Christina Starheim Enoksen er vernepleier med mastergrad i psykisk helsearbeid. I masteroppgaven sin så hun på hvordan ansatte i psykisk helsevern opplever, men også mestrer vold og trusler i arbeidshverdagen.
– Jeg ble ferdig utdannet vernepleier i 2018 ved Universitetet i Sørøst-Norge. Motivasjonen for videre utdanning var nysgjerrighet og lærelyst. Jeg trives i studentrollen, hvor jeg kan se på eget fagfelt med et nysgjerrig og undrende blikk! Ved å ta en mastergrad kan jeg som vernepleier bidra til økt kvalitet i tjenestene, uavhengig av hvor jeg jobber. Mastergraden ga meg en mulighet til å fordype meg i dette ene temaet, som jeg opplever som faglig viktig og et viktig praksisnært bidrag til fagfeltet.
– Gjennom min arbeidserfaring som vernepleier ved ulike avdelinger i Oslo universitetssykehus, samt arbeid i døgnbemannet omsorgsbolig, har jeg møtt mange ansatte som stod i krevende situasjoner med vold og trusler, samtidig som de skulle ivareta pasientene på en faglig og relasjonell måte. Det vekket en nysgjerrighet hos meg: Hva er det som gjør at noen klarer å stå i dette over tid?
– Vold mot ansatte i helse- og omsorgssektoren er et tema som har fått mer oppmerksomhet de siste årene, men jeg opplever fortsatt at det finnes sider ved dette som snakkes for lite om. Jeg ønsket særlig å forstå hvordan ansatte opplever vold og trusler, hvilke strategier de bruker for å mestre arbeidshverdagen, og hvordan arbeidsmiljø og ledelse påvirker opplevelsen av trygghet og belastning. Det var også en motivasjon at temaet alltid vil være aktuelt, uavhengig av arbeidsplass.
– Jeg benyttet kvalitativ metode og gjennomførte seks semistrukturerte intervjuer med ansatte i psykisk helsevern. Informantene hadde ulike profesjoner og kom fra avdelinger der vold og trusler forekommer relativt hyppig. En informant var vernepleier. Jeg valgte denne metoden for å komme tett på erfaringer og få fram nyansene i hvordan vold og trusler oppleves, forstås og håndteres i praksis.
– Et viktig funn var at vold ikke bare handler om fysiske hendelser. Flere beskrev psykiske belastninger, vedvarende beredskap og følelsesmessige etterreaksjoner som er minst like krevende. Noen fortalte også om en kultur der det kan være vanskelig å snakke åpent om belastninger. Flere av informantene skildret opplevelser som gjorde sterke inntrykk på meg. En av informantene fortalte om alvorlige utageringer, som resulterte i engstelse, fortvilelse og frykt blant personalgruppa. Dette satte videre sitt preg på miljøet i avdelingen. En annen informant fortalte om vedvarende beredskap som strakk seg utover arbeidstiden og inn i fritiden. Dette viste seg for eksempel på konserter eller andre steder med større folkemengder, hvor han kunne oppleve ubehag ved å ikke ha tilstrekkelig oversikt over folk bak og rundt seg.
– Et av de tydeligste funnene i studien var hvor viktig kollegastøtte er. Mange beskrev at det å bli møtt av kollegaer som forstår situasjonen, og som tar seg tid til å snakke etter hendelser, var avgjørende for å klare å stå i jobben over tid. Flere trakk også frem betydningen av strukturert debriefing og faglig veiledning som organisatoriske tiltak. Samtidig fant jeg at måten ansatte forstår pasientenes atferd på, har mye å si for mestring. Når vold ble forstått i lys av sykdom, traumer eller avmakt, kunne det gjøre situasjonene lettere å håndtere emosjonelt og faglig.
– Jeg ble overrasket over hvor mye informantene våget å dele fra sitt private, men også sitt profesjonelle liv. Det gjorde spesielt inntrykk å høre hvordan enkelte beskrev at de gradvis måtte regulere egne følelser eller skape en profesjonell distanse for å beskytte seg selv. Dette reiser viktige spørsmål om belastning, omsorgstretthet og risikoen for å bli emosjonelt avstengt over tid.
– Jeg mener ledere må være tilgjengelige, anerkjennende og aktive i oppfølgingen. Vold og trusler bør ikke normaliseres som «en del av jobben». Ansatte trenger å bli møtt med interesse for hvordan de faktisk har det, og arbeidsplasser bør ha tydelige rutiner for oppfølging, debriefing og støtte etter alvorlige hendelser.
– Jeg tror vernepleierbakgrunnen min har hatt stor betydning, særlig gjennom et sterkt fokus på miljøterapi og forståelse av menneskers atferd i kontekst. Jeg har egenerfaring fra ulike avdelinger og sektorer hvor vi forsøker å hjelpe sårbare mennesker med faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. I møtet mellom en tjenesteyter og tjenestemottaker ligger det usynlige elementer som påvirker samhandlingen. Dette kan være kommunikasjon og maktubalanse. Ved misforståelser, følelse av avmakt eller fortvilelse kan tjenestemottakere agere i affekt og utøve vold.
– Ikke stå i utfordringene alene. Bruk kollegaer, snakk om det som skjer og be om støtte når du trenger det. Det å bli berørt av voldelige hendelser betyr ikke at du er lite robust, det betyr at du er menneskelig.
– Oppgaven ligger dessverre ikke åpent tilgjengelig, men de kan sende en mail til christina.s.enoksen@outlook.com, så får de den.
