Gjesteskribent: Jannet Time, vernepleier og førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole
Som 11-åring ble Jasmin Alhamedi plassert i det som skulle være et midlertidig beredskapshjem i Stavanger. I stedet ble hun boende der i nesten tre år. Jasmin intervjues her av Jannet Time, som var besøkshjem. Jasmins historie løfter frem viktige spørsmål for vernepleiere, knyttet til trygghet, relasjoner, kulturforståelse, reell medvirkning og ikke minst barnets stemme.
Bildet ovenfor: Jannet Time. Foto: VID
Bildet til høyre: Jasmin Alhamedi. Foto: Skole
Jasmin sier:
– Jeg heter Jasmin Alhamedi, er 20 år og kommer fra Syria. Familien min og jeg kom til Stavanger i 2016, og det er her jeg har gått på barneskole og videregående. Jeg er utdannet hudpleier og er snart ferdig med påbygg. Jeg bor for meg selv og har det bra sammen med kjæreste, venner og familie. Det er godt å være ferdig med barnevernet.
Jasmin sier:
– Det er forferdelig. Jeg feiret tre juler i beredskapshjemmet. Da jeg flyttet inn i min beredskapsfamilie, ble jeg lovet at det var en midlertidig løsning, og hverdagen min bestod av usikkerhet og håp. Hver dag tenkte jeg at kanskje i dag kommer jeg til å få en fosterfamilie.
Hun fortsetter:
– Barnevernet hadde ingen andre løsninger, og beredskapsfamilien fikk et enormt press på seg. Jeg merket at jeg ikke var en del av familien, jeg var der bare midlertidig – hele tiden. Mangelen på fosterhjem gjør at vi som er avhengige av barnevernet blir kasteballer i systemet, noe barnevernet står ansvarlig for.
Jasmin sier:
– Jeg hadde bodd i Norge i bare ett år og kunne verken språket eller kulturen skikkelig. Beredskapsfamilien fikk lite opplæring i hva det innebar å ha en liten utenlandsk jente boende hos seg så lenge – et barn som verken kunne språket eller kulturen. Jeg forstår at barnevernet tenkte at det er bedre for meg å ha dem som familie enn ingen, men det synes jeg også blir litt feil. For hvorfor skal jeg som et fremmed barn bo i et privat hjem hos noen som ikke ønsker å ha meg der i flere år?
Hun fortsetter:
– Det ble satt et press på beredskapsmor fordi barnevernet ikke hadde en annen løsning. Derfor måtte jeg bli værende hos dem. Å ha meg der i den lange perioden påvirket også barn og voksne i beredskapsfamilien. Jeg skulle tross alt bare bo der i noen måneder, for å så dra min vei. Jeg følte meg som den stygge andungen, aldri som en skikkelig del av familien. I helger og ferier var jeg i besøkshjem, mens andre barn var sammen med familiene sine.
Jasmin sier:
– Ja, etter nesten tre år kom nyheten: de hadde funnet en fosterfamilie til meg. Jeg bodde da i Stavanger og hadde planlagt oppstart på ungdomsskole sammen med venner fra barneskolen. I stedet måtte jeg flytte til Østlandet, som jeg ikke kjente til fra før, og etablere meg en gang til i en familie jeg ikke kjente. Langt borte fra alle mine søsken og venner. Det var helt forferdelig. Barnevernet visste hvor viktig søsken og nettverk var for meg, men valgte likevel å plassere meg på det stedet som føltes som «i enden av jorden». Jeg godtok det som skjedde uten å egentlig ha så mange valg. Jeg tenkte at dette var en mulighet til å komme til en familie som faktisk hadde valgt meg. Jeg håpet på en ekte mor og far, selv om det ikke var delt blod. Jeg bodde der mens jeg gikk på ungdomsskolen. Men som med alle fine drømmer, finnes det også mareritt. Fosterfamilien min ble splittet og jeg måtte flytte igjen, og denne gangen kun med min fostermor. En helg i måneden var jeg i besøkshjem, og da fostermor ble syk var jeg midlertidig hos min lærer.
Jasmin sier:
– På ungdomsskolen hadde jeg to venninner, men ble ellers møtt med skepsis. Jeg var utlending, snakket en annen dialekt og bodde i fosterfamilie. Jeg ble mobbet for en situasjon som jeg ikke selv hadde valgt. Jeg mistrivdes og ba om å få flytte tilbake til Stavanger, men barnevernet sa nei. Jeg måtte fullføre ungdomsskolen der, og det var en av de verste periodene i livet mitt. Etter endt ungdomsskole fikk jeg begynne på videregående i Stavanger. Da hadde jeg verken fosterfamilie eller noen å bo hos.
Jasmin sier:
– Løsningen ble først akuttsenter, der var det mye sykt, og deretter en privat institusjon. Overraskende nok var institusjonen den beste plassen jeg har vært. Selv om ungdom ruset seg der, føltes det riktig for meg, fordi de ansatte var til stede av egen fri vilje. Det var ingen som skulle leke mor og far for meg. Jeg gikk på skolen, fikk etter hvert en egen leilighet, og kunne ha besøk av familie og venner.
Hun fortsetter:
– Men samtidig var det tungt å komme tilbake til Stavanger. Jeg tenkte at nå skal jeg snakke med alle mine venner igjen, men jeg var jo glemt og en som de bare husket fra fortiden. Så igjen måtte jeg finne meg nytt nettverk, og det krevde både oppturer og nedturer.
Jasmin sier:
– Jeg synes det er enormt trist at barnevernet, med sitt store ansvar, ikke kan gi barna stabilitet og trygghet. Min barndom ble preget av flyttinger og usikkerhet, og det har påvirket hvordan jeg har utviklet meg på godt og vondt. Nå er jeg voksen og er heldigvis ikke en kasteball lenger. Jeg er på en plass i livet der jeg ønsker å være. På grunn av min tankegang og positivitet til livet har jeg klart meg veldig bra. Jeg har bare gått på skole, ingen rus, rømming, kriminalitet eller sykdom. Men hvis jeg hadde vært en annen unge, kunne det gått helt galt.
Hun fortsetter:
– Jeg føler at jeg har mistet deler av barndommen min. De sa at jeg hadde rett til å bli hørt, men jeg opplevde ikke at den retten ble innfridd. Barnevernet lytter mest til beredskapshjem, fosterhjem og besøksfamilier, og tar ikke hensyn til barnets beste. De sa at jeg hadde rett til å bli hørt, men den retten tror jeg ikke har blitt innfridd. Det er først nå som jeg er voksen at jeg innser hvor mange feil de har gjort. Feil som har gått ut over mitt liv og min barndom, som jeg aldri kan få tilbake.
Jasmin sier:
– Det må gjøres mer. Fosterfamilier må få bedre lønn og oppfølging, slik at flere vil ta på seg det store ansvaret det er å ha fosterbarn. Barn må få stabilitet og trygghet, beholde venner og familie, og unngå mobbing og psykiske vansker. Dersom dette blir prioritert, kan barna vokse opp og bli det samfunnet trenger.
Hun fortsetter:
– Det føltes som om alt handlet om økonomi og systemets behov, ikke om meg som barn. Ingen har sett på meg som ett enkelt individ som faktisk har levd i dette. Barnevernet skal vurdere barnets beste og verne barnet, men i mitt tilfelle har det ikke vært slik.
