Torunn Arntsen Sajjad, Førsteamanuensis (Phd), Universitetet i Innlandet
For noen år tilbake begynte jeg i stilling ved bachelorutdanningen i vernepleie ved Universitetet i Innlandet, med undervisning, veiledning og forskning som sentrale oppgaver. Jeg har gjort meg mange tanker om hvordan vi møter studenter, kolleger, pasienter og brukere med navn som ikke alltid er selvforklarende når det gjelder uttale. Jeg er også medlem av universitetets Utvalg for likestilling og mangfold. Begge deler forplikter meg til å jobbe for inkludering og mot ekskludering og diskriminering.
Thomas Hylland Eriksen og jeg skriver at majoritet og minoritet er relative begreper og handler om relasjoner (Eriksen & Sajjad, 2020, s. 77). Vi kan tilhøre én majoritet eller minoritet i én kontekst, og en annen når konteksten endres, eller vi kan være i en minoritetssituasjon i én kontekst og i en majoritetsposisjon i en annen. Når foreldre har innvandret fra det afrikanske kontinentet eller er religiøse minoriteter, kan familiene oppleve at lærere påpeker at Andreas ikke kan være Andreas når han er mørk i huden og/eller er muslim, slik noen av studentene våre erfarer i sine praksiser. Men foreldre som ikke navngir barn etter egne tradisjoner, viser at de tilpasser seg majoritetsbefolkningen i et forsøk på å sikre barna en bedre fremtid.
Selv heter jeg Torunn, et navn som har to stavelser, og som er satt sammen av ett mannsnavn og ett kvinnenavn. Hvis noen begynner å kalle meg Tor, vil jeg protestere og sannsynligvis bli lyttet til. Navnet uttales dessuten rett frem, og jeg ville også protestert om en norsktalende hadde kalt med Toruun med lang u. Når mine studenter har et norsk navn som jeg vet at kan uttales på flere måter, spør jeg dem om hvordan studentene selv ønsker å bli tiltalt. Samme navn i ulike dialekter og nynorsk, kan uttales forskjellig. Når studenter eller andre har navn som ikke er tradisjonelt norske, spør jeg om det samme. Da svarer de gjerne: Jeg heter xxxx, men av dine kolleger og nordmenn kalles jeg xx. Hvis navnet er langt, kan jeg forstå at noen lager seg kallenavn, men at andre skal gjøre det, er etter min vurdering å frata personen retten til å definere seg selv og sin identitet. Når personer i majoritetsposisjoner endrer andres navn, bidrar det til det motsatte av inkludering, og det handler om tilgang til definisjonsmakt og bruk av denne makten.
Mitt etternavn er Sajjad. Det er pakistansk, og uttales ikke slik det gjøres av de fleste generelt sett, rett frem med to tydelige j’er, selv om jeg aksepterer en slik uttale. Det uttales heller ikke som Sayed, selv om noen bruker den varianten, og jeg aksepterer det. Riktig uttale er Sjaad, det vil si kort j med engelsk uttale, og med kort a først og lang sist. Når jeg sier det tydelig og høyt for deretter å stave det sakte og like høyt, og avslutter med å uttale det en siste gang, går det stort sett surr-i-ball for norsktalende som skal prøve å forstå både uttale og skrivemåte. Men heldigvis har jeg et mellomnavn, Arntsen, og da løses liksom problemet. Min identitet er knyttet til bruken av alle tre navnene sammen, og jeg ber om at andre bruker alle tre. For meg er det ikke et problem at jeg må mase litt for å få navnet skrevet riktig og uttalt nesten riktig. Det sårer meg heller ikke, og truer ikke min identitet i den posisjonen jeg er i. Men hadde jeg vært i en minoritetsposisjon, ville det nok stilt seg ganske annerledes, slik jeg forstår de ulike unge menneskene jeg har snakket med om dette både ved vår utdanning og ved andre profesjonsutdanninger.
Som norskfødt og underviser ved et universitet, har jeg betydelig definisjonsmakt, som styrkes på grunn av alder. Norske studenters navn kan for eksempel være Christine Margareta Symreplassen Haldorsen. I denne konteksten er navnet konstruert for å vise at studenter kan ha flere navn, som jeg lærer meg på samme måte som alle andre studenters navn, og som vernepleiere i møte med pasienter, brukere og pårørende må lære seg. Slike navn er sannsynligvis ikke så enkle å lære hvis en selv ikke er født i Norge og ikke har norsk som morsmål. Likevel forventes det at de lærer seg de norske navnene, selv om uttalen kan bli feil. Men hvorfor er det vanskeligere å si Samira Akbar enn å si Sam Akbar? Og hvorfor er det lettere å si og å huske Christine Margareta Symreplassen Haldorsen enn Samira Akbar? De som får sine navn forkortet eller på annen måte endret av andre, mister kontrollen over egen identitet. Det er bare ett av flere eksempel på hvordan innvandrede minoriteter og deres etterkommere kan måtte tilpasse seg storsamfunnet høyst ufrivillig, selv om også andre kan få sine navn uttalt helt feil. Basert på forskning om møter mellom innvandrede minoriteter og et bredt helse- og velferdsapparat, velger jeg å bruke min autoritet til å la studentene selv definere hvordan jeg skal uttale deres navn. En måte å øve på dette, er å la den det gjelder selv få uttale navnet sitt om det er tvil om uttale i et land med mange dialekter og ulike talemåter.
Vernepleiere som leser dette, kan reflektere over egen praksis og forhåpentligvis komme til den slutning at de heller vil tilpasse seg kolleger, brukere og deres pårørende, enn at disse skal tilpasse seg vernepleierne og miste litt av seg selv. For det er det som skjer når navn endres ufrivillig eller uttales med feil intonasjon. Det handler neppe om vond vilje, men heller om at de av oss som besitter slik makt, som også kan kalles symbolmakt, ikke forstår at vi faktisk besitter slik makt. Men vi kan ikke fri oss fra å ha den, kun velge hvordan vi bruker den.
Kilde
Eriksen, T. H. og Sajjad, T. A. (2020) Kulturforskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge (7. utgave). Gyldendal Akademisk.
