Gjesteforfatter: Lorena Rodriguez Peinado
«Vernepleier? Er det det samme som en helsefagarbeider?» «Vil du ikke gå videre og ta sykepleie da?» «Hvorfor vil du jobbe her og ikke med folk med utviklingshemming? Er det ikke det du utdanner deg til?»
«Hei, jeg heter Lorena og er vernepleierstudent» – rare blikk.
«Hva gjør en vernepleier her?»
Dette og lignende spørsmål fikk jeg stadig vekk mens jeg var vernepleierstudent. Det virket som ingen forsto eller visste hva en vernepleier egentlig var. Jeg var lei og frustrert, og tok saken i egne hender. Resultatet ble 33 episoder av podcasten «Hva er egentlig en vernepleier?» der jeg intervjuet vernepleiere og andre fagpersoner. Målet var å spre ordet om utdanningen, vise bredden i profesjonen, og gjøre informasjonen mer tilgjengelig for de som ville ta en utdanning der de kunne jobbe med mennesker, men ikke visste helt hva. Kanskje kunne jeg til og med finne ut hva en vernepleier egentlig var.
Gjennom episodene har jeg hatt mange gode refleksjoner, ledd, vært forbanna og lært mye av dyktige fagpersoner. Jeg har snakket med vernepleiere som er nyutdannede og de som ble utdannet for lenge siden, vernepleiere som har utdannet seg i ulike deler av landet og har svært ulike yrkeserfaringer. Jeg har snakket med vernepleiere som jobber på legevakt, i tjenester for personer med utviklingshemming, skole, psykiatri, tvungen omsorg, barnevern og eldreomsorg. Vernepleiere som har jobbet på «gulvet», i ledelse og gjennom hele systemet. Studenter har jeg også snakket med. Samtalene har vist meg hvor bred profesjonen er, og jeg har forelsket meg enda mer i den.
Gjennom episodene lærte jeg at jeg ikke var alene om frustrasjonen. Flere av gjestene delte opplevelsen av at folk ikke vet hva en vernepleier egentlig er. Mange har måttet forsvare sin rolle, (over)forklare seg og argumentere hvorfor de passer til å være ansatt der de er. Dette gjelder spesielt utenfor de tjenestene vernepleiere tradisjonelt har jobbet i.
Eli Nedrebø fortalte om da hun ble den første vernepleieren i kommunen. Det ble sendt brev til fylkesmannen, for «hva i all verden hadde en vernepleier i pleie og omsorg å gjøre?» Samtidig virker det som det er et spenn: Vernepleiere med mange års erfaring opplever at dette har blitt bedre. De med mindre erfaring føler at profesjonen er underkommunisert.
Gjestene fikk samme spørsmål: Hva er egentlig en vernepleier? De fleste synes det var vanskelig å svare, kanskje fordi vernepleie er et bredt fag. De hadde ulike svar avhengig av erfaring og utdanning og utdanningsinstitusjon, men det var også fellestrekk som fanger essensen av profesjonen.
Jeg synes at Guro Granerud forklarer det godt:
«En vernepleier er en som kan mye om menneske og miljø. (…) Det handler om helse, diagnoser, atferdsanalyse, å se på mennesket og hvordan det reagerer med miljøet og hvordan miljøet påvirker mennesket. Å se hele mennesket. (…) Det handler om å jobbe ut fra andre menneskers verdier og ønsker. Det å kunne se hva som er viktig for andre og hvordan kan vi tilrettelegge og bistå i forhold til å få endringer og skape gode liv for folk»
Nei, men det har vært litt av en reise. Jeg pleide å si at en vernepleier var en blanding av sosionom og sykepleier, men innser nå at jeg var en del av problemet. Nå sier jeg at en vernepleier er en som hjelper folk til å leve livet sitt på best mulig måte med de ressursene de har. Fordi vi har en kompetanse som handler om å møte mennesker i sårbare livssituasjoner, kartlegge, se muligheter der andre ser begrensninger, og jobbe helhetlig på tvers av helse, pedagogikk og sosialt arbeid.
Gjennom samtalene har jeg lært at det er vanskelig å sette vernepleiere i en boks. Det er en fordel mer enn en utfordring. Fleksibiliteten vår gjør oss rustet til å møte fremtidens utfordringer. Vi kan bytte beite og fortsatt jobbe vernepleiefaglig, fordi kompetansen er overførbar på tvers av felt og brukergrupper.
Men hva gjør oss unike? Kanskje kombinasjonen å bygge relasjon, fremme mestring, se utfordringer og hjelpe den andre å løse dem i tråd med sine egne verdier og mål i livet, være en bro mellom system og menneske, bruke seg selv – men ikke la sine egne verdier og syn påvirke den andre. Dette er ikke alltid så lett å se og kommunisere. Det kan se ut som å ta en kopp kaffe, gå på tur, chille på sofaen, eller å hjelpe noen å dusje, der det tar én time fordi vedkommende gjør alt selv i stedet for å bli dusjet. Kanskje er det blikket vi har på mennesket og omgivelser, og ikke minst samspillet mellom dem.
Podcasten har gitt meg utrolig mye både personlig og som vernepleier, men krever mye tid og arbeid. Derfor tar jeg meg en pause for å kunne fokusere på andre ting.
Likevel håper jeg podcasten kan hjelpe andre som er nysgjerrige på profesjonen, og samfunnet ellers til å oppdage hvor viktig rollen vår er. Jeg håpet å ha bidratt med synlighet for en profesjon som har fått ellers lite plass i media.
Her synes jeg at vernepleiere har et stort ansvar selv: vi må tørre å komme fram i media, tørre å ta plass, snakke høyt om og framsnakke profesjonen vår. Hvis vi gjør det, kan vi kanskje om noen år komme dit at vi ikke lenger trenger å forsvare vår rolle. Da blir det en selvfølge at vernepleiere er der kompetansen vår kan nyttes.
Jeg håper at podcasten har bidratt til at flere ledere ser verdien i vår kompetanse og ansetter vernepleiere utenfor de tradisjonelle tjenestene som vi jobber i. Jeg håper at flere vil bli vernepleiere, og at vernepleiere selv kan være stolte av profesjonen sin og henvise til podcasten når noen spør: «Hva er egentlig en vernepleier?»
