– Jeg startet på deltidsvernepleierutdanningen ved Høgskolen i Østfold i 2012. Der var det et godt faglig fellesskap mellom studenter, men også mellom fagansatte og studenter. Det motiverte meg til å fortsette å være en del av et slikt faglig fellesskap. Derfor fullførte jeg deretter masterstudiet Læring i komplekse systemer, ved siden av jobben som vernepleier på en avlastningsinstitusjon, før jeg fikk jobb som høgskolelektor på vernepleierutdanningen på HiØ.
– Etter et år som høgskolelektor åpnet det seg en mulighet for å skrive doktorgrad. I den forbindelse kom jeg i kontakt med Anders Nordahl-Hansen, som er professor i spesialpedagogikk, og vi fant tonen selv om vi egentlig var litt usikre på hverandre med tanke på den ulike bakgrunnen. Så viste det seg at Anders var en professor med nysgjerrighet rettet mot flere fagretninger. Det ble et veldig fruktbart samarbeid som fortsatt pågår. Under doktorgraden fikk jeg anledning til å jobbe med en rekke spennende og interessante prosjekter som også medførte en del vitenskapelige artikler. Samtidig fortsatte jeg i en helgestilling som vernepleier.
– Ett år etter at jeg forsvarte doktorgraden ble jeg vurdert som kvalifisert for å være professor i spesialpedagogikk. Dermed ble jeg en vernepleier som også er professor i spesialpedagogikk. Så nå får jeg bidra til at fremtidens spesialpedagoger er i stand til å zoome inn og gjøre funksjonelle kartlegginger av folks atferd samtidig som at de er i stand til å zoome ut og se de sosiokulturellestrukturelle faktorene som spiller inn.
– Tradisjonelt har det vært altfor lite samarbeid mellom vernepleierutdanninger og spesialpedagogikkutdanninger. Da spesialpedagogutdanningen ved HiØ feiret 50 år feiret samtidig vernepleierutdanningen 40 år – uten at det har vært noe samarbeid mellom utdanningene! Ingen kunne svare på hvorfor det var sånn. I en av mine favoritt «academic-memes» sto det noe slikt: «Velkommen til oss, to professorer hadde for lenge siden en diskusjon. Vi vet ikke hva den handlet om, men du må velge side». Jeg mistenkte noe slikt her også, men muligens på et nasjonalt plan. Ettersom ingen visste hvorfor, ga utdanningene hverandre en god klem og iverksatte økt samarbeid. Spesialpedagoger og vernepleiere har jo en tendens til å jobbe med akkurat de samme folka, men på forskjellige arenaer.
– I fjor arrangerte vi, sammen med Vernepleierforbundet i Delta, det første tverrfaglige seminaret mellom vernepleierutdanninger og spesialpedagogikkutdanninger. Her fant vi at koblingene selvfølgelig er veldig sterke. Spesialpedagogisk praksis er en av mange retninger for vernepleiere, og spesialpedagogisk kunnskap vil kunne være nyttig i de fleste av de andre retningene. Samtidig har vernepleiere allerede kunnskap som kan være til nytte i spesialpedagogisk praksis. Ofte ser vi at vernepleierne, spesielt de som er trent i systematisk tiltaksarbeid, kan bidra med opplæringsmetoder og datainnhenting som pedagoger ikke alltid har fått tilgang på. Samtidig får vernepleiere økt kunnskap om de gode pedagogiske verktøyene og fremgangsmåtene som finnes utover den kompetansen man har fra før.
– Et av de største ønskene mine for landets vernepleier- og spesialpedagogikkutdanninger er et tydeligere samarbeid på hvordan man sammen kan løse utfordringer knyttet til inkludering i alle faser av livet. Sammen med folka det gjelder er profesjonene i stand til å møte problemer på ulike plan – enten om det er individ- eller samfunnsrettet.
– Det finnes mange vekstområder for vernepleiere. Det er helt fantastisk, men det er også en utfordring med tanke på å løse de mange utfordringene innenfor kjerneområdene til en vernepleier. Så vi får bare utdanne flere.
– Vernepleiere kan uansett være trygge i at systematikken i vernepleiefaglig arbeid fortsatt er en styrke sammenlignet med mange profesjoner. Flere kommuner og skoler omfavner nå fremgangsmåten Pedagogisk Analyse (PA). I mine øyne er PA det samme som systematisk tiltaksarbeid, noe vernepleiere har hatt som sin styrke i evigheter. Nå som skolene omfavner en slik systematisk innramming bør vernepleiere applaudere og være på plass for å tilby sine tjenester og sin kunnskap, og bidra til å øke kvaliteten i arbeidet.
– Ja, og det er vi veldig fornøyde med! Vi så at vernepleierutdanningene tilbyr forkunnskapene som er nødvendig for å nyttiggjøre seg av en master i spesialpedagogikk. Derfor har vi endret opptakskravene slik at vernepleiere kan søke uten å ta tilleggspoeng i pedagogikk slik man måtte tidligere.
– Studiet er et samlingsbasert deltidsstudium (ca. tre dager hver fjerde uke) som tas over fire år. Men det er lagt opp slik at det er mulig å forsere løpet og dermed fullføre på cirka 2,5–3,5 år hvis man ønsker. Studiet består av seks emner pluss masteroppgaven, og muligheten til å forsere ligger i at man tar flere emner samtidig, ettersom de ikke kolliderer med hverandre. Temaene for emnene er (1) Spesialpedagogikk som fag og forskningsfelt i et inkluderende perspektiv, (2) Språk- og kommunikasjonsvansker, (3) Sosiale og emosjonelle vansker, (4) Spesifikke lærevansker, (5) Rådgivning, veiledning og innovasjon, (6) Vitenskapsteori og metode. For alle disse emnene har de fleste vernepleierstudentene en del kunnskap allerede, men vil få bygget på sin kompetanse som vil være nyttig i alt vernepleiefaglig arbeid. I tillegg vil disse vernepleierne være godt kvalifisert for fremtredende roller i f.eks. skole og PPT.
– Det er også verdt å nevne at fagmiljøet har god og bred forskningskompetanse på internasjonalt nivå på temaer som nevroutviklingstilstander, alternativ- og supplerende kommunikasjon (ASK), og inkluderende opplæring.
– Hvis man ikke føler seg helt klar for master, så vil jeg gjerne tipse om at vi også har en videreutdanning i ASK med et av de mest aktive forskningsmiljøene i verden på leseopplæring for ASK-språklige. Jeg kan nås på epost! Adressen er anderd@hiof.no.
