Vernepleiere skal ha bred kunnskap om hvordan funksjonshemmende barrierer kan bygges ned, sier § 13c i Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. Folk flest har etter hvert fått en relativt klar oppfatning (tror jeg!) av at trapper hindrer rullestolbrukere, at løsfotreklame på fortauer hindrer blinde, og at forelesere som ikke synes det er nødvendig å bruke mikrofon er hindre (les: funksjonshemmende barrierer) for studenter med nedsatt hørsel. Men hvordan ser for eksempel de funksjonshemmende barrierene ut for personer med utviklingshemming – en gruppe som vernepleiere skal ha kompetanse om? Det har jeg nettopp vært så heldig å være med å skrive fagbok om, og boken foreligger i både langlest (ordinær) og kortlest (tilpasset) versjon. I denne korte artikkelen tar jeg for meg noe som jeg også skriver om i min innledning i begge versjoner: Situasjoner der personer med utviklingshemming blir møtt og behandlet som om de var personer uten utviklingshemming – som kan føre til det vi kaller «urettferdig likebehandling».
Likebehandling er kongeveien til rettferdighet, men ikke alltid og med alle. Allerede Aristoteles fremhevet at rettferdighet krever at like tilfeller må behandles likt; men han fremhevet i like stor grad at ulike tilfeller må behandles ulikt (Gosepath, 2021; Cera, 2017, s. 161). Likestillings- og diskrimineringsombudet (2023, s. 122) sier det slik:
Diskriminering kan skje ved at man behandler like tilfeller ulikt uten at dette er rettmessig, men også ved at man behandler ulike tilfeller likt. Den siste formen for diskriminering er særlig aktuell når det gjelder diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne. Diskriminering forekommer ofte ved at samfunnet, omgivelser og enkeltpersoner ikke er tilpasset, tar til og tilrettelegger for forskjeller i individuelle forutsetninger.
En lærer kan snakke for raskt og bruke for mange vanskelige ord når hen snakker med en elev med utviklingshemming. Det samme kan en arbeidsgiver gjøre når hen snakker med en ansatt med utviklingshemming. Det trenger ikke være bevisst. Sannsynligvis snakker de som de pleier å gjøre med elever eller ansatte. Men i begge tilfeller kan det åpenbart utgjøre funksjonshemmende barrierer, og svaret i begge tilfeller vil bli å tilpasse kommunikasjonen. De to kan trenge å snakke enklere og mer konkret, si litt mindre om gangen, gi litt mer tid til å tenke over hver bit, i større grad sjekke ut hva personen forstår enn de pleier (Owren, 2025, s. 23, 26). Dette må de kanskje trene litt på. Men de vil neppe begynne å snakke slik til alle elevene eller til alle ansatte. Dermed blir dette eksempler på å behandle ulike tilfeller ulikt. Det vil være en individuell tilrettelegging som eleven og den ansatte sannsynligvis har rett på ut fra likestillings- og diskrimineringsloven (2017, §§ 21 og 22). Å ikke bygge ned disse barrierene vil kunne kalles diskriminering, både ut fra CRPD og likestillings- og diskrimineringsloven. Samtidig rommer dette et paradoks – fordi denne typen diskriminering handler i stor grad om vanlige folk som gjør vanlige ting på vanlige måter – måter som andre rundt dem neppe hadde reagert på, hvis de ikke tilfeldigvis var drillet på utviklingshemming og likestillingsteori. Vi får trøste oss med at i hvert fall en profesjon er drillet på det og ville kunne ha veiledet denne læreren og arbeidsgiveren, nemlig vernepleiere. Eller?
Funksjonshemming kan bygges ned på to måter – gjennom ulike typer behandling, opplæring og hjelpemidler som styrker individets forutsetninger (funksjonsevne) og ved å endre samfunnets (omgivelsenes) krav (NOU 2016: 17, s. 30). Begge deler kan kreve tilrettelegging. Behandling og opplæring må ofte være individuelt tilrettelagt for å treffe behovet til akkurat denne personen med utviklingshemming. Og det kan kalles både habilitering, rehabilitering og miljøterapeutisk arbeid. Men det kan bare delvis kalles likestillingsarbeid. I det ligger generelt noe annet og mer. Som Skarstad sier det, «menneskerettigheter er ikke noe vi må kvalifisere oss for» (2019, s. 96). Likestilling i denne sammenheng vil handle om å sikre at alle slipper til – at de forutsetningene og funksjonsevnen de klarer å opparbeide seg blir tilstrekkelig til at de kan delta «fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre», slik det sies i Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2006, fortalen, bokstav e), også kalt CRPD. Det flytter blikket til samfunnets utforming og til alle «vanlige folk som gjør vanlige ting på vanlige måter».
Hvordan ser det ut, det samfunnet som CRPD beskriver? Det vet vi ikke helt, fordi det er ingen som har sett det. Men det vi kan være rimelig trygge på, er at det vil være et annerledes samfunn enn det vi ser rundt oss nå. Fordi kriteriet på likestilling som beskrives i CRPD er ikke bare like muligheter, men resultatlikhet (Broderick & Ferri, 2019, s. 97). Det krever mer enn bare å gi alle mulighet til å stille til start. Alle skal ha reell mulighet til å lykkes, uavhengig av funksjonsevne – for eksempel i skolen og arbeidsmarkedet. En reelt inkluderende skole vil være en annen skole enn den vi ser i dag, der det synes om vi aldri kommer forbi den evinnelige debatten om elever skal være i ordinær klasse eller spesialklasse. En reelt inkluderende skole vil kanskje ikke ha klasser. Et reelt inkluderende ordinært arbeidsliv vil være et annet arbeidsliv enn det vi ser i dag. Antakelig vil det være et arbeidsliv der det er vanlig at ordinære bedrifter også har stillinger som passer for personer med utviklingshemming, der de utfører arbeidsoppgaver som i dag er innelåst i de ordinære, standardiserte stillingene, den typen stillinger som lyses ut på Finn – stillinger som alle kan søke på, og som vi kan stå i fare for å tenke er likt for alle, men i virkeligheten utgjør en urettferdig likebehandling. Et første skritt kan bli å frigjøre arbeidsoppgavene. Et neste kan bli å sikre at alle elever med utviklingshemming får ordentlige utdanninger som gjør dem i stand til å lykkes i disse nye stillingene i dette nye, reelt inkluderende ordinære arbeidslivet. Hvilken rolle skal vernepleiere ha i å skape slike samfunnsendringer? Det synes jeg vi skal tenke litt mer på i tiden som kommer.
Broderick, A. & Ferri, D. (2019). International and European disability law and policy.
Text, cases and materials. Cambridge University Press.
Cera, R. (2017). Article 5 – Equality and nondiscrimination. I V. Della Fina, R. Cera &
G. Palmisano (Red.), The United Nations Convention on the Rights of Persons with
Disabilities (s. 157–174). Springer International Publishing.
Forskrift om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. (2019). (FOR-2019-03-15-
411). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411
Gosepath, S. (2021). Equality. Summer 2021 Edition of the Stanford Encyclopedia of
Philosophy. https://plato.stanford.edu/entries/equality/
Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. (2006). (13-
12-2006 nr 34 Multilateral). Lovdata. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2006-12-13-34
NOU 2016: 17. På lik linje — Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for
personer med utviklingshemming. Barne- og likestillingsdepartementet.
Owren, T. (2025). Innledning. I T. Owren (Red.), Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming, langlest versjon (s. 17-38). Universitetsforlaget.
