Fagintervju

Ny fagbok om utviklingspsykologi for vernepleiere

21. oktober 2025

Ingrid K. Aasgård og Ingrid J. Hogstad, dere har skrevet en fagbok om utviklingspsykologi for vernepleiere sammen med Sandra Marie Weltzien. Kan dere si litt om bakgrunnen for boken?

– Over lang tid har vi opplevd at det har manglet en passende lærebok i utviklingspsykologi som kunne brukes som pensum på vernepleierutdanningen. Det finnes allerede flere lærebøker om utviklingspsykologi, både skrevet for psykologistudenter og for andre profesjonsutdanninger. Vår erfaring er likevel at disse bøkene, enten i omfang eller innhold, ikke fullt ut dekker behovet til vernepleierstudentene.

Hvordan da?

– For eksempel er barnehagelærer-bøkene passe i omfang og detaljnivå, men behandler ikke utvikling etter skolealder, og de som er rettet mot psykologistudentene som behandler utvikling i hele livsløpet, blir for omfattende og detaljerte. Vi ønsket oss også en egen bok skrevet for vernepleiere som knytter utviklingspsykologiske teorier og begreper tettere til vernepleiers arbeidsfelt. Vi tror studenter lærer best når de ser relevansen av teorien for sitt fremtidige yrke, og at det kan gi bedre læringsutbytte enn mer generelle fagbøker.

Spennende! Har dere testet ut dette underveis på veien mot ferdig bok?

– Boken har blitt utviklet i nært samarbeid med vernepleierstudenter. Manus har vokst fram gjennom forelesninger som vi har tatt opp og transkribert, og som deretter er videreutviklet til videoforelesninger. Underveis har vi også hatt studentlesere som har lest kapittelutkast og gitt oss verdifulle tilbakemeldinger. Dette samarbeidet har vært med på å forme både språk og eksempler, slik at innholdet oppleves relevant for vernepleierstudenter.

Og hvilke tilpasninger har dere gjort, sånn konkret?

– I boken har vi ønsket å løfte fram et ressursperspektiv som viser hvordan utvikling kan støttes, være positiv og normal på mange områder, også for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi har ønsket å vise at utviklingsløp kan bli annerledes for personer med funksjonsnedsettelser, uten å beskrive dette som «negativ utvikling» eller «skjevutvikling». I stedet legger vi vekt på hvordan utviklingen farges i et kontinuerlig samspill mellom individuelle forutsetninger og miljøbetingelser. Her knytter vi også paralleller mellom transaksjonsmodellen for utvikling og gap-modellen, altså en relasjonell forståelse av funksjonshemming. Dette er teori som de fleste vernepleierstudenter allerede kjenner, eller vil møte i løpet av studiet. På den måten bygger vi sammenheng med kjente faglige rammer.  

Kan dere gi noen konkrete eksempler fra boken på hvordan dere bruker transaksjonsmodellen for utvikling?

Transaksjonsmodellen ligger som et teoretisk grunnlag som strukturerer boka, for eksempel er hvert kapittel om de ulike utviklingsområdene delt inn i «individuelle forutsetninger», «miljøbetingelser» og «utviklingsprosessen». På den måten synliggjør vi hvordan utvikling forstås som et resultat av gjensidige prosesser mellom individ og miljø. Så bruker vi konkrete eksempel for å vise hvordan utvikling skjer som transaksjonsprosesser: Et eksempel er Katarzyna som vi følger i et av casene. Hun har individuelle forutsetninger i form av sansesensitivitet og nedsatte sosialkognitive ferdigheter. Hun interesserer seg for insekter og får mange gode opplevelser når hun får utforske insekter ute i naturen. Samtidig opplever hun ofte misforståelser og lite mestring sammen med jevnaldrende. Over tid fører dette til at Katarzyna trekker seg mer unna fordi hun føler seg misforstått, og de andre barna begynner også å ta mindre kontakt med henne. Samtidig bruker hun stadig mer tid på interessen for insekter, som gir henne mestring og læring, men også bidrar til at avstanden til de andre øker. Det illustrerer hvordan utvikling skjer som en transaksjon, hvor både hun og omgivelsene endrer seg gjennom samspillet. Et annet sentralt poeng for oss har vært å vise hvordan vernepleieren også inngår som en utviklingsbetingelse.

Hvordan da?

Vi ønsker å hjelpe vernepleiere til å se sin egen rolle som aktiv deltaker i de komplekse transaksjonsprosessene som påvirker utvikling. Det handler om å se at alle valg man gjør kan virke inn på de samspillene personen inngår i, det finnes ingen nøytral måte å være hjelper på. I Katarzynas eksempel kan vernepleieren ha en rolle som tilrettelegger for sosiale samspill sånn at Katarzyna ikke opplever møtene med de jevnaldrende like frustrerende. Men vi viser også i et annet case hvordan det å ha en hjelper ved siden av seg hele tiden kan være forstyrrende for den sosiale utviklingen.


Mari Watn har laget illustrasjonene i boken

Her finner du boken