiere arbeider ikke på så spesielle måter.
Horndalen, B. (2006). Fra trang fødsel til allsidig fagkompetanse. I B. Horndalen & T. R. Torp (Red.). Vernepleier – utdanning og yrke i et faglig og etisk perspektiv. Høgskolen i Akershus. https://oda.oslomet.no/oda-xmlui/bitstream/handle/20.500.12199/212/forskningsserie_2006_12.pdf?sequence=1
Linde, S., & Nordlund, I. (2006). Innføring i profesjonelt miljøarbeid. Systematikk, kvalitet og dokumentasjon (2. utg.). Universitetsforlaget.
Løkke, J. A., & Salthe, G. (2012). Sjekkliste for målrettet tiltaksarbeid: fra normative og deskriptive premisser til tiltak og evaluering. Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse, 39(1), 17–32.
NAKU. (2021). Positiv atferdsstøtte (PAS). Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming.Sist faglig oppdatert 12. januar 2023. https://naku.no/kunnskapsbanken/positiv-atferdsstøtte-pas
Tuntland, H. (2006). Læring av ADL-ferdigheter, en oppgaveorientert tilnærming – del 1. Ergoterapeuten nr. 08, 2006, 26-29.
