Den 1. april trådte Stine Marlen Henriksen inn i rollen som hovedredaktør for Vernepleier.no. Hun er selvfølgelig en engasjert vernepleier, men hun er også hestefaglært, faglærer, forsker, «form-dama» og aktiv trollsamler.
– Jeg er en nordlending som i 2008 forvillet meg til Trøndelag for å bli vernepleier og som aldri dro tilbake. Nå bor jeg på Stjørdal sammen med min mann, vår datter Inga Merete og våre to hunder – Heidi og Mumi.
– Egentlig skulle jeg bli veterinær, men slik ble det ikke. Etter videregående, som var landbruksskolen, tok jeg hestefagbrevet ved Nord-Norsk Hestesenter. Jeg husker ikke helt hvorfor, men det var en periode hvor vi lærlingene måtte trå ekstra til. Jeg var ikke flink nok til å ta over ridetimene i dressur og sprang, så jeg fikk ansvaret for handikapridningen hvor to unge jenter deltok. Til min (og sikkert også andres) store overraskelse var jeg ganske flink, og senere fikk jeg jobb som assistent ved jentenes barneskole. Det var her jeg for første gang traff en vernepleier, og tre måneder senere søkte jeg på vernepleierstudiet ved det som da var Høgskolen i Sør-Trøndelag.
– Jeg har vært FO-medlem i snart 18 år, og hatt flere verv – først i FO-studentene, så i FO Trøndelag. Den siste tiden har jeg tenkt mye på å engasjere meg igjen, og plutselig en dag fikk jeg tilsendt utlysningen fra noen som mente jeg burde søke. Jeg tror ikke på skjebnen, men på god «timing», noe dette absolutt var.
– Jeg vil også bidra i utviklingen av vernepleie som fag og profesjon. Her har Vernepleier.no en viktig rolle, som formidler av kunnskap og informasjon, men også som pådriver og aktør i å sette viktige temaer på dagsorden.
– En mer egoistisk grunn er alt jeg vil lære, både om det å være redaktør og om vernepleie. Ofte får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke har tid til å lese meg opp på annet enn pensum og forskning. Nå må jeg lese alt Vernepleier.no publiserer – det er jo bare helt fantastisk!
– Jeg stortrives! Å finne saker, intervjue kreative, interessante personer, skrive egne saker og samarbeide med andre om deres tekster, gir meg masse energi.
– Det er også veldig spennende å arbeide med videreutvikling av Vernepleier.no. Vi kan vel røpe litt her? Ja, som konkurransen for å kåre Norges beste bacheloroppgaver i vernepleie og brukerundersøkelsen, for å lære mer om hvem leserne våre er – og ikke er – og hva de ønsker seg av saker.
– Jeg jobber ved Nord universitet og har gjort det i 10 år, hovedsakelig som faglærer på vernepleierutdanningen. Jeg elsker å undervise og veilede studenter. For å få fast jobb ved universitet, måtte jeg ta en doktorgrad, så i dag er jeg førsteamanuensis i vernepleie. Det er en tittel som jeg er fryktelig stolt over, men som også bærer med seg høye forventninger til kunnskap om profesjonen – fra dens historie til dagens kunnskapsgrunnlag og yrkesutøvelse. Å være redaktør for Vernepleier.no må jo hjelpe på dette!
– Nei, absolutt ikke. Tvert imot er jeg ganske ny. Jeg disputerte i 2022, og har kun vært forsker i fire år. Mitt forskningsfelt er tjenestene til personer med utviklingshemming, med vekt på tvang og makt, seksualitet og seksualvennlig miljø.
– Eller jo! Kanskje er jeg kjent som «form-dama»? Det er jeg i så fall også ganske stolt over. De siste årene har jeg holdt flere foredrag om ordet «form», som brukes av ansatte i ulike helse- og omsorgstjenester for å beskrive brukere. For eksempel «Han er i dårlig form» eller «Dagsformen er god». Det brukes som om det var et fagbegrep, men det er det ikke. «Form» har ikke noen faglig definisjon eller noe faglig innhold som fagmiljøer har blitt enige om. Det kan bety alt – eller rettere sagt: det kan bety alt det ansatte vil at det skal bety. Brukere blir helt maktesløse mot argumenter som «Formen din er så dårlig at vi må utsette besøket/aktiviteten i dag». Det brukes for å legitimere maktbruk, både uformell maktbruk og formell, lovhjemlet tvang.
– Jeg har vært veldig kritisk, og veldig tydelig på at ansatte må slutte å bruke dette ordet. Noe jeg ikke har vært tydelig på, er hva de kan si i stedet. Det har jeg tenkt å skrive en diskusjonsartikkel om her på Vernepleier.no. Om noen har gode forslag, eller andre meninger om «form», håper jeg de tar kontakt på redaksjonen@vernepleier.no.
– Og så håper jeg at folk kjenner til bokprosjektet «Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming». Thomas Owren var prosjektleder og redaktør for den langleste versjonen av boken og May Østby var redaktør for den kortleste versjonen. Vi var faktisk en av tre finalister til Helseprisen 2025. Vi vant ikke, men jeg lever enda på opplevelsen.
– Lenge før bokprosjektet visste jeg hvem Thomas var. Boken til ham og Sølvi Linde [Vernepleiefaglig teori og praksis] har lenge vært pensum hos oss på Nord universitet, og i doktorgradsprosjektet mitt var insisterende praksis en sentral teoretisk ressurs. Han er virkelig et kjent navn på feltet.
– Det er store sko å fylle, men som Thomas sa på et møte: «Du skal ikke fylle mine sko. De trenger jeg selv». Så da må jeg bruke mine egne sko og satse på at det er godt nok.
– Jeg samler på NyForm-troll, og har nå i alt 113 små og store troll. Det var kun til ære for dette intervjuet, at jeg faktisk telte dem. Det har jeg ikke turt å gjøre på en stund. Og bare så det er sagt – min mann liker trollene. Det har han ikke alltid gjort, men de har visst vokst på ham.
