Diskusjonen om «freelance vernepleier» reiser viktige spørsmål om fleksibilitet, rettigheter og kvalitet i tjenestene. Her er det nødvendig å se dette både fra et fagforeningsperspektiv og med tydelig forankring i vernepleierens yrkesetikk, og alltid med brukerens behov som utgangspunkt.
Lars Esborg sin fagartikkel «Freelance vernepleier» publisert 23. september 2025, beskriver hvordan mange vernepleiere velger en tilværelse som ringevikar, midlertidig ansatt eller freelance. Erfaringene artikkelen viser til er reelle og gjenkjennelige, og der flere unge ønsker en annen fleksibilitet, variasjon og mulighet for bred faglig erfaring. Samtidig reiser utviklingen viktige spørsmål knyttet til arbeidsvilkår, yrkesetikk og ikke minst konsekvenser for brukerne av våre tjenester. FO er opptatt av å løfte frem fagforeningsperspektivet med en klar forankring i vernepleierfaget, yrkesetikken og brukerens behov.
Arbeidsmiljøloven slår fast at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv (Arbeidsmiljøloven, 2005, § 14-9). Likevel ser vi at enkelte nyutdannede vernepleiere blir værende i enten selvvalgt eller ufrivillig midlertidighet. I tillegg kommer den utbredte deltidsbruken, der mange ansatte ikke får fulle stillinger selv om behovet i tjenestene er stort. Når ringevikariater og usikre ansettelser blir en del av systemet, bidrar det til å opprettholde og til dels belønne både midlertidighet og deltid. Dette skjer fordi arbeidsgiverne da får dekket opp uforutsigbare bemanningsbehov uten å måtte tilby faste stillinger eller hele stillingsprosenter. Dette skaper usikkerhet for ansatte og svekker kontinuiteten for brukerne. Utfordringene med både deltid og midlertidighet er mange, og de rammer særlig kvinner og de kvinnedominerte yrker, som vi ikke minst finner innen helse- og omsorgssektoren (FOs prinsipprogram, 2023). Vi mener derfor at arbeidsgivere og kommuner må ta et tydelig ansvar for å tilby faste stillinger i hele stillingsprosenter. Trygghet i arbeidsforhold er en grunnleggende forutsetning for å kunne gi et stabilt og faglig forsvarlig tjenestetilbud.
En kjent risiko i freelance-tilværelsen er «skippertaksukene», der mange tar på seg svært mange vakter hos flere arbeidsgivere samtidig. På kort sikt kan dette gi økonomisk gevinst og fleksibilitet, men på lang sikt fører det ofte til slitasje, økt sykefravær og ikke minst redusert kvalitet i tjenestene. Når arbeidstakere jobber mer enn det som er forsvarlig, øker risikoen for feil, mangelfull oppfølging og i verste fall skader for brukerne. Det er et offentlig ansvar å hindre uholdbare arbeidsbelastninger, og at det må etableres rammer som sikrer hvile, tilstrekkelig bemanning og et bærekraftig arbeidsliv. God kvalitet i tjenestene forutsetter at vernepleiere er uthvilte, oppmerksomme og har tid til refleksjon i arbeidet.
Freelance-rollen kan gi verdifull bredde-erfaring gjennom arbeid på ulike arenaer, og enkelte vernepleiere utvikler et rikt erfaringsgrunnlag på denne måten. Samtidig risikerer man å miste dybden som kommer av kontinuitet, ansvar og langsiktig oppfølging. Personer med sammensatte behov krever sterkere kontinuitet enn hva enkelt møter med ulike mennesker vil gi.
Når vernepleiere reduseres til rollen som tilfeldig vikar, blir mye av den faglige kompetansen stående ubrukt. Man er ofte ikke en del av de faglige teamene, og deltar verken i tiltaks- eller prosedyreutvikling, evaluering eller registrering. Erfaringen fra mange år i tjenestene til personer med utviklingshemming viser at vernepleiere i slike stillinger i stor grad begrenses til oppgaver som utdeling av medisiner, dosettlegging eller enkeltstående prosedyrer som må gjøres der og da. Det er selvsagt viktige oppgaver, men det representerer bare en liten del av vernepleierens helhetlige kompetanse. Når fagkunnskap ikke tas i bruk fullt ut, mister både tjenestene og brukerne verdifull kvalitet – og det er en uheldig sløsing med ressurser som allerede er knapphetsgode.
Vernepleieryrket er grunnleggende relasjonsbasert. Tillit og trygghet bygges over tid, og personer med behov for omfattende bistand er særlig sårbare for hyppige bytter av personale. Yrkesetikken forplikter oss til å arbeide med respekt, ansvar og kontinuitet (Yrkesetisk grunnlagsdokument, FO, 2023). Når en stor andel av de ansatte til enhver tid er midlertidige, utfordres nettopp dette. Vi ser at dette kan skape utrygghet hos brukerne og gjøre det vanskelig å sikre kvalitet i oppfølgingen.
Faste ansatte deltar fast på personalmøter, planlegging, fagutvikling og intern opplæring. Freelancere og ringevikarer står ofte utenfor disse arenaene. Konsekvensen blir at de verken får medvirke eller får tilgang til viktig informasjon og faglige diskusjoner. Dette svekker både den enkeltes utvikling og kvaliteten på tjenestene.
Når vi diskuterer organisering av arbeid, må vi alltid starte med spørsmålet: Hva betyr dette for brukeren? Brukere og pårørende trenger stabilitet og forutsigbarhet (FN, 2006, art. 19). Mange opplever det utrygt og krevende når det stadig kommer nye personer. Samtidig kan fleksible ansatte bidra med verdifull kompetanse og kapasitet når behovene svinger. Det vil alltid oppstå situasjoner der det trengs vikarer – for eksempel ved sykdom, ferie eller annet fravær – og da er det avgjørende at de som settes inn har nødvendig kompetanse. Dette er likevel ikke den bærende begrunnelsen for fleksible arbeidsformer, men snarere et tilleggspoeng: fleksibilitet handler først og fremst om å kunne tilpasse bemanningen til varierende behov og oppgaver, uten at det går på bekostning av trygghet og kontinuitet for brukerne. Det er derfor viktig å balansere arbeidstakernes behov for fleksibilitet og frihet, samtidig som brukernes rett til stabile og trygge tjenester må være det viktigste.
Det er en direkte sammenheng mellom arbeidsvilkår og kvaliteten på tjenestene. Et godt arbeidsmiljø, forutsigbare arbeidsforhold og rettferdige lønns- og arbeidsbetingelser er ikke bare til fordel for vernepleierne. Det er grunnlaget for at brukere skal få den omsorgen, bistanden og oppfølgingen de har rett på. Når ansatte presses inn i løsere og mer utrygge rammer, blir konsekvensen ofte merkbar for de mest sårbare.
Valget av arbeidsform handler ofte om livssituasjon og individuelle ønsker. For noen gir freelance-tilværelsen frihet og variasjon – og behovet for det kan vi anerkjenne. Men som profesjon må vi huske at vårt oppdrag først og fremst er forankret i brukernes behov og i yrkesetikken.
For å sikre kvalitet, kontinuitet og respekt i tjenestene må ansatte møtes med trygge og forutsigbare arbeidsvilkår. Faste stillinger må være hovedregelen, slik at brukere og pårørende kan møtes av kjente og stabile ansatte, og slik at relasjoner får mulighet til å utvikles over tid. Like viktig er det at alle ansatte har tilgang til faglig utvikling, veiledning og arenaer for kunnskapsdeling – både for å styrke kvaliteten på tjenestene og for å ivareta egen yrkesstolthet.
Derfor er det avgjørende at vi som fagforening fortsetter å stå på for gode rammevilkår og et arbeidsliv som gir både trygghet for ansatte og trygghet for brukerne.
Lover og konvensjoner
FO-dokumenter
