På Vernepleier.no spørres det om keiserens klær er nyvaska? Kjetil Viken og Jon Løkke representerer i denne diskusjonen det atferdsanalytiske miljøet. I deres øyne representerer ikke PAS noe nytt. Begge gir uttrykk for at PAS er gammel vin på nye flasker og «salgstriks». Diskusjonen er ikke ny, og fagpersoner i begge miljøer er uenige om PAS er «innenfor» eller «utenfor» anvendt atferdsanalyse (ABA).
Johnston et al. (2006, s. 61) viser til at selv lederskikkelser i PAS er uenige seg imellom om PAS er atferdsanalytisk nok til å høre inn under paraplyen. Andre igjen argumenterer for at PAS skader ABA (som Johnston et al., 2006), mens for eksempel Carr et al. (2002) hevder at PAS er en ny vitenskap vokst ut fra ABA. Mitt standpunkt er at PAS er et ektefødt barn av ABA, men har tatt en annen kurs på flere områder.
Baer, Wolf & Risley (1968) definerte ABA gjennom syv dimensjoner: Fokuset skal være på atferdsendring som er viktig for personen og samfunnet. Atferden som velges ut må være målbar. En må tilstrebe kontroll over situasjonen så en vet om tiltaket virker. Prosedyrene må være nøye beskrevet og tiltakene effektive. Det er viktig at personen opprettholder sin atferd, også i nye situasjoner. Disse dimensjonene har blitt oppleste og vedtatte sannheter, men en kan spørre om de har fanget atferdsanalytikere i en blindvei der det er for mange kliniske krav, og hvor det tekniske og metodiske har blitt for viktig?
Johnston et al. (2006) fremmet en rekke bekymringer om hvordan PAS kan påvirke ABA, og hevder blant annet at PAS kan hindre at personen utvikler viktige ferdigheter (s. 56). Her er vi på sporet av en av forskjellene: PAS og ABA kan ha en ulik vektlegging av hva som skal endres – skal personen tilpasse seg miljøet så mye som mulig, eller skal en i større grad tilrettelegge samfunn og miljø slik at det blir lettere å fremvise nøytral og ønsket atferd? Det har også Holden (2013) skrevet om – han kalte det passive og aktive metoder. Passive er å tilpasse omgivelsene slik at den utfordrende atferden blir unødvendig, mens aktive er å lære personen en ny atferd i uendrete omgivelser. Begge deler kan være nødvendig, men PAS vil som oftest legge mest vekt på passive metoder. Det er nettopp det Johnston et al. (2006, s. 56) advarer mot. Men en markant endring i senere år er økt fokus på bruker- og menneskerettigheter: I spørsmålet om hvem som skal lære å tilpasse seg, har tiden gått fra tanken om at det bare er personen.
PAS oppsto på 1980-tallet som en motreaksjon mot at en brukte aversiver i atferdsanalytiske behandlingstiltak. Atferdsanalytikerne bak PAS ønsket å finne andre metoder for å behandle utfordrende atferd. Derav «positiv». PAS har beholdt grunnholdningen fra ABA om å forstå interaksjonen mellom personens atferd og omgivelsene den skjer i, for bedre å kunne skape et miljø hvor det er unødvendig for personen å fremvise atferd som utfordrer. Fokuset er å skape et positivt og støttende miljø som kan styrke en persons ferdigheter og skape positive endringer og forbedre livskvalitet. PAS representerer en grunnleggende endring i tilnærming til tjenestebrukere, og har hatt positiv innvirkning på en rekke områder – som delingskultur, samarbeid, felles språk og optimisme. PAS bidrar også til å «selge inn» ABA som en god og effektiv metode for å skape endring.
En vågal påstand er at PAS i dag først og fremst er mer anvendt enn atferdsanalyse. Vi er ute etter det som fungerer uten at vi er for opptatt av å kunne «bevise» virkningsmekanismene. Istedenfor å sette inn en og en prosedyre «hiver vi inn» mange ulike tiltak for å øke sjansen til å skape ønsket endring for personen. Det kan også være kombinasjonen og interaksjonen mellom tiltakene som har effekt. Det viktige er at alle de samtidige tiltakene er skreddersydd for personens forutsetninger og kontekst. Dette i motsetning til spesifikke tiltakspakker eller manualer for behandling. Man oppfyller ikke idealet om eksperimentell kontroll og påvisning av kausale sammenhenger, men oppnår svært ofte reduksjon i utfordrende atferd og bedre livskvalitet for personen.
Det er en sterk evidens for at en bred tilnærming er nødvendig for å endre motivasjonelle forhold (McGill et al., 2018). I PAS trekkes derfor proaktive og reaktive strategier inn som to typer taktikker for å skape positive endringer over tid. Proaktive strategier er kontinuerlige tilrettelegginger som sørger for at omgivelsene er passende, meningsfulle og funksjonelle for personen (LaVigna et al., 1989). En funksjonell analyse er med på å skreddersy tilnærmingen slik at både bakenforliggende og umiddelbare foranledninger til utfordrende atferd påvirkes, samt at erstatningsatferder etableres og forsterkes. Ofte er det systemet og tjenesteytere som har en atferd som utfordrer, og ikke fokuspersonen. Målet med proaktive strategier er å gjøre personen mest mulig selvstendig og minimalisere personens behov for å engasjere seg i atferd som utfordrer. PAS primære fokus har de senere årene i økende grad lagt vekt på å skape omfattende livskvalitetsforbedringer. Dette driver feltet mot andre intervensjoner enn de som har vært typiske i ABA.
Så – om PAS og ABA er det samme er ikke så lett å svare på. På 80-tallet ble PAS ansett som en del av ABA. I 2024 er mange usikre, det vil komme an på hvor snevert en definerer ABA. Med utgangspunkt i de 12 kjerneelementene kan PAS i dag forstås som et åpent rammeverk med takhøyde for å legge inn intervensjoner med mange ulike teoretiske forankringspunkt. I den grad det gjøres vil PAS i mindre grad komme under paraplyen «anvendt atferdsanalyse».
Både ABA og PAS hevder å være en helhetlig tenkning som rammer inn beste praksis. Hver av oss bringer noe unikt til bordet og i vårt partnerskap finner vi styrke, og feirer hverandres suksess. Begge fortsetter vi å utvikle oss, og det pågår forskning for å adressere kritikkene og forbedre praksis. Og helt til slutt er det ikke å stikke under en stol at det er store variasjoner i hvordan de ulike tilnærmingene praktiseres av fagfolk.
Baer, D. M., Wolf, M. M. & Risley, T. R. (1968). Some current dimensions of applied behavior analysis. Journal of applied behavior analysis, 1(1), 91-97.
Carr, E. G., Dunlap, G., Horner, R. H., Koegel, R. L., Turnbull, A. P., Sailor, W., Anderson, J. L., Albin, R. W., Koegel, L. K. & Fox, L. (2002). Positive behavior support: Evolution of an applied science. Journal of positive behavior interventions, 4(1), 4-16.
George, H. P., Kincaid, D. & Pollard-Sage, J. (2009). Primary-tier interventions and supports. Handbook of positive behavior support. Springer.
Holden, B. (2013.) Miljøbehandling: En atferdsanalytisk tilnærming, Gyldendal akademisk.
Johnston, J., Foxx, R. M., Jacobson, J. W., Green, G. & Mulick, J. A. (2006). Positive behavior support and applied behavior analysis. The Behavior Analyst, 29, 51-74.
LaVigna, G. W., Willis, T. J. & Donnellan, A. M. (1989). The role of positive programming in behavioral treatment: American Association on Mental Retardation.
McGill, P., Vanono, L., Clover, W., Smyth, E., Cooper, V., Hopkins, L., Barratt, N., Joyce, C., Henderson, K. & Sekasi, S. (2018). Reducing challenging behaviour of adults with intellectual disabilities in supported accommodation: A cluster randomized controlled trial of setting-wide positive behaviour support. Research in developmental disabilities, 81, 143-154.
