Ut fra NOU 2023:4 Tid for handling forventer vi at forutsetningene for helse- og omsorgstjenester vil endre seg i årene som kommer. Studentene som utdannes nå kan om få år ha en arbeidshverdag som vernepleiere som er svært annerledes enn i dag, med færre hoder og hender til å utøve tjenester. Redaksjonen i Vernepleier.no ønsker å sette søkelys på hva vernepleierutdanningene gjør for å ruste studentene for dette.
– Vi merker jo allerede en annerledes hverdag for våre studenter. De jobber oftest ved siden av studiene, noen av dem mye. Ikke bare fordi studiestøtten er for lav, men også fordi tjenestene trenger dem. Vi snakker om hva som forventes av dem allerede første studiedag. Deres hovedoppgave vil være å utvikle tjenestene videre hver dag i resten av sitt yrkesliv. Det er ikke være nok å være en god vernepleier i egen bistand til brukerne. Selv den dyktigste vernepleieren kan ikke være over alt alltid. De må dele av sin kunnskap til andre ansatte, holde seg faglig oppdatert og samarbeide godt med de man har rundt seg. De må løfte med seg andre, samtidig som de videreutvikler egen kompetanse.
– Sentrale ferdigheter og kompetanser i vernepleiefaget som kommunikasjon, samhandling, veiledning, juss, etikk og kunnskap om systemene blir fortsatt viktig å holde høyt. I tillegg må vi bli enda dyktigere på å styrke deres kompetanse innen tverrprofesjonelt samarbeid og innovasjon. Kritiske refleksjon og kunnskaper om forskningsmetode blir også viktig. Dette for at de skal kunne være trygge nok til å si ifra når det trengs og kritisk vurdere en stadig økende informasjonsstrøm. Videre må de være gode sosialpolitiske aktører, tjenesteutviklere og kunne argumentere faglig med grunnlag i forskning. De fleste studenter er allerede er digitalt innfødte, men det er viktig at de kan ta gode faglige vurderinger og diskusjoner om bruk av teknologi. Det viktigste av alt vil likevel være å kjempe for de som har minst ressurser til å stå opp for seg selv, også når dette innebærer å heve stemmen i egen organisasjon.
– Oppsummert, så vil jeg si at kommer langt om vi jobber godt med læringsutbyttene vi allerede har gjennom nasjonal forskrift. Vi som utdanner må sørge for at de «brenner for faget», får øve på faglig argumentasjon i alle former og utvikler gode samarbeidsferdigheter. Ikke minst må vi stimulere deres kreative sans og trene dem i å se nye muligheter og løsninger gjennom studentaktive læringsformer, dialogbasert læring og økt samhandling med praksisfeltet.
– Ved Nord universitet har vi nå gått over nett- og samlingsbasert heltid vernepleie etter ny studieplan. Her har vi styrket fokuset på vernepleieren som sosialpolitisk aktør, og viderefører arbeidskrav som f.eks. å skrive kronikk i gruppe. Da må de finne ut av hva de faktisk mener, dele det offentlig og stå for det. Dette øker tryggheten i å kunne argumentere og si ifra på egen hånd. Videre er det viktig å fokusere på hva vernepleiere jobber for å oppnå like muligheter til gode og meningsfulle liv for alle. Vi har derfor valgt å adressere menneskerettigheter, sosial ulikhet og funksjonshemmende barrierer først i studiet, før vi tar fatt i vernepleierrollen. Ellers tenker jeg også at vi må sørge for at studentene også gis gode muligheter til å påvirke eget studie, og at vi har takhøyde for diskusjoner om det pedagogiske opplegget vårt. Det er også en god treningsarena hvor de kan øve seg på å si ifra, argumentere, balansere mellom individuelle behov og felleskap, og forhåpentligvis se at påvirkning kan nytte.
– Vår erfaring er at våre vernepleierstudenter ofte er engasjerte og sosialt orienterte med sterk rettferdighetssans allerede før de kommer til oss. Det er et kjempegodt utgangspunkt. Vår jobb blir å hjelpe dem med å lære seg å «turnere systemet», ha holdbare faglige argumenter og være gode og kunnskapstørste diskusjonspartnere som tør å si ifra. Studentene må lære lytte til «den og de det gjelder», og at det sjelden finnes en fasit som gjelder alt og alle. De beste løsningene finnes gjennom samarbeid og ved å bygge solide lag. Jeg tenker det fremover blir viktig at vi holder fast i vernepleierens rolle som faglig pådriver.
– Vernepleiere har allerede et godt verktøyskrin av arbeidsmetoder og et godt faglig fundament for å møte fremtidens utfordringer. Vi har en solid helse- og sosialfaglig basiskompetanse som kan tilpasses mange ulike kontekster. Det er jo nettopp derfor vernepleierens kompetanse er attraktiv. For meg handler det like mye om at vernepleiere må ha kompetansen jeg snakket om tidligere. Vi må holde på fast i dagens bachelorutdanning og heller fylle på og spisse gjennom etter- og videreutdanning, i tråd med praksisfeltets behov.
– Likevel ser jeg at rollen endres, og at våre studenter skal ut i et krevende praksisfelt. Jeg tror vi på universitetet må holde stø kurs mot å utdanne robuste vernepleiere som kan sitt fag. Vernepleiere som står støtt og samarbeider godt, nedover og bortover, og som melder tydelig ifra oppover når det trengs. I en urolig verden, slik den er nå, tenker jeg at vernepleiere skal holde fast i sin viktige oppgave med å bygge gode sosiale felleskap og styrke helse og samfunnsdeltakelse, på individ-, gruppe- og samfunnsnivå. Jeg mener at vi over år har utviklet en god utdanning som vi skal holde kursen på. Så svaret mitt er nok nei. Jeg tror faget kan settes under press, men at det nettopp derfor blir viktig å videreutvikle faget, ikke endre det.
