Gjesteskribent; Eivind Bjerksetmyr, NAKU.
Kommuner opplever stort press i forhold til krav om gode tjenester, samtidig som de også finner det utfordrende å svare til dette (KS, 2024). Innbyggerne forventer forutsigbare og stabile tjenester. Myndighetene er tydelige ovenfor kommunene i form av presiseringer av rettigheter for den enkelte innbygger. En ser kommunene møter utfordringer både når det gjelder økonomi og personell. Dette spenningsfeltet mellom forventninger og faktiske forutsetninger skaper en krevende hverdag for de som blir berørt av dette, slik som tjenestemottakere, pårørende, ansatte, ledere, politikere med flere.
Helsepersonellkommisjonen viser at det blir flere med behov for tjenester i tiden framover, samtidig som det er færre som kan gi denne hjelpen (NOU 2023: 4). Dette er en utvikling vi allerede ser starten av, og som forventes å eskalere i årene som kommer. En hører allerede historier om hvor krevende det er å rekruttere folk til ulike stillinger. Om en skal lykkes med å gi tjenester til flere, med færre ansatte, vil det være nødvendig å utvikle nye måter å jobbe på. En kan ikke alltid fortsette som før, og tenke at en skal løpe enda raskere. Innovasjon, og en kultur for å våge å se etter nye løsninger, vil være en viktig strategi for å møte framtiden.
Det er viktig å merke seg at mangelen på arbeidskraft, ikke bare vil ha innvirkning på helse- og omsorgstjenestene. Det vil også få betydning for industri, transportnæring, handel, skole og mye mer. I det store bildet vil alle konkurrere om de samme folkene. I et slikt perspektiv er det naturlig å tenke at arbeidstakere i større grad vil ha mulighet til å velge hvor, og med hva de ønsker å jobbe. Attraktive arbeidsgivere vil ha lettere for å rekruttere ansatte. Kunsten blir å tilby en jobb som arbeidstakere ønsker å ha, og samtidig være en arbeidsgiver folk ønsker å jobbe for.
Vi kjenner til utfordringer med å ha nødvendig kompetanse innen tjenestene til personer med utviklingshemming. FO har anslått at det er behov for 20 000 flere vernepleiere enn det vi har i dag (FO, 2021). Kanskje er det urealistisk å tenke at en kan tilføre 20 000 flere årsverk. Det kan heller være en vei å gå å legge til rette for utdanning for de som allerede har et tilsettingsforhold innen tjenesteområdet. Helsepersonellkommisjonen argumenterer for at vi ikke kan forvente flere til å jobbe innen pleie- og omsorgstjenestene, men at vi heller må søke å finne løsninger med det antall ansatte som er der pr i dag (NOU 2023: 4).
Spenningsrommet mellom forventinger om, og forutsetninger for å gi tjenester, kan bidra til konflikter mellom de som skal gi og de som skal motta tjenester. Det er avgjørende å finne løsninger på disse utfordringene. Rapporten Etikk og lederskap (KS, 2023) viser til utfordringer med å dekke gapet som oppstår når en opprettholder samme tjenestenivå innen pleie- og omsorgstjenestene, samtid som en får mindre ressurser i form av både penger og personell. Det argumenteres for å vektlegge etisk refleksjon og at etikken gir gode forutsetninger for å jobbe med krevende problemstillinger (KS, 2023). Etikken gir ikke nødvendigvis svaret på alt, men kan gi bedre grunnlag for å fatte beslutninger når en står ovenfor ulike dilemma. Et dilemma er når en må velge mellom to eller flere alternativer, hvor ingen er klart det beste, men du likevel må gjøre et valg.
Når det gjelder kvaliteten på tjenestene til personer med utviklingshemming, så viser meldingen Menneskerettar for personar med utviklingshemming (Meld. St. 8, 2022-2023) at tjenestene ikke er på et tilfredsstillende nivå. Om en ser dette i sammenheng med Etikk og lederskap (KS, 2023), er det kanskje ikke nok å tenke at en skal opprettholde samme tjenestenivå i tiden framover, – den må også løftes opp på et akseptabelt nivå. Hva som er akseptabelt nivå innen ulike offentlige tjenester, blir trolig gjenstand for diskusjoner i tiden framover.
Kombinasjonen mellom økte forventninger, samtidig med en opplevelse av å ikke strekke til, kan føre til at ansatte trekker seg bort fra tjenesteområdet. I verste fall blir dette en ond sirkel, hvor frustrasjon og misnøye over mangelfulle tjenester skremmer folk fra å jobbe i tjenestene. Noe som i sin tur gir grunnlag for økende frustrasjon over mangelfullt tjenestetilbud osv. Om dette verst tenkelige scenario får utspille seg, vil en få vesentlig fall i ressurstilgangen. Uten tilstrekkelig antall folk og kompetanse er det vanskelig å gi gode tjenester. Så selv om behovet for tjenester er tydelig til stede, er det ikke sikkert finnes folk til å gjøre noe med det.
Presset på tjenestene i norske kommuner vil neppe avta i årene som kommer. Skal vi sikre at tjenestene forblir gode og bærekraftige, må det legges vekt på innovasjon. Vi må finne nye løsninger som sikrer at alle får de tjenestene de har behov for. Samtidig som ansatte har en arbeidshverdag de både kan, og ønsker å stå i over tid.
Jeg tror vi finner løsninger på disse utfordringene. En forutsetning for dette, er å etablere en konstruktiv dialog mellom de berørte. En dialog preget av gjensidig respekt for hverandre, hvor etikken gir felles grunnlag for vanskelige avgjørelser. Jeg tror også det er viktig å innse at vi er mange som er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne lykkes.
FO. (2021). Det som skal til. En undersøkelse om faktorer med betydning for rekruttering av vernepleiere. Fellesorganisasjonen.
KS. (2024, 31. oktober). Hva er forventningsgapet? Kommunesektorens organisasjon.
KS. (2023). Etikk og lederskap. Kritiske faktorer for å mestre utfordringene i helse- og omsorgssektoren. Kommunesektorens organisasjon.
Meld. St. 8. (2022-2023). Menneskerettar for personar med utviklingshemming – Det handlar om å bli høyrt og sett. Kultur- og likestillingsdepartementet.
NOU 2023: 4. Tid for handling – personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste. Helse- og omsorgsdepartementet
