Gjesteinnlegg: Ulf Ingar Wangensteen Berge, førstelektor VID vitenskapelige høyskole og Inger Marie Lid, professor VID vitenskapelige høyskole
Universell utforming er forankret i FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og handler om likestilling og like muligheter til deltakelse (FN, 2006). For vernepleiere innebærer dette om å utvikle tjenester som fremmer selvbestemmelse, inkludering og verdighet. Universell utforming omfatter mer enn tilgjengelige bygg og transport. Det gjelder også tilgang til informasjon, kommunikasjon, digitale løsninger, organisering av tjenester og sosialt miljø.
PAS bygger på at menneskers muligheter formes i samspill med omgivelsene. Rammeverket kombinerer individrettede metoder med systemrettede tiltak for å fremme livskvalitet og deltakelse. Bedre tilpassede miljøer og tydeligere støtte kan redusere atferd som utfordrer (Carr et al., 2002).
Både universell utforming og PAS bygger på en relasjonell forståelse av funksjonshemming: utfordringer oppstår i møtet mellom individ og omgivelser (Shakespeare, 2018; Lid, 2020). Når miljøet blir mer tilgjengelig og begripelig, øker mulighetene for selvbestemmelse og deltakelse. PAS gir metoder for individuell tilpasning, mens universell utforming retter seg mot forbedringer som gagner mange samtidig.
PAS og universell utforming har derfor komplementære funksjoner. PAS er et praksisnært rammeverk for å utvikle støtte som fremmer mestring og deltakelse. Universell utforming søker å gjøre miljøer og tjenester mer forståelige for alle. Sammen kan de bidra til at individuell tilpasning skjer innenfor et grunnmiljø som allerede er mest mulig tilpasset og forutsigbart.
Universell utforming kan gi et viktig korrektiv til tradisjonell praksis. I arbeid med mennesker som strever i hverdagen starter man ofte med spørsmålet: Hva skal vi gjøre med denne personen? Universell utforming inviterer til å stille spørsmålet annerledes: Hva kan forbedres i miljøet slik at flere lykkes uten særtiltak?
Mange individuelle kriseplaner kan være et signal om at problemet ikke først og fremst ligger hos personen, men i systemet rundt. Uklar informasjon, uforutsigbare rutiner eller uoversiktlige omgivelser kan skape stress og konflikter som lett tolkes som individuelle atferdsproblemer. I stedet for å møte dette med stadig nye personrettede tiltak, kan implementering av universell utforming bidra til bedre løsninger som gjør hverdagen enklere for alle.
Forebygging er sentralt i PAS. Universell utforming kan gi et felles utgangspunkt som reduserer behovet for individuelle tiltak. Et enkelt arbeidsprinsipp kan være å gjøre en universell sjekk før nye særtiltak utvikles:
Små miljøendringer kan gi stor effekt. Visuelle dagsplaner, enkle rutiner og forståelig kommunikasjon kan redusere misforståelser og stress før situasjoner blir krevende. Som i PAS ellers bør også universelle tiltak evalueres systematisk. Bare gjennom jevnlig evaluering kan man vite om endringene faktisk gjør hverdagen mer forståelig, trygg og deltakende for dem det gjelder.
I en avlastningsbolig kan overgangen til middag skape uro når den oppleves uforutsigbar. En vanlig tilnærming kan være individuelle kriseplaner for hver enkelt. Med et universelt utforming- og PAS-perspektiv kan tjenesten i stedet gjøre felles grep: et visuelt oversiktskart over dagen, frivillig nedtelling til måltid, tydelig merking av rom og ulike måter å vente på. Målet er ikke at alle skal gjøre det samme, men at flere skal forstå situasjonen og ha reelle valgmuligheter. Slike tiltak er frivillig støtte, ikke nye regler som begrenser selvbestemmelsen. God universell utforming i et hjem skal gi mer fleksibilitet, ikke mindre.
Koblingen mellom universell utforming og PAS utvider vernepleierrollen. I tillegg til å støtte enkeltpersoner må vernepleieren også spørre: Hva i tjenesten kan endres slik at flere lykkes? Oppgaven blir å oppdage barrierer i informasjon, rutiner og miljø, og foreslå løsninger som fungerer for flere samtidig. Når praksis varierer mye mellom ansatte, er det ofte systemet som trenger justering. Universell utforming kan bidra til å «bygge kvalitet inn» i tjenesten.
Derfor blir en viktig del av jobben å oppdage hindringer i bolig og tjenester: informasjon som er uklar, rutiner som varierer fra vakt til vakt, rom som er vanskelige å forstå, eller systemer som gjør folk mer avhengige av hjelp enn nødvendig. Når barrierene blir synlige, kan vernepleieren foreslå løsninger som fungerer for flere, ikke bare en ny plan for én person.
Samtidig handler vernepleierrollen om å se sammenhengen mellom individuelle utfordringer og de strukturelle rammene. Noen ganger ser det ut som «problemet» ligger i personen, men når man ser nærmere, ligger det i systemet: i organiseringen, i skiftende praksis, skiftende personal eller i et miljø som er uoversiktlig. Da blir vernepleieren også en deltaker i tverrfaglig plan- og utviklingsarbeid – sammen med kollegaer, ledelse, pårørende og andre fagpersoner, for å bygge bedre tjenester over tid (Lid, 2020).
Dette er ekstra viktig fordi kvaliteten i mange tjenester kan variere med hvem som er på jobb. Når praksis blir ujevn ved vikarbruk eller travle vakter, er det ofte et tegn på at systemet ikke er forutsigbart. Den personlige relasjonen er viktig, men god praksis bør være mindre sårbar for utskiftninger av personal. Universell utforming kan «bygge kvalitet inn» i tjenesten.
Både universell utforming og PAS handler om å legge til rette for medborgerskap ved at omgivelsene støtter mestring og deltakelse. Fokuset flyttes fra reparasjon til planlegging og tilrettelegging, fra særtiltak til inkluderende løsninger og strukturell kvalitet. En utfordrende, men viktig tanke kan være denne: Hvis antallet individuelle kriseplaner øker, er det kanskje systemet som trenger en plan. Den beste tjenesten er den som gjennom god utforming gjør at utfordringene sjeldnere oppstår. For vernepleiere betyr dette et faglig og etisk ansvar: å arbeide både med mennesker og med strukturer, slik at gode livsbetingelser blir et utgangspunkt for alle.
Carr, E. G., Dunlap, G., Horner, R. H., Koegel, R. L., Turnbull, A. P., Sailor, W., Anderson, J. L., Albin, R. W., Koegel, L. K. & Fox, L. (2002). Positive Behavior Support: Evolution of an Applied Science. Journal of Positive Behavior Interventions, 4 (1), 4-16.
Lid, I. M. (2020). Universell utforming og samfunnsdeltakelse. Cappelen Damm Akademisk.
Shakespeare, T. (2018). Disability: The Basics. Routledge.
Illustrasjonene fra sykehusmiljø er laget av Mari Østby Kjøll og hentet fra boken Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming, kortlest versjon, og brukes med tillatelse.
