Kort fagartikkel

Om ungdommelig vernepleierengasjement: et tilsvar til Terland, Reinsnos og Owren

Gjesteinnlegg

Kort fagartikkel

13. januar 2026

Gjesteinnlegg: Jens Maseng

Er nåværende vernepleiergenerasjoner mindre engasjert enn 68-generasjonen, slik Terland, Reinsnos og Owren (2025) mener?

Ikke vet jeg hvorfor, men jeg kjenner noe ildne i meg når noen antyder at nye generasjoner er mindre engasjert enn foregående. Og det er dette som melder seg når jeg leser Terland, Reinsnos og Owren (2025) som mener at de finner grunn til å etterlyse «det engasjementet som gjør at en sier ifra, tør å ta til motmæle» blant nye vernepleiergenerasjoner.

Forfatterne har satt seg sammen for å finne noe å «formidle til de som studerer nå eller nylig er ferdig, som kan være nyttig for dem på veien videre», på grunnlag sine «til sammen (..) 90 år» som vernepleiere. Og la meg understreke; at slike seniorer tar en slik rolle er i mine øyne motstrøms, all den tid jeg mener å se at alder har en stadig svakere autoritet i vår tid.

Terland, Reinsnos og Owren burde være mer ydmyke

Kanskje var Knut Olav Åmås inne på noe, da han for tyve år siden adresserte «de verdikonservative 60-åringene, [som] preger norsk akademia, medieverden, kulturliv og samfunnsliv sterkt (..) [som] til tross for at de er på toppen av sin karrière, og forvalter og forsvarer alle institusjonene de har inntatt, koketterer de med at de har beholdt sin samfunnskritiske holdning. Eller verre: De mener det faktisk» (Åmås, 2005). Åmås påpeker at mange 68-ere la sine liv i å prøve å overvinne samfunnets institusjoner ved å kritisere og utøve motmakt mot dem, og disse ble senere belønnet med lederposisjoner i disse samme institusjonene, og således har gått fra å være kritikere – til en systemforsvarsrolle.

Hos Terland, Reinsnos og Owren (2025) lukter jeg mye nostalgi. De sier regelrett ut at «vi må få tilbake litt av den protest- og aktivisttanken man hadde på 1970-tallet».

Og de rammes av Åmås-kritikken, når de mener at dette engasjementet bør komme som å «jobbe innenfor systemet», ved å utøve «kvalitetsforbedringsarbeid» og «regelverksaktivisme». Det er som om de sier: ‘vær engasjert, men ikke så engasjert at dere utfordrer det samfunnet vi bygde’. Måten det norske arbeidsliv og samfunn er organisert på, er på mange måter en viktig del av norsk suksesshistorie, som skjedde nettopp på 68er-generasjonens vakt, men har også noen utfordringer ved seg som jeg mener forfatterne burde vært mer ydmyke ovenfor.

Så; hvordan ser Norge og verden ut, sett fra de yngres perspektiv?

Jeg vil argumentere for at skuffelse og nyorientering er relevante begreper. Norge og Vesten har lenge vært best – men det var den gang da! Om Norge kanskje ikke er direkte truet av Russland, Trump eller Kina, så vil eldrebølgen, «sløseriet» og klimakrisen ta oss alle. At mange blir oppgitt, er jeg overbevist om. Men utfordringene kveler ikke ungdomsengasjementet, tvertimot. Tvertimot viser forskning at vordende generasjoner er mer politisk aktive idag enn foreldrene var, både i form av valgdeltakelse og medlemskap (Forskning.no, 2020). Men engasjementet utfolder seg ikke i form av fakkeltog, internasjonal solidaritet og lesesirkler slik 68erne forteller de gjorde.

Kanskje er Ralph Lauren-dunvesten det nye palestinaskjerfet, som ungdommens engasjementsuttrykk? Når Simen Velle, formann i Fremskrittspartiets ungdom, beskriver at «Arbeiderpartiet strekker stigen opp etter seg» (NRK, 2025a) så peker han på en opplevelse av et misforhold mellom ungdommens opplevde lovnader om fremtida – ikke bare fra Arbeiderpartiet, men fra hele det politiske establishment – og de utfordringene ungdommen faktisk opplever at samfunnet står i. Velle, tror jeg, setter ord på ungdoms avmaktsopplevelse, og yter motmakt – og lykkes: FpU vant siste skolevalg (26%), og ved sist stortingsvalg økte valgoppslutningen blant aldersgruppen 20-24 år med nesten ti prosentpoeng, der hovedandelen (iallfall blant menn) gikk til FrP. Hver fjerde student sa før valget at de ville stemme FrP.

Å ta til orde for «regelverksaktivisme» blir som å prøve å skyte elefant med gummistrikk

Og avmakt er sentralt også i min hverdag som vernepleier, på bakkeplan i kommunale tjenester, der min yrkesstolthet og betingelsene beboernes livskvalitet er i spill hver eneste dag. Norsk helsesektor har etter min mening siden 90-tallet – på 68ernes vakt – gjennomgått kraftig akademisering, byråkratisering, juridifisering, medikalisering og profesjons-avmyndiggjøring der «regelverksaktivisme» blir som å prøve skyte elefant med gummistrikk. Og legger man til en gradvis men jevn økning av forventninger til offentlig sektor, samtidig som handlingsrommet for kommunale tjenester snevres inn, så nærmer du deg en god beskrivelse av min og mine kollegers arbeidshverdag, i moralsk krysspress mellom stoppeklokke, lovverk, Helseplattform og bekymrede pårørende.

For min egen del har jeg ingen tillit til at Anders Langes arvtakere faktisk ønsker bedre sikkerhetsnett for samfunnets svakeste grupper. Mine tanker går derimot til personer som Lars Haltbrekken (SV), som har sagt at klimakrisen er «de foregående generasjoners ansvar [og at] alle voksne som sier det er bra ungdom engasjerer seg bør bli møtt med et: (..) rydd opp etter deg sjøl» (Alltinget, 2023). Eller sagt med Greta Thunberg; «Shame on you!». Dette poenget kan etter min mening overføres til unge vernepleiers vilkår.

Stig ned fra pidestallene, og grip ditt (vernepleier)våpen!

Mitt tilsvar blir derfor å utfordre Terland, Reinsnos og Owren til å stige ned fra sine pidestaller, og gjenvinne aktivisten i seg, når de går i sine møter, det være seg for å utforme fagforeningsmagasin, konferanser, utdanningsløp, eller lovverk. Regelverksaktivisme er i seg selv bra, men noen slag trenger større våpen, og som vernepleiere er vi opplært til, og har mandat til å utøve motmakt på vegne av svakerestilte grupper. La oss – til enhver tid – være på jakt både etter svakheter i dagens system, på vegne av beboerne, ved også å stadig lete etter ungdommens engasjement. Og jeg tror, at får vi ikke svaret på det vi leter etter, så har vi stilt feil spørsmål.