Anine Terland, Gry Reinsnos og Thomas Owren har en dialog om endringer i vernepleie i de 37 årene siden Anine var ferdigutdannet. Gry henger seg på, selv om hun bare har vært vernepleier i 25, og Thomas, som bare skulle intervjue, klarer som vanlig ikke å la være å engasjere seg.
Thomas: Anine, du sier at du er på tampen av et yrkesaktivt liv som vernepleier. Men i andre enden, hva var dere opptatt av da du var student?
Anine: Jeg gikk på Vernepleierhøgskolen i Oslo fra 1984 til 1987. Da sto vi blant annet midt i diskusjonene etter Lossius-utvalgets rapport i 1985 og var i opptrapping mot HVPU-reformen. Vi hadde engasjerte diskusjoner om fordeler og ulemper med avvikling av institusjonene og mange var skeptiske.
Thomas: – Hva gikk skepsisen ut på?
Anine: – Vi var bekymret for overføring av ansvaret til kommunene, og om de ville klare å sikre tilstrekkelig og forsvarlig kompetanse til å ivareta behovene til personer med utviklingshemming.
Thomas: – Ja, i etterpåklokskapens lys var det vel kanskje noe i det? Når studerte du, Gry, og hva var dere opptatt av?
Gry: – Jeg gikk på Nærlandsheimen i Rogaland fra 1996 til 1999. Vi hadde mye fokus på normalisering og etikk, men var også opptatt av tvangslovgivningen som var på trappene. Hvordan det kom til å bli og hvordan det skulle håndteres. Når jeg gikk, var jo HVPU-reformen tilbakelagt. Og selv om reformen var gjennomtenkt, kan det i ettertid virke som at alle erfaringer fra institusjonsomsorgen ble forkastet, enten det var bra eller dårlig.
Anine: – Det har også skjedd mye med de økonomiske rammene. I min utdanning fikk vi en stor tro på og optimisme i forhold til opplæring og trening for å skape mestring, og jeg mener det var gode rammer for å gjøre det. I min første jobb var vi fire vernepleiere som ble rekruttert til å starte opp en ny bolig for fire unge brukere som vi jobba faglig og målretta med. Vi hadde gode rammer for det. Dagens studenter får sikkert minst like god faglig opplæring og trening, men de kommer ofte ut i tjenester med mye dårligere økonomiske og bemanningsmessige ressurser.
Thomas: – Absolutt. De som utdannes nå, må fungere innenfor helt andre økonomiske rammer. Men, dere: Til sammen har vi vært vernepleiere i 90 år. Hva kan vi formidle til de som studerer nå eller nylig er ferdig, som kan være nyttig for dem på veien videre?
Gry: – Vi må få tilbake litt av den protest- og aktivisttanken man hadde på 1970-tallet. Ikke fordi vi skal kjempe på samme måte, men vi må ha tilbake det engasjementet som gjør at en sier ifra, tør å ta til motmæle. Det er noe jeg opplever mangler både i tjenestene og på høyskolene.
Thomas: – Samtidig har vi nå en generasjon der mange i liten grad sier fra, i stor grad orienterer seg etter ytre forventninger, og kan fremstå som aller mest bekymret for ikke å strekke til. Jeg vet ikke om det å tilby dem megafoner er svaret. Hva kan vi si til dem, som ikke handler om å se tilbake?
Anine: – Tja. Sett dere godt inn i helsepersonelloven, og krav til forsvarlighet. Ha et aktivt forhold til § 4, som er helt sentral i forhold til vårt virke som helsepersonell, og § 16, som handler om arbeidsgivers plikt til å organisere driften på en forsvarlig måte. Bruk det til å si fra når du opplever at tjenester ikke er forsvarlige. Meld avvik. Ikke gi deg, si fra. Involver både tillitsvalgte og verneombud. Aktiviser apparatet rundt deg. Og ikke minst – bruk FOs nye publikasjon: Vernepleieren som autorisert helsepersonell og rettsanvender
Gry: – Sett deg godt inn i FOs yrkesetiske grunnlagsdokument og plikten til å støtte den svakeste part. Du kan trene på å diskutere med en du er trygg på. Lær deg forskjellen på kritisk tenkning og kritikk, sånn at ikke du spiller deg sjøl ut på sidelinja. Bruk FOs nye dilemmaspill.
Thomas: – Her prøver jeg å fornemme, hva er dette, da? Er det politisk aktivisme? Det kjennes mer som en slags «regelverksaktivisme» – det å bruke regelverket og lovverket, jobbe innenfor systemet. Fordi dagens nye vernepleiere går ut i mer etablerte systemer. Før var det nok mer rom for å lage systemer selv, nå går de mer ut til ferdige rutiner og regelverk.
Anine: – Ja det var nok mer rom for faglig skjønn og tillit til våre faglige vurderinger. En stor endring er blant annet skillet mellom bestiller og utfører – mellom de som fatter vedtak og de som gir tjenestene. Samtidig kan rapportering og evaluering fortsatt brukes aktivt til forbedring av tiltak knytta til de enkelte brukerne.
Gry: – Jeg tror studentene trenger trening i å feile. Det høres kanskje rart ut. Men å jobbe tett med mennesker betyr uunngåelig at vi går noen skritt feil. Hvis vi ikke tør å utfordre oss sjøl ved å stoppe opp, vurdere oss sjøl, gå tilbake og begynne på nytt, vil redselen for å gjøre feil blir større, og da er faren stor for at vi ikke handler når det er nødvendig.
Thomas: – Kanskje noe med å ikke bli en slave av sin egen engstelse – ta ansvar for å eksponere seg for det en frykter, trygge både seg sjøl og andre på det å være i prøve-og-feile-prosesser. Det er også den eneste måten vi kan utvikle lokal kunnskap knyttet til enkeltbrukere, som i sin tur er nødvendig for å kunne gi individuell tilrettelegging.
Gry: – Ja, det er viktig del av miljøterapeutisk arbeid. Det er det som gjør at vi kommer framover. Og da blir det viktig å lære seg forskjellen på å tråkke litt feil og et avvik.
Thomas: – Ja, å prøve og feile inngår i å utvikle gode rutiner. Det handler om å få kunnskap om hva som fungerer for denne personen, som i neste omgang kan avleire seg i rutiner, og så vil et brudd på dem utgjøre et avvik. Vi skal ikke gjøre feil som går utover noen hvis vi kan unngå det. Men det er noe med en aksept av at ting skjer. Når noe først har skjedd, vil en god leder si «gjort er gjort, så fint at du sier fra, hva kan vi lære av dette som organisasjon?», og så er en plutselig inne i et kvalitetsforbedringsarbeid. Kanskje er det nåtidens versjon av aktivisme? Bare at det i større grad foregår innenfor et system, mens 70-tallets aktivisme i stor grad var mot systemene? Er det en forskjell dere kan være med på?
Gry: – Ja, det tenker jeg jo, fordi det å jobbe innenfor et system, det betyr jo at man må utfordre systemet og jobbe for utvikling og endring. Så det tenker jeg jo er kjempeviktig. Jeg er helt enig.
Anine: – Kanskje litt begge deler, da. For en kan jo antakeligvis oppleve at det ikke fører frem, da. Vi må ut med parolene av og til!
