Randi Rosenqvist om vernepleiere i norsk kriminalomsorg

Psykiater Randi Rosenqvist snakket 5. mars i år på en konferanse i regi av Stiftelsen SOR og Nettverk for funksjonsnedsettelser og kriminalomsorg. Vi kunne ikke unngå å legge merke til hennes fordelaktige omtale av vernepleieres kompetanse i norsk kriminalomsorg, hvor bortimot 10 % av de innsatte har utviklingshemming (Søndenaa, 2008). Mange av disse innsatte er sårbare personer som lett manipuleres og utsettes for trakassering. Randi sa seg villig til en prat med Vernepleier.no om vår profesjons plass i kriminalomsorgen, noe vi setter stor pris på.

Du har i ditt virke møtt mange innsatte som du mener egentlig hører hjemme i helsevesenet, ikke i fengsel. Vernepleiere har kompetanse i å kartlegge og tilrettelegge for mennesker med kognitive vansker og utviklingshemming. Ser du potensialet i å bruke vernepleiere i fengslene for å fange opp disse gruppene tidligere?

– Vi trenger utvilsomt flere miljøterapeuter i norske fengsler. Vi har stadig flere sårbare innsatte med lavt funksjonsnivå og behov for andre tjenester enn det de får i fengslene, slik det ser ut i dag. På Ila fengsel ansatte man vernepleiere for 20 år siden, men rammebetingelsene i fengslene i dag har medført at dette er mindre vanlig. Bemanningen i fengslene er for dårlig. Jeg ønsker meg mye mer fokus på miljøterapi i ivaretakelsen og behandlingen av innsatte i fengsler. Kriminalomsorgen har et kjempebehov for vernepleiere.

På hvilken måte mener du at vernepleiere, med sin ekspertise på å skape trygge og utviklende miljøer, kan bidra til å gjøre soningshverdagen mer meningsfull og mindre skadelig for de innsatte?

– Personer med utviklingshemming sitter som oftest på vanlig soning. Til tross for at de har behov for tilpassede forhold for å fungere greit, blir de skåret over samme kam som alle andre innsatte. En del av disse har problemer med å passe inn, uten at de nødvendigvis blir langtidsisolert i form av å tilbringe for mye tid alene på cellene sine, eller at de plukkes opp av tilbudene som er skreddersydde for innsatte med størst isolasjonsskader. Dette er tilbud som primært er skreddersydd for personer med psykiske lidelser. Resultatet er at de ikke får noe av den oppfølgingen og tilpasningen de trenger.

– Vernepleiere har god og sammensatt kompetanse til å snakke med personer som har utfordringer. Dere skjønner hvordan slike tilfeller skal møtes og forstås. Dette er kompetanser som krever trening og slik utdanning som dere vernepleiere får, og som gjør at vernepleiere bør innlemmes som en del av tilbudene i fengslene våre. Det hadde vært en fordel med vernepleiere på alle avdelingene i fengslene våre.

– Vernepleiere kan også forstå den unormale atferden som noen ganger forekommer blant innsatte. Jeg møtte forleden en innsatt som gikk rundt og bar på en bamse. De andre innsatte reagerer på slik atferd, og det er skadelig for personen som blir utsatt som en følge av å fremvise denne typen atferd. Dette er atferd som krever spesiell kompetanse for å kunne forstå og forholde seg til. På denne måten kunne man over tid normalisere noe av den atferden som noen innsatte har. Dette er personer som trenger hjelp for å kunne fungere bedre. De trenger også hjelp for å kunne forhindre ytterligere lidelse i deres liv som innsatte, og senere. For dem som soner lange dommer, kan man også hjelpe til med habilitering på andre aspekter i livet deres.

Så, hva trengs det av andre tjenester i fengslene våre?

– Det er knyttet tjenester fra DPS, fastleger og sykepleiere til fengslene. Jeg savner en tydeligere tilstedeværelse av habiliteringstjenestene i veiledningen og utformingen av tilbudene til de innsatte. Det burde for eksempel kunne gjøres utredninger mens noen av disse innsatte sitter inne i fengsel. Mange har ikke blitt plukket opp og fulgt opp gjennom skolegang og kommer inn i fengslene med behov for oppfølging. Ellers mener jeg at det er for lite samhandling og samarbeid mellom habiliteringstjenester og DPS i tjenestene utenfor fengslene. Tjenestene er for oppsplittede.

– Vernepleiere har kompetanse innen rus, psykiatri og habilitering. I tillegg har dere god kompetanse på hvordan man snakker med og knytter relasjoner til personer med store utfordringer. Det burde være flere vernepleiere i tjenestene. I dag er de dessverre ikke en del av det som preger kriminalomsorgen. De økonomiske forholdene tillater det dessverre ikke på grunn av store nedskjæringer de siste 10-15 årene. Men, jeg tror at en satsing på flere vernepleiere i fengslene ville lønne seg på lang sikt uansett.

Hva vil du si til norske vernepleiere om kompetansen som trengs i det norske fengselsvesenet?

– Dere er gode på kommunikasjon med mennesker med nedsatt funksjonsevne. Vernepleiere kan snakke et språk som denne gruppen av innsatte forstår. Dette er en spesialisert kompetanse som vernepleiere har og som trengs i fengslene våre.

– Vernepleiere har også evne til å regulere vanskelig atferd. Fengselsbetjentene kan håndtere sikkerhet og akutte hendelser, men dere vernepleiere forstår hvordan atferd reguleres. Dette er det behov for i arbeidet med innsatte som lever under spesielle betingelser.

– I tillegg kan vernepleiere tilrettelegge for habilitering og mestring. Mange av de innsatte har behov for regulering, men også for læring av grunnleggende og viktige ferdigheter.

– Til sist vil jeg nevne relasjonelt arbeid som kan trygge disse personene. Mange av dem er veldig utrygge og trenger god omsorg. Det trengs høyere grad av omsorg i norske fengsler.

Referanser:

Søndenaa, E., Rasmussen, K., Palmstierna, T., & Nøttestad, J. (2008). The prevalence and nature of intellectual disability in Norwegian prisons. Journal of Intellectual Disability Research.