Gjesteforfatter: Lisbeth Sollunn, vernepleier og avdelingsleder i omsorgsbolig for eldre med utviklingshemming
Min bakgrunn for å skrive denne artikkelen er at jeg siden 1987 har jobba som vernepleier i forhold til mennesker med utviklingshemming i alle aldre, og at jeg siden 2021 har vært avdelingsleder i en omsorgsbolig for eldre med utviklingshemming. Boligen er definert som omsorgsbolig, men skal og gi tjeneste på sykehjemsnivå, og målet er at de som bor der, skal få dø der. Avdelingen er en del av kommunens eldreomsorg, som innebærer at vi inkluderes i kompetansebyggingen som skjer i denne sektoren.
I dag blir stadig flere som har en utviklingshemming gamle. I 2024 var forventet levealder i Norge 81,6 år for menn og 84,8 år for kvinner (Bævre, 2025), men funksjonsnedsettelser, hendelser i livsløpet, kroniske sykdommer, medisiner og behandling kan føre til tidlig aldring. Gjennomsnittlig levealder for personer med utviklingshemming er derfor fortsatt vesentlig kortere enn for befolkningen ellers (Kristiansen & Langballe, 2017),
Nasjonal veileder for gode helse og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (Helsedirektoratet, 2021) sier ganske klart at «Kommunen må legge til rette for en god alderdom og god livskvalitet for den enkelte, med gode relasjoner, meningsfylte aktiviteter, nødvendig assistanse og helsehjelp. Personsentrerte og individuelt tilrettelagte tjenester må utformes i tråd med den enkeltes aldringsprosess og situasjon». Hva betyr det i praksis? Når aldringsprosessen starter tidligere, må man på et tidligere tidspunkt planlegge det tilbudet som trengs når personen blir gammel. Planleggingen må både ta hensyn til økt kompetansebehov på somatikk, og kunnskap om kombinasjonen utviklingshemming, aldring og demens.
Trenger de å bli boende på samme sted som de «alltid har bodd», eller trenger de noe annet? Når trenger de eventuelt noe annet? Og hva skal dette være? Generelt er målet at alle skal bo hjemme lengst mulig, jamfør «Bu trygt heime-reforma» (Meld St. 24 (2022-2023)), men på et tidspunkt er omsorgsbolig eller sykehjem det rette. Det er nok ikke realistisk at alle bemanna boliger for mennesker med utviklingshemming skal klare å bygge opp kompetanse på aldring og demens. Kanskje bør man da få flytte til et sted hvor det jobber folk som har kompetanse på utviklingshemming, aldring og demens, et sted hvor de andre som bor der også er gamle?
Da vi starta opp avdelingen for gamle med utviklingshemming hadde vi behov for å øke kompetansen vår. Jo mer jeg lærer, jo sikrere blir jeg på at det å skape et eget tilbud for gamle med utviklingshemming må til for å gi dem likeverdige tjenester med andre gamle. Det trengs kompetanse på somatiske utfordringer, prosedyrer, alderdommens sykdommer, lindring, ernæring og etiske vurderinger som man vanligvis ikke forholder seg til i en bolig for voksne med utviklingshemming. Det vil kreve for mye om alle som gir tjenester til personer med utviklingshemming skal ha bred kunnskap om dette. Vernepleiere som jobber med voksne med utviklingshemming er som oftest ikke vant til å forholde seg til HLR-status, behandlingsbegrensning, underernæring og lindrende behandling. I en avdeling for gamle, er det dette vi holder på med, hele tida.
Som vernepleiere har vi mye fokus på å bistå folk til å bli mest mulig sjølstendige, men på et tidspunkt er det kanskje på tide å snu fokus? Hvis du har blitt motivert til å klare alt sjøl hele livet, når må fokuset endres? Når kreftene dabber, hva er da viktig; kle på genseren sjøl eller ha krefter nok til å bli med på kafe? På et tidspunkt må kanskje sjølstendighet vike, for å ha energi nok til gode opplevelser. Vi har mer fokus på en god opplevelse hver dag, enn på hvor mye du klarer sjøl på badet. Hos oss er det hjemmehjelp, og klærne vaskes av ansatte på avdelingens felles vaskerom. Beboernes krefter kan brukes på opplevelser og sosiale aktiviteter, i eller utenfor avdelingen.
Vår erfaring er at det er viktig å flytte «tidlig nok», slik at man er i stand til å tilpasse seg nytt bosted, dette gjelder særlig ved demens i kombinasjon med utviklingshemming. Kommer demensutviklingen for langt, er det å flytte komplisert, samtidig som det ikke lenger fungerer på gammelt bosted. Da blir det ikke godt verken å bli der man er eller å komme til et nytt sted. Trenger vi egne tilbud for dem med utviklingshemming? Kan de ikke bare flyttes over i den «vanlige» eldreomsorgen? Vårt svar er nei! De slutter ikke å ha en utviklingshemming selv om de blir gamle. Vår erfaring er at ved demensutvikling er det ofte annerledes enn for andre, når de har en kognitiv utfordring og kanskje kommunikasjonsvansker allerede før demensutvikling.
Eldrebølgen er på vei også for denne gruppa, og alle kommuner møter utfordringa på hvordan dette skal løses. Vi erfarer i vår tjeneste at mange vernepleiere mangler kunnskap på dette området, men det finnes mange gode kunnskapskanaler og ressurser.
Vi har hatt stor nytte av USHT. USHT Finnmark har blant annet hatt en webinarrekke om lindrende behandling for mennesker med utviklingshemming, andre USHT-avdelinger har hatt generelle kurs om lindring som vi og har fulgt. Aldring og Helse har og gode sider om utviklingshemming, aldring og demens og ikke minst de har hjulpet oss å finne informasjon om spesifikke problemstillinger.
Det nyutvikla kartleggingsskjemaet om «skrøpelighetsvurdering» av mennesker med utviklingshemming fra Aldring og helse, har gitt oss mye nyttig i arbeidet med å gi beboerne våre en best mulig hverdag. Vår kommune har hatt lindring som prosjekt og vi fikk følge webinarer fra Lindring i Nord, som også har åpne digitale kurs og opplæringsvideoer tilgjengelig.
Vår erfaring etter 5 år er at det å skape et eget fagmiljø som jobber med gamle med utviklingshemming gjør at man kan gi dem en god og trygg siste fase på livet. Vi starta med begrensa kunnskap, men ser at det er mye god kompetanse å hente ved å søke hjelp hos eksterne fagmiljøer som USHT og Aldring og Helse, og tror det er realistisk å kunne bygge opp små eller større fagmiljø på dette rundt i kommunene.
Referanser
Bævre, K. (2025) Forventet levealder i Norge. Folkehelserapporten. Hentet fra: https://www.fhi.no/he/fr/folkehelserapporten/samfunn/levealder/
Helsedirektoratet. (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming
Kristiansen, L. & Langballe, E.M. (2017). Hva vet vi om aldring og helse blant personer med utviklingshemning i Norge? Hentet fra: Stiftelsen SOR
Meld. St. 24. (2022-2023). Fellesskap og meistring – Bu trygt heime. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-24-20222023/id2984417/
Nasjonalt senter for aldring og helse (2026). Skrøpelighet hos eldre personer med utviklingshemming. Hentet fra: https://www.aldringoghelse.no/skropelighet-hos-eldre-personer-med-utviklingshemming/
Nasjonalt senter for aldring og helse (2026). Utviklingshemming og aldring. Hentet fra: https://www.aldringoghelse.no/aldring/utviklingshemming/
Universitetssykehuset i Nord-Norge (2026). Opplæringsvideoer og digitale ressurser. Hentet fra: https://www.unn.no/fag-og-forskning/regional-kompetansetjeneste-for-lindrende-behandling-lindring-i-nord/oppleringsvideoer-og-digitale-ressurser
Universitetssykehuset i Nord-Norge (2026). Regional kompetansetjeneste for lindrende behandling (Lindring i nord). Hentet fra: https://www.unn.no/LIN
Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT) (2025). Lindrende behandling og omsorg til personer med utviklingshemming. Hentet fra: https://utviklingssenter.no/aktiviteter/aktiviteter/kompetanseutvikling/lindrende-behandling-og-omsorg-til-personer-med-utviklingshemming
