Julie Synnøve Eriksen-Outakoski og Vilde Nikolaisen Dahl
Internett og sosiale medier er en viktig del av hverdagen til de fleste, inkludert personer med utviklingshemming. Sosiale medier bidrar til å etablere og opprettholde vennskap, motta sosial støtte og utveksle bilder eller videoer (NOU 2024: 20, s. 89, 103). Likevel innebærer det en forhøyet risiko for utnyttelse, mobbing, manipulasjon og seksuelle overgrep, særlig for personer med utviklingshemming (Helsedirektoratet, 2021, s. 50; NOU 2024: 20, s. 103). I vår bacheloroppgave undersøkte vi utfordringer helsepersonell opplever når de veileder personer med utviklingshemming i trygg bruk av internett. Forskning viser et tydelig kunnskapshull i hvordan helsepersonell skal veilede trygt og systematisk om digital sikkerhet (Borgström et al., 2019; Gómez-Puerta & Chiner, 2021). Dette kommer også frem i våre resultater, som peker på manglende kompetanse, utydelige rutiner, og at lovverkets begrensninger gjør det utfordrende å forebygge i forkant av skade.
Kommunen har ansvar for å sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse
Kommunen skal sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse i forhold til lovverk og tvang, etikk, selvbestemmelse, seksuell helse og nettvett knyttet til seksuell helse (Helsedirektoratet, 2021, s. 11, 18, 47-48). Sistnevnte er et spesielt viktig punkt, da personer med utviklingshemming kan ha behov for konkret veiledning og støtte i å forstå og håndtere digitale risikoer. Helsepersonell plikter å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep mot særlig utsatte personer (helse- og omsorgstjenesteloven, 2011, § 3-3a). Samtidig er retten til selvbestemmelse og privatliv forankret i norsk lov og internasjonale konvensjoner (pasient- og brukerrettighetsloven, 2011, § 4A-1; Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, 2006, art. 22, pkt. 1). I forhold til digitale risikoer, skaper dette et etisk og praktisk dilemma mellom å verne og å respektere selvbestemmelse.
Vi gjennomførte en anonym kvantitativ spørreundersøkelse med 93 helsearbeidere som arbeider i ulike botjenester for personer med utviklingshemming. De ble rekruttert gjennom avdelingsledere i botjenestene, interne kanaler på Høgskulen på Vestlandet, og i et åpent vernepleierforum i sosiale medier. Utvalget var altså basert på selvseleksjon (Grønmo, 2016, s. 117). Deltakerne oppga variert yrkesbakgrunn og erfaring, men arbeider alle tett med brukergruppen. Spørsmålene brukt i undersøkelsen tok utgangspunkt i tidligere internasjonal forskning (Gómez-Puerta & Chiner, 2021), og var delt opp i fire kategorier: 1) oppfatninger om internettbruk, 2) atferd på internett, 3) opplæring og kompetanse, og 4) forebygging og risiko. Spørsmålene var tilpasset det norske lovverket om bruk av tvang og makt (helse- og omsorgstjenesteloven, 2011, kap. 9), og visse spørsmål ble tilpasset til hvor frekvent handlinger oppsto, fremfor hvorvidt tjenestemottakeren får lov til å gjøre ulike handlinger på internett. På grunn av faren for skjevheter i utvalget, kan ikke funnene generaliseres til alle helsearbeidere som arbeider med personer med utviklingshemming, men vi kan slå fast at dette er utfordringer som de kan oppleve.
Et gjennomgående funn var opplevelse av manglende kompetanse. 87 % oppga å ikke ha mottatt opplæring i nettvett for personer med utviklingshemming, og 74 % opplevde å ikke ha tilstrekkelig med kunnskap til å kunne veilede i nettvett. Flere deltakere opplevde det som utfordrende å lære bort noe de selv ikke føler seg trygge på, og flere visste ikke hvor de kunne finne informasjon eller rutiner for digital sikkerhet. Begrenset kunnskap og informasjon kan føre til manglende veiledning og oppfølging av tjenestemottaker, som kan føre til at risikofylte situasjoner som for eksempel utnyttende forhold utvikler seg over tid. Manglende rutiner for håndtering av digitale risikoer kan gjøre det utfordrende å gripe inn eller tilby støtte før det er fare for vesentlig skade, og vedtak om tvang må fattes. Dette er særlig bekymringsfullt med tanke på helsepersonellets plikt til å forebygge skade, og viser en svikt i dette ansvaret. Vi observerte derfor et tydelig behov for retningslinjer, rutiner, opplæring og oppfølging for å styrke helsepersonellets kompetanse i forebyggende nettvettarbeid.
80 % av deltakerne opplevde det som utfordrende å balansere mellom frihet og vern, og opplevde at det strenge lovverket fører til at de ikke kan gripe inn før det er «for sent». Det å definere «vesentlig skade» i en digital kontekst er særlig utfordrende. Er det først når nakenbilder blir spredt, eller kan det være når det observeres risikofylt atferd som å ukritisk oppsøke fremmede? Å iverksette forebyggende tiltak krever kompetanse om hvordan personer med utviklingshemming bruker internett, hvorfor de er særlig utsatt for digitale risikoer og generell kunnskap om nettvett. Vi opplevde det utfordrende å finne retningslinjer og veiledere om forebyggende nettvettarbeid i vårt arbeid med bacheloroppgaven, dette samsvarte også med resultatene fra undersøkelsen. Manglende kompetanse om forebyggende tiltak kan føre til usikkerhet og handlingslammelse, som i verste fall kan føre til at tiltak ikke blir iverksatt før etter tjenestemottaker har blitt utsatt for vesentlig skade.
Til tross for kompetanseutfordringer jobber mange forebyggende gjennom samtaler, åpenhet og relasjonsbygging. Flere bruker historier, visuelle hjelpemidler og individuell veiledning. Dette samsvarer med strategien «aktiv mediering», som handler om dialog og støtte i stedet for kontroll og begrensninger (Gómez-Puerta & Chiner, 2021). Andre restriktive tiltak som å overvåke eller begrense tilgang på internett er utfordrende å iverksette lovlig, og i mange tilfeller uetisk. Derfor er det avgjørende å styrke det forebyggende arbeidet og sikre at helsepersonell får opplæring i nettvett, digitale risikoer og kommunikasjon.
Funnene viser tydelig behov for strukturelle tiltak. Vi anbefaler:
For å sikre at personer med utviklingshemming får mulighet til å delta i det digitale sosiale livet, må helse- og omsorgstjenestene anerkjenne dette som et viktig dagsaktuelt tema med reelle risikoer, men også store muligheter for sosial inkludering, mestring og deltakelse.
Borgström, Å., Daneback, K., & Molin, M. (2019). Young people with intellectual disabilities and social media: A literature review and thematic analysis. Scandinavian Journal of Disability Research, 21(1), 129-140.
Gómez-Puerta, M., & Chiner, E. (2021). Internet use and online behaviour of adults with intellectual disability: support workers’ perceptions, training and online risk mediation. Disability & Society, 37(7), 1107–1128.
Grønmo, S. (2016). Samfunnsvitenskapelige metoder (2. utg). Fagbokforlaget.
Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (LOV-2011-06-24-30). Lovdata.
Helsedirektoratet. (2021). Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming.
Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. (2006). (13-12-2006 nr 34 Multilateral). Lovdata.
NOU 2024: 20. Det digitale (i) livet. Kunnskapsdepartementet.
Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-02-63). Lovdata.
