Endelig! Etter tre års universitetsutdanning (noen stemmer hevder at det er viktig å ikke si skolegang) er jeg blitt vernepleier. Småstolt var jeg, da jeg måtte innom «kontoret» for å hente nytt skilt.
Alle jeg snakker med, forteller meg at jeg har valgt et yrke som er svært etterspurt. Det er sant. Det står ikke på jobbtilbudene. Faktisk er det så mange jobber ledig (hvor spesielt menn er etterspurt) at det kan oppleves som at det ikke er en selv som overbeviser arbeidsgiver. En får ikke jobben for det en selv er, hva en gjort tidligere, eller et godt gjennomført intervju. En får jobben i kraft av å være mann og vernepleier. Men nok sutring. Dette er egentlig et luksusproblem til de grader. Jeg har valgt å jobbe med 0% stilling flere steder. Jeg er blitt en såkalt «ringevikar». Luksus for meg. Hva skal jeg i uke 48 for eksempel? Hvem vet, om det blir Gran Canaria eller en 60 timers arbeidsuke. På en av arbeidsplassene mine har det dukket opp et begrep jeg liker svært godt. Jeg er blitt de det kaller for fast vikar. Mye mulig at jeg har misforstått noe, men jeg tenker at begrepet i seg selv er en selvmotsigelse.
Jeg liker også å tro at arbeidsgivere synes det er topp å ha sånne som meg. I mine kontrakter står det at mitt forhold til arbeidsgiver, starter og slutter ved hver vakt. Det betyr at jeg ikke er pliktig til å ta på meg jobb. Arbeidsgiver på sin side er ikke pliktig til å gi meg vakter. Et annet poeng som taler for å være ringevikar, er at en har mulighet til å prøve seg i flere ulike bransjer. Dette vil igjen øke kompetansen til hver enkelt tjenesteyter, samt gjøre denne bredere. Det å ta ekstravakter på sykehjem vil gjøre at en blir «drillet» i geriatri. Og ta ekstravakter i et bofelleskap for personer med rusutfordringer vil gjøre at en blir drillet i ulike narkotiske stoffer, og hvordan de ulike stoffene påvirker atferd. En får kanskje ikke mulighet til dypdykk i samme grad som faste ansatte gjør, men en får mulighet til å dykke bredere. Og er det en ting vernepleiere er kjent for, så er det vel bredde?
Heldigvis er det enda en god del år før jeg blir pensjonist (kanskje min generasjon kan gå av når vi er 80?). Før 2022 kunne freelance vernepleiere gå på en smell økonomisk på sine eldre dager. Heldigvis har det kommet regler om pensjon fra første krone (Regjeringen, 2021).
Selvsagt vil det finnes noen motargumenter mot å bare være ringevikar. Dersom en velger å ha «skippertaksuker» med 60+ timer (for å kunne reise til Gran Canaria i uke 48) kan det tenkes at selve tjenesteutøvelsen blir svekket. Eller kanskje er det bare er meg som blir trøtt etter «bare» en vanlig vakt? Jeg har flere kolleger som først jobber nattevakt et sted, for å så reise på dagvakt ved en annen arbeidsplass. Selvsagt er dette gjennomførbart, men jeg vil tro at det til syvende og sist vil påvirke de brukere/beboere/pasienter som tjenesteyteren skal jobbe med. Bare min synsing, men jeg vil ikke tro at noen mennesker er skapt for å yte fullt 18 timer i døgnet. Selv jobber jeg blant annet i akuttpsykiatrien. Der er det pasienter inn og ut hver dag. Mulighetene for å bygge en langvarig relasjon, er ikke til stede som det for eksempel vil være i et bofelleskap. Hvordan er det for beboere i et bofelleskap når de treffer på meg, for tredje gang på et år? Jeg liker og tro at personer som mottar tjenester i hjemmet sitt, ville foretrekke at de som regel møter et kjent ansikt.
Et annet motargument for å holde på slik jeg gjør, er at jeg dessverre går glipp av en del goder som faste ansatte kan få. Dette kan for eksempel gjelde i forhold til tilbud om kurs eller konferanser. Mer enn én gang har jeg blitt bedt om å se etter noen pasienter, mens de andre skal på personalmøte. Noen kan kanskje også oppleve at de ikke blir en «del av gjengen» som de faste ansatte tilhører. Dette kan igjen føre til at en opplever det som på fancy fagspråk heter: «Et uheldig psykososialt arbeidsmiljø».
I kontraktene med mine arbeidsgivere har jeg det som blir kalt for en rammeavtale. Dette kan minne om betegnelsen «nullkontrakter». I en artikkel på lovdata kan vi lese at hovedregelen i arbeidslivet er at personer skal ansettes i hele, faste stillinger. Jeg befinner meg i unntaket av fra hovedregelen. Jeg er kun «midlertidig ansatt» (Meyer & Løvvik, 2023).
Når jeg en gang blir voksen tenker jeg å skaffe meg en fast jobb. Jeg lurer på hvor lenge jeg kan leve freelancelivet uten å skremme vekk fremtidige arbeidsgivere som ønsker å ansette vernepleiere i faste stillinger. Grunnen til min bekymring er at jeg innbiller meg at arbeidsgiver kan ha et ønske om å starte en stabil og langvarig relasjon med en de ønsker å ansette i full stilling. Da tenker jeg kanskje at en som arbeidsgiver ville satt pris på, at personen jeg ønsket å ha i fast jobb, hadde hatt en fast jobb over tid de siste årene. Selv har jeg ikke hatt fast jobb (da som snekker) siden 2021!
Regjeringen. (2021, 22. desember). Regler om pensjon fra første krone og dag settes i kraft. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regler-om-pensjon-fra-forste-krone-og-dag-settes-i-kraft/id2893280/
Meyer, D. A. & Løvvik, M. (2023, 26. juni). Nullkontrakter. Lovdata. https://lovdata.no/artikkel/nullkontrakter/4390
