Våren 2026 inviterte vi bachelorstudenter fra hele landet til å delta i konkurransen om Vernepleier.no sin bachelorpris 2026. Målet var å løfte frem studentenes arbeid, dele ny kunnskap med praksisfeltet og bidra i utviklingen av vernepleiefaget. Studenter fra hele syv utdanningsinstitusjoner sendte inn utvidede sammendrag av bacheloroppgavene sine, og juryen vurderte bidragene ut fra blant annet relevans, originalitet og betydning for vernepleiefeltet.
Dette er bidraget som kom på 1. plass. Det er skrevet av Kay Erling Ludvigsen, som fullførte sin bachelorgrad i vernepleie ved UiT Norges arktiske universitet.
Juryens begrunnelse: Bidraget tar for seg en relevant og praksisnær problemstilling, samtidig som temaet er originalt og modig. Bidraget er velskrevet. Kay Erling behandler et vanskelig tema på en god og respektfull måte. Den samlede vurderingen er at dette er et fremragende kunnskapsbidrag til vernepleiefeltet.
Frustrasjon, irritasjon, og noen ganger antipati, kan oppstå i miljøterapeutisk arbeid. Likevel er dette et tema mange vegrer seg for å snakke om. To vernepleiere beskriver hvordan negative følelser kan påvirke relasjonen til beboere, og hvorfor veiledning, refleksjon og en åpen arbeidskultur kan være avgjørende for å ivareta både faglighet og brukermedvirkning.
Denne artikkelen bygger på bacheloroppgaven «Hva om jeg ikke liker den jeg skal hjelpe?». Studien bygger på semistrukturerte intervjuer med to vernepleiere som arbeider i bofellesskap for personer med nedsatt funksjonsevne.
«Alt står og faller på relasjonen. Hvis den ikke fungerer, fungerer egentlig ingenting.»
Slik beskriver en av vernepleierne det miljøterapeutiske arbeidet. Den andre formulerer det mer nøkternt.
«Vi må jo ha et godt forhold, ellers går det utover miljøet.»
Relasjonen er både verktøy og mål i vernepleierens arbeid. Samtidig er det nettopp nærheten til beboerne som gjør arbeidet følelsesmessig krevende. Negative følelser er lite omtalt i vernepleierfaget, selv om internasjonal forskning peker på sammenhenger mellom emosjonell belastning, profesjonell distanse og utbrenthet (Haslam, 2024; Hoogendoorn & Delgado, 2023).
Begge informantene beskriver at følelsene ikke alltid stopper når arbeidsdagen er over.
«Vi står jo i de samme situasjonene døgnet rundt,
og det er lett å ta med seg følelsene hjem.»
Den ene informanten fortalte om en beboer med sterkt kontrollbehov. Før enkelte vakter opplevde hun fysisk ubehag.
«Jeg fikk vondt i magen før vaktene og snakket mindre enn vanlig.»
Gjennom veiledning oppdaget hun at følelsene først og fremst handlet om hennes egen opplevelse av maktesløshet, ikke om beboeren som person. Refleksjonen gjorde det lettere å møte beboeren med større tålmodighet.
Den andre informanten beskrev en annen strategi. Når han merket irritasjon eller frustrasjon, fortalte han at han ofte forsøkte å «fokuserte på oppgavene».
«Jeg tar en kaffe og går en runde – det går som regel over.»
Funnene illustrerer at vernepleierne forsøker å finne en balanse mellom nærhet og avstand. Hoogendoorn og Delgado (2023) peker på at denne balansen er viktig for å forebygge både empatislitasje og utbrenthet, mens Haslam (2024) beskriver emosjonell distanse som en mulig beskyttelsesmekanisme i krevende situasjoner. Samtidig viser studien at refleksjon og veiledning er avgjørende for at slik distanse ikke blir varig.
Den tydeligste forskjellen mellom informantene handlet om arbeidskulturen. Den ene brukte veiledning aktivt og opplevde at det ble lettere å snakke om vanskelige følelser da hun oppdaget at kollegaene kjente seg igjen.
«Da jeg sa det høyt, skjønte jeg at de andre også hadde kjent på det samme.»
Den andre beskrev en annen kultur.
«Vi snakker mest om praktiske ting.
Jeg tror mange synes det er flaut å si at man ikke liker en beboer.»
Funnene tyder på at arbeidsmiljøet har stor betydning for hvordan følelsesmessig krevende situasjoner håndteres. Eide og Aadland (2023) fremhever etisk refleksjon som et kollektivt ansvar, mens Jacobsen og Thorsvik (2014) viser hvordan organisasjonskultur påvirker trygghet, læring og handlingsmønstre. En arbeidskultur som gir rom for å snakke om vanskelige følelser, kan gjøre det lettere å bevare både relasjonen til brukeren og den faglige tryggheten.
Funnene viser at negative følelser også kan påvirke brukermedvirkningen. Begge informantene fortalte at det i perioder med frustrasjon eller tretthet ble vanskeligere å være like tålmodig og gi brukeren samme innflytelse.
Den ene informanten beskrev en situasjon der en beboer stadig motsatte seg forslag.
«Når hun sa nei til alt jeg foreslo, kjente jeg meg oppgitt.
Jeg tok meg i å slutte å spørre like mye om hva hun selv ville.
Jeg bare gjorde det jeg måtte.»
I veiledning ble hun bevisst hvordan frustrasjonen hadde påvirket samhandlingen.
«Vi snakket om hvordan følelsen av frustrasjon gjorde meg mer styrende.
Det var ikke vondt ment, men det ble litt sånn: ‘Nå må vi bare få det gjort’.»
Den andre informanten beskrev en lignende erfaring.
«Når jeg blir irritert, merker jeg at jeg blir mer praktisk.
Jeg gjør ting for brukeren i stedet for å vente på at han skal prøve selv.»
Funnene viser hvordan følelser og rammebetingelser kan påvirke reell brukermedvirkning. Eide og Eide (2012) understreker at god kommunikasjon forutsetter aktiv lytting og emosjonell tilstedeværelse, mens Skau (2020) beskriver relasjonen som selve grunnlaget for brukermedvirkning.
Begge informantene beskrev refleksjon som avgjørende for å forstå egne reaksjoner. Den ene fortalte at det hjalp å løfte situasjonene inn i personalgruppen.
«Når jeg fortalte om det, oppdaget jeg at flere kjente seg igjen.
Det gjorde det lettere å ta det opp igjen neste gang, før det ble et problem.»
Samtidig pekte begge på at tidspress gjorde slike samtaler vanskelige.
«Når vi endelig har fem minutter,
er det sjelden det blir tid til å snakke om følelser.
Da er det alltid noe praktisk som haster mer.»
Studien tyder på at negative følelser er en naturlig del av vernepleierens arbeidshverdag. Det avgjørende er ikke om følelsene oppstår, men hvordan de blir møtt. Når vernepleieren erkjenner egne reaksjoner, søker veiledning og reflekterer sammen med kollegaer, kan krevende situasjoner bli en kilde til faglig utvikling fremfor en belastning.
Studien bygger på intervjuer med to vernepleiere og funnene kan derfor ikke generaliseres. Likevel peker den på et tema som fortjener større oppmerksomhet i vernepleierfaget. I praksis innebærer dette at etisk refleksjon og kollegaveiledning bør være en naturlig del av arbeidshverdagen. Profesjonalitet handler ikke om å være fri for vanskelige følelser, men om å møte dem med selvinnsikt, refleksjon og faglig ansvar.
Eide, T. & Aadland, E. (2023). Etikkhåndboka: Refleksjon, organisasjon, ledelse. Kommuneforlaget.
Eide, T. & Eide, H. (2012). Kommunikasjon i praksis: Relasjoner, samspill og etikk i sosialfaglig arbeid. Gyldendal Akademisk.
Haslam, N. (2024). Dehumanization and mental health. World Psychiatry, 23(2), 173–174. https://doi.org/10.1002/wps.21186
Hoogendoorn, C. J., & Delgado Rodríguez, N. (2023). Rethinking dehumanization, empathy, and burnout in healthcare contexts. Current Opinion in Behavioral Sciences, 54, Article 101285. https://doi.org/10.1016/j.cobeha.2023.101285
Jacobsen, D. I. & Thorsvik, J. (2014). Hvordan organisasjoner fungerer. Fagbokforlaget.
Skau, G. M. (2020). Gode fagfolk vokser: Personlig kompetanse i arbeid med mennesker. Cappelen Damm Akademisk.
