Petter Andersen Randa er utdannet vernepleier, og har fagbrev som blikkenslager fra tidligere. Han jobber ved Kongsberg videregående skole som adjunkt ved avdelingen for tilrettelagt opplæring. Jeg har pratet med han om jobben som lærer på videregående skole.
– Ja, hvis man tar vernepleierbiten først da, så tenker jeg at jeg har kunnskap om utviklingshemning, autismespekterforstyrrelser, atferdsregulering og miljøbetingelser. Og så er jeg god på samarbeid med andre, noe som er en naturlig del av vernepleieres arbeidshverdag.
– Jeg samarbeider med PPT, habiliteringstjenesten, ergoterapeuter, fysioterapeuter, avlastningstilbud, foreldre, helsesykepleiere på skolen og ulike kommunale helsetjenester og dagtilbud.
– Ja, det har jeg tenkt på egentlig, at arbeidshverdagen i skolen kan sees på som en byggeplass. Ulike faggrupper skal inn å gjøre ulike deloppdrag i det totale byggeprosjektet. Så jeg får brukt den biten av kompetansen min også, spesielt i de praktiske fagene. Som for eksempel vedproduksjon, fordi når du jobber som håndverker tenker du ofte konkret på en produksjonslinje: Hvordan kan jeg legge til rette for en god flyt i produksjonen? Hva slags utstyr trenger vi? Hvilke andre faggrupper på skolen kan bidra inn i produksjonen? Ved å planlegge og tilrettelegge de fysiske rammebetingelsen, øker vi sannsynligheten for et godt pedagogisk utbytte av undervisningen.
– Ja, jeg tror egentlig det!
– Hmm … Det aller viktigste jeg gjør … Da vil jeg bare kopiere noe av teksten fra stillingsinstruksen, og det er pedagogisk ansvar. For planlegging, gjennomføring og etterarbeid av egen undervisning og undervisning som skjer sammen med andre faglærere. Alt skal gjøres i tråd med mål og intensjoner innenfor de rammene som gjelder på skolen. Det var et veldig formelt svar, men det tenker jeg rommer det viktigste.
– Ja – det er i grunn det! Det handler om å kartlegge og vite hva den enkelte elev trenger? Hvordan fungerer elevgruppen og hvilke pedagogiske virkemidler kan vi bruke for å nå inn i deres læringskanaler? Hvordan skal vi tilrettelegge de ulike situasjonene så elevene blir mest mulig delaktige og opplever mestring og motivasjon for å stå i undervisningen? Og hvordan kan vi måle og holde oversikt over elevenes mestring og læringsutbytte for å kunne evaluere effekten av undervisningen på definerte tidspunkt, og eventuelt justere våre pedagogiske intervensjoner?
– I starten når jeg begynte å jobbe her, var tilrettelagt avdeling plassert ved en paviljong. Elevene våre hadde ikke egen garderobe med hensyn til vedproduksjon for eksempel. Etter hvert begynte jeg og mine kollegaer å signalisere at våre elever hadde behov for garderobe og at de ville benytte spisesalen når de hadde matpauser. Vi skisserte behov og krav fra avdelingen i møter med skolens ledelse. Skolen ble bygget om, og da fikk vår avdeling plass i hovedbygningen! Skolen består av mange bygg, men vi er nå plassert i hovedbygningen. Vi har tilgang til kantinen som benyttes av alle skolens elever, og vi er blitt en synlig avdeling for hele skolen. Russen inkluderer våre elever i russedåpen, og idrettsklassen arrangerer idrettsdag for elevene ved vår avdeling i samarbeid med Lågen arbeidssenter i Kongsberg kommune. Vi har ukentlig gym og svømming i idrettsanlegget ved skolen. Når avgangselevene våre får kompetansebeviset sitt deles disse ut under den store felles vitnemålsutdelingen for alle avgangselevene ved skolen.
– Jeg tenker jo at vi har kompetanse som er verdifull. Og den er tverrfaglig. Vi vernepleiere blir jo på en måte oppfostret med at tverrfaglig samarbeid er viktig. Det tror jeg er veldig viktig å ha med inn i skolen. Vi har liksom oversikt over det som skjer rundt eleven, for ofte er det veldig mye som skjer rundt dem. Elevene kan kalles 24-timers utøvere. De er ikke bare en elev på skolen. De lever i familier, driver med fritidsaktiviteter og har ofte andre tjenesteaktører rundt seg. Da er det viktig at skolene initierer og legger til rette for tverrfaglig samarbeid – og der er vi vernepleiere gode å ha!
– Jeg tenker jo at vi vernepleiere er ønsket i skolen. Og en arbeidshverdag i skolen gir både muligheter for pedagogisk frihet og autonomi, sett opp mot utdanningsdirektoratets utdanningsmål, og tett samarbeid med kollegaer og andre faggrupper. Noen pedagogiske modeller har likhetstrekk til vernepleiefaglige modeller, for eksempel den didaktiske relasjonsmodellen som tar utgangspunkt i et hovedprinsipp om planlegging for en dynamisk og skapende prosess. I en sånn dynamisk prosess er det vekselvirkende sammenhenger mellom modellens faktorer; menneskelige faktorer, innhold, rammefaktorer, mål, arbeidsmåter og vurdering. Jeg benytter også vernepleiefaglige modeller i arbeidet mitt. Eksempelvis har vi trent med noen av elevene på å kunne gå på tur selvstendig. Dette har vi gjort gjennom baklengs kjeding – noe som har pågått over mange måneder i friluftslivfaget. Vi har ett bestemt turmål, som vi har besøkt mange ganger. I starten var lærere og elevveiledere tett på elevene hele veien. På bussen til starten av turen, gjennom hele gåturen og fremme på turdestinasjonen. Ved å gradvis øke kravene til selvstendighet over tid, kan elevene nå selv gå til bussen med avdelingens busskort, ta buss til startpunktet. Gå hele turen med definerte stoppesteder hvor de tar bilde og sender til oss lærere på tjenestetelefon, for så å ankomme turplassen uten at lærere og elevveiledere har vært med. Nå går de på tur helt selvstendig! Det å få jobbe med å utvikle ungdommers ferdigheter både skolefaglig, sosialt og opp mot ferdighetsområder som er viktige for dem i hverdagen – det er skikkelig stas!
