Førstkommende onsdag, fra klokken 08:00 til 10:00, arrangeres debatt om utviklingshemmedes deltagelse i samfunnet, med spesielt fokus på deltagelse i arbeidslivet. Debatten finner sted i Thon Hotell Arendal.
Deltagelse og sosial inkludering er sentrale mål og verdier i den norske velferdsstaten. Disse målene og verdiene er, eller burde være, viktige rettesnorer for tiltak på minst tre nivåer: I forhold til miljøarbeidet rettet mot enkeltpersoner, utforming av tjenester og utforming av politikk, både lokalt og nasjonalt. Forskning og erfaring har vist at deltagelse og sosial inkludering har stor betydning i forhold til den enkeltes livskvalitet. Forskning og erfaring har også vist at deltagelse og sosial inkludering er viktig ved forebygging av flere av de utfordringene velferdsstaten står ovenfor. Alle er vinnere i et samfunn med full deltagelse og sosial inkludering.
Arbeidslinja er sentral i det norske velferdsstaten. Arbeidslinja betyr at «alle skal med». Diagnose er ikke et seleksjonsgrunnlag. Det er den enkeltes mulig for deltagelse i arbeidslivet som skal være det avgjørende. Tiltros for dette er det alt for få utviklingshemmede som er aktive i arbeidslivet.
Cato Ellingsen er vernepleier og en aktiv samfunnsdebattant. Ellingsen er også kjent for nettsiden Vernepleieren.com. Vigdis Reisæter er vernepleier og høgskolelektor ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. Reisæter underviser ved vernepleierutdanningen. Hun har også lang erfaring som leder av NAV Voss. Britt-Evy Westergård er vernepleier og førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Westergård underviser ved vernepleierutdanningen.
De siste tiårene har inkludering og deltagelse vært sentrale politiske mål, også for utviklingshemmede. Det er ingen politikere som er imot disse målene. Allikevel er hovedregelen at utviklingshemmede står utenfor arbeidslivet. Hvor har det sviktet?
– Det har sviktet over hele linjen, sier Ellingsen. Jeg tror at det viktigste problemet er at vi faktisk ikke klarer å forestille oss at personer med utviklingshemming skal jobbe i det ordinære arbeidslivet. At arbeidsgivere, myndigheter, fagfolk og folk flest, alle sammen, ofte har for lave forventninger til hva folk med utviklingshemming faktisk kan bidra med. Dette handler i bunn og grunn om forventninger og holdninger. Som Sandvin sa på en konferanse midt på 2000-tallet: Vi klarer ikke å forestille oss hvordan et inkluderende og mangfoldig samfunn faktisk ser ut.
– Jeg tror det er flere grunner til at det har sviktet. Problemet ligger på flere nivåer. På individnivå må fokuset være hvordan skole og yrkesopplæring legger opp til å veilede de unge til å tenke mot et fremtidig yrke. Vi mangler også en overordnet politikk på dette området, både fra regjering og kommunepolitikere, sier Westergård.
– Arbeidsevnevurdering er en kartlegging som NAV skal gjennomføre når man treng hjelp til å komme seg i arbeid og aktivitet, sier Reisæter. Den er etter mitt skjønn en nøkkel til arbeid. Gjennom arbeidsevnevurderingen kan man konkludere med at ordinært arbeid kan være mulig. Min er erfaring er at mulighetene som ligger i arbeidsevnevurdering kombinert med ulike støttetiltak ikke er tilstrekkelig utnyttet. Konsekvensen blir at potensiale i arbeidsmarkedet ikke blir tatt ut. I den andre enden så fører det også til at dagsentra og vekstbedrifter (VTA) ikke klarer å dekke behovene til utviklingshemmede for arbeid og aktivitet. At der er et uutnyttet potensiale i det ordinære arbeidsmarkedet viser Karl Elling Ellingsen i sin artikkel Nederst ved enden av bordet. Jeg er redd utfordringene er de samme i dag. I NAV kjempes det en kamp mellom ulike grupper som trenger støtte for å komme i arbeid. Det kan kanskje se ut som utviklingshemmede taper den kampen.
– Min erfaring er at mange får beskjed om å uføretrygde seg rett etter de er ferdige med skolen, fortsetter Westergård. Jeg tror at flere unge utviklingshemmede trenger gode overgangsordninger fra skole til arbeidsliv. De må gis anledning til å vise at de kan. Når det gjelder voksne utviklingshemmede er min erfaring at mange blir utnyttet når de går ut i alminnelig arbeidsliv. Mange utviklingshemmede har trygd fra tidligere. Da tjener de svært lite på ordinært arbeid. Dette er rett og slett diskriminering. Etter min mening har NAV feilet totalt. Ordninger for personer med utviklingshemning er veldig avhengig av personlige engasjement fra enkeltpersoner. Det finnes andre land i Europa som virkelig har fått til dette, men det har ikke Norge.
– Videre er mange arbeidsgivere skeptiske, sier Westergård. Jeg har ikke sett en kampanje som sier noe om utviklingshemmede i arbeidslivet. Potensielle arbeidsgiver får alt for lite eller ingen informasjon. Også her er initiativet overlatt det enkeltmennesker.
Hva tror dere vil være gode virkemidler for å nå målene om inkludering og deltagelse?
– Vi trenger en hel rekke ordninger som sikrer at folk med utviklingshemming kan fungere i det ordinære arbeidslivet, sier Ellingsen. Vi trenger støtte til grundere, som folka på Erlandsens konditori i Halden. Vi trenger langt flere utviklingshemmede på ordninger som arbeid med bistand. Funksjonsassistentordningen må utvides. Vi trenger fleksible dagsentra, sentra som faktisk prøver ut nye måter å gjøre ting på. Vi, arbeidsgivere, myndigheter, fagfolk og folk flest, må erfare at det er mulig og nyttig.
– Jeg tror hele rettighetssystemet må revideres i forhold til arbeid, sier Westergård. Retten til arbeid er for svak. Derfor er det heller ikke utviklet gode veiledningsordninger for utviklingshemmede i arbeidslivet. Utviklingshemmede mangler en egen fagorganisasjon som kjemper for deres rettigheter, slik vi har for andre arbeidstakere. Det må mer fokus på ordinært arbeid. Jeg mistenker at arbeidssamvirker er mer en sovepute for lokalpolitikerne, enn et reelt ønske om å skape arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er et gjengs problem for de fleste med nedsatt funksjonsevne. Det er ikke gode nok rettigheter og systemer som innfrir eller oppfyller rettighetene. Enkeltpersoners engasjement vil alltid være positivt, men vi kan ikke basere oss på dette engasjementet. Overordnede myndigheter må følge bedre opp og ta FN-erklæringen mer på alvor, slår Westergråd fast.
– Dette snakket jeg også om i et intervju som ble publisert i NAKU`s blad Utvikling i 2012, sier Reisæter. Her stilte jeg det retoriske spørsmålet hvordan kan vi få til at arbeidstilbud til utviklingshemmede henger bedre sammen med innholdet i den videregående opplæringa? Etter min mening står spørsmålet fremdeles ubesvart. Etter endt utdanning tilbys enkelte utviklingshemmede et tilbud om tilrettelagt arbeid i bedrift, såkalt VTA ordning. Eller i beste fall et varig tilrettelagt arbeidstilbud i ordinær bedrift, såkalt VTO ordning. Sammenhengen mellom skole og utdanning og arbeid er ofte alt for svak. Dette må vi komme oss bort fra. Da jeg var leder for NAV Voss hadde vi som mål at utviklingshemmede skulle få en avklaring med sikte på ordinært arbeid før man vurderte arbeidstiltak i skjermet virksomhet. Hva som er praksis på NAV Voss i dag, vet jeg ikke – sier Reisæter.
– PÅ NAV Voss hadde vi tre målsettinger for å få til et framtidsrettet fokus på arbeid for utviklingshemmede, fortsetter Reisæter. – Den første målsettingen var et tett samarbeid med de ulike utdannings- og opplæringstilbudene, slik at disse tilbudene hadde det nødvendige fokuset på utdanning for arbeid. Den andre målsettingen var at vi jobbet for å få til kvalitativt gode arbeidsvurderinger i regi av NAV. Vi ønsket at disse vurderingene skulle få frem den enkeltes ressurser. Den tredje målsettingen var at NAV skulle være aktive med å fremskaffe praksisplasser i ordinære virksomheter. Viktig var at disse praksisplassene måtte være i samsvar med den kompetansen den enkelte utviklingshemmede hadde. Som sagt jobber jeg ikke lenger ved NAV Voss. Hvordan NAV Voss jobber med å løse disse utfordringene i dag, vet jeg ikke, sier Reisæter.
– Det er viktig å få til en bedre utnytting av potensialet i ordinære arbeidsmarkedet sammen med økt kompetanse om utviklingshemming i NAV. Dette tror jeg vil medføre en mulighet for et tilpasset tilbud til alle. NAV har i dag en rekke muligheter. Et eksempel er Mentorordning. Det er åpenbart at NAV er krumtappen for å lykkes med å få de utviklingshemmede som kan ut i ordinært arbeid, avslutter Reisæter.
Her kan du lese mer om arrangementet: Utviklingshemmede – en glemt ressurs i arbeidslivet?
