PÅ BILDET (fra venstre til høyre): Esten Haug (tillitsvalgt), Tora Johansen (storesøster), Iselin Brandmo (avdelingsleder) og Einar Johansen (beboer)
Iselin: – Nordlyset bofellesskap ble initiert av foreldrene, som kjøpte tomta for ti år siden og jobbet med Tromsø kommune for å realisere bygget. Nå eies det av et borettslag og leies av kommunen for drift. Ti personer med utviklingshemming i moderat grad skal bo her.
Trond: – Vi jobber mye med CRPD og Nasjonal veileder. Da vi skulle starte bofellesskapet ble det naturlig for oss å se på hvor det ikke er medvirkning i dag, og hvor vi kan ha medvirkning? Vi ønsket å involvere de som skal motta tjenester i tilsettingsprosessen av tjenesteytere. Vi diskuterte dette med hovedtillitsvalgte, pårørendegrupper, byggherrer og foreldrene til beboerne. Alle var positive, selv om foreldrene var litt usikre. Vi mente at ikke hadde noe valg, da både beboere og pårørende har rett til medvirkning.
– Vi startet med avdelingslederstillingen og avklarte med hovedtillitsvalgte at alle med nødvendige kvalifikasjoner skulle innkalles til intervju, og at intervjugruppas innstilling avgjorde. To beboere og en far deltok, og selv om vi kunne forberedt oss bedre, gikk det bra. Beboerne ble med hele intervjuene, selv om vi tilrettela for at de kunne gå tidligere, og etterpå diskuterte vi resultatet og noterte det. De var enstemmige i å velge Iselin som leder. I en ordinær ansettelsesprosess kunne resultatet vært annerledes, da det også var kandidater med lengre ledererfaring. Det er ikke så lett å se hva som gjorde at det ble denne innstillingen, men det er heller ikke så viktig. Det var beboernes innstilling.
Iselin: – Vi brukte mye tid på å utforme annonsene for å tiltrekke oss de rette personene for beboerne. Med tips fra en forelder laget vi en spørreundersøkelse med ulike svaralternativer, som at personalet skulle være glade eller morsomme, og mulighet for fritekst, der beboerne kunne få hjelp av foreldrene til å svare. Tilbakemeldingene var svært gode, og vi brukte dem til å definere personlig egnethet i bofellesskapet. Direktesitater fra undersøkelsen ble senere inkludert i kompetanseplanen.
Iselin: – Beboerne ønsket ansatte som er lekne, morsomme, kan gi trøst, lage fest og danse – mennesker det er gøy å være sammen med i hverdagen. Annonsen vår tiltrakk mange som passet profilen, og vi laget også en video av beboerne i samarbeid med kommunikasjonsavdelingen i Tromsø for å vise fram gruppa. Bare for å vise at her skal vi gjøre ting litt annerledes, og her er vi ute etter noen som kan ha det artig sammen med oss.
– Flere søkere var unge, sporty og interesserte i aktiviteter som tur og fotball, akkurat som vi etterspurte. Noen nevnte til og med at de ikke spilte instrumenter, men var gode på andre ting, noe som var gøy å se. Vi fikk veldig mange som passa bra, men så fikk vi også mindre søkere enn vi hadde forventa, og prosessen tok lang tid. Gjennom intervjuene har vi kvalitetssikret og skreddersydd at alle, fra 100 %-stillinger til tilkallingsvikarer, passer til å jobbe her.
Iselin: – Vi lærte av Tronds erfaringer og forberedte oss bedre. Vi involverte foreldregruppen og beboerne i forberedelsene. Beboerne stilte egne spørsmål, mens foreldrene ble enige om tre faste spørsmål, som for eksempel hvordan kandidaten håndterer ulike behov for trøst og omsorg, og hvordan de forholderseg til et «nei». Det var viktig å forstå hva et «nei» egentlig betyr, og ikke bare ta det for gitt. Betyr det at du ikke vet? Betyr det at du er redd, usikker, eller betyr det at du ikke har lyst? Beboerne har deltatt i mange intervjuer, og det vi trengte å avklare var: Likte de personen? Kunne personen jobbe der? Ofte var svaret ja, men ikke alltid. Vi vurderte samspillet under intervjuet – klarte de å få til dialog?
– Men prosessen har vært krevende. Folk har takket nei, og alt måtte planlegges på nytt, noe som påvirket både arbeidstid og organisering for beboere og foreldre. Jeg har kobla alle disse i hop og funnet en dag, og så har kandidaten sagt «Det passer litt dårlig, kan vi ta det dagen etter?». Vi måtte faktisk avvise kandidater fordi vi ikke kunne imøtekomme deres ønsker for endring av tidspunkt og fremdeles ivareta medvirkningen. Selv om det har vært utfordrende, vil det bli enklere og mindre ressurskrevende ved fremtidige ansettelser. Beboerne har også utviklet seg gjennom prosessen. En beboer syntes det var skummelt i starten og begynte nesten gråte under første intervju, men med støtte fra en pårørende gikk det bra. Nå er han trygg og engasjert, og på de siste intervjuene strålte han. Det har vært en positiv utvikling både for beboerne og for oss som jobber med dem.
Trond: – Dette med selvbestemmelse og medvirkning må trenes på. De har jo aldri blitt stilt disse spørsmålene før. Hvem vil du at skal jobbe sammen med deg? De har aldri tatt stilling til det før. Så det har jo vært mye øving å finne ut hva det egentlig er som er viktig.
Trond: – Resultatet er fantastisk, og intervjuene har formet de ansatte. Etter en opplæringsuke med fokus på medvirkning, er de flinke til å tenke annerledes og gjøre ting på beboernes premisser. Det er en drøm å jobbe slik, og avdelingen skiller seg ut med sin kultur for medvirkning og kreativitet. Alt var fortsatt åpent for hva man kan gjøre i et bofellesskap.
Iselin: – Det har også vært viktig at informasjonen til opplæringen kommer direkte fra beboerne og de pårørende, i ikke fra andre avdelinger i kommunen. Dette for at personalet skulle møte beboerne med åpent sinn.
Trond: – Selv om dette er et pilotprosjekt, ønsker vi at det skal bli mer enn det. Vi vil ikke stoppe her. Med fem andre avdelinger i enheten og 27 i seksjonen, tar vi med oss lærdommen og viderefører det vi har prøvd, samtidig som vi utvikler nye tiltak.
