
Gjesteskribent: Joar R. Fystro, førsteamanuensis, Seksjon for barnevern, sosialt arbeid og vernepleie, Universitetet i Innlandet og postdoktor, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Som nyslått førsteamanuensis i vernepleie – men hvor jeg selv er fysioterapeut og sosionom og forsker innen helsepolitikk og medisinsk etikk – har jeg kun rukket å danne meg et inntrykk av vernepleierprofesjonen. Samtidig kan jeg trolig (enn så lenge) skilte med et slags utenfrablikk på vernepleie som sådan.

Hva passer vel da bedre enn å stille seg laglig for hugg og kaste seg inn i debatten om vernepleiernavnet? Debatten om profesjonstittel har lange historiske linjer (har jeg nå lært meg), men i god akademisk ånd stiller jeg mine tanker til åpent skue, med forbehold om at jeg kanskje mener noe annet i fremtiden.
Allerede ved etableringen av en treårig utdannelse i vernepleie på starten av 1960-tallet var navnespørsmålet i spill. Et utvalg kom den gang nøkternt frem til «[…] at uttrykket ‘vernepleier’ er brukbart» (Munch-utvalget, 1962, sitert i Horndalen, 2001, s. 62), selv om det ikke var helt fornøyd med navnet. I dag er «vernepleier» godt innarbeidet i politikk, utdanning og til dels hos både helsepersonell og folk flest. På den andre siden tror jeg de som selv kjenner vernepleie godt, ofte overvurderer hva andre vet om profesjonen og assosierer med navnet på den. Tilsvarende refleksjoner gjør Ellingsen (2009) seg, samtidig som han argumenterer for at det er innholdet i profesjonen og formidlingen av dette som er viktigst, ikke navnet i seg selv. Siden det ikke er kommet noen gode forslag alle kan enes om, er det antakelig bedre å holde fast ved «vernepleier», er slik jeg forstår ham (Ellingsen, 2009).
Historisk skal vernepleierutdanningens opphavsmann, Ole B. Munch (1905–1996), ha ment med «vern» det å legge til rette for muligheter gjennom stimulerende og aktiviserende virksomhet, ikke det å beskytte noen fra noe – på samme vis som begrepet «vernet bedrift» er blitt brukt tidligere (Horndalen, 2001, s. 62). Tilsvarende forsto han «pleie» som noe mer enn tradisjonell sykepleie, sett i sammenheng med at pleiebegrepet var brukt som betegnelse på ulike stillinger, også dem uten pasientkontakt, for eksempel «tøy-pleiere» på vaskeriet. Imidlertid skal kretsen rundt ham ha vært bekymret for at «pleie» kunne bli oppfattet som passivt, men de fant heller ikke frem til noe egnet alternativ (Horndalen, 2001, s. 62).
Slik jeg oppfatter «vern» i dagens språklige landskap, betyr det først og fremst beskyttelse, hvilket gjør bruken i for eksempel «barnevern» passende. Bruken i «vernepleier» synes å implisere noe mer enn beskyttelse, men kanskje samtidig det å verne om de som trenger det – både når det gjelder helse, rettigheter, deltakelse og autonomi. Men «vern» kan også oppfattes passivt, like så som «pleie», og attpåtil antyde en paternalistisk grunnholdning i form av at «vi må beskytte deg». Noen ganger må mennesker i sårbare situasjoner eller med sårbare disposisjoner beskyttes fra seg selv og/eller andre, men som grunnholdning strider den mot slik jeg har lært vernepleie å kjenne. Det lyder mer gjenkjennelig at «[r]espekten for mennesker som er annerledes, går igjen som en rød tråd hos disse vernepleierne», slik Horndalen (2001, s. 42) omtaler et møte med noen av de første vernepleierne som ble utdannet.
Blant tidligere forslag til profesjonsnavn finner vi «omsorgspleier» og «omsorgspedagog» (Horndalen, 2001, s. 61–63). Omsorgsbegrepet rommer en måte å forholde seg til andre mennesker på, der vi gjennom en sosial relasjon danner felles erfaringer og forståelse av den andres situasjon, og der den andre anerkjennes ut fra situasjonen vedkommende befinner seg i (Martinsen, 1989, s. 68–71). I profesjonell sammenheng gir profesjonsutøveren omsorg til mennesker som på en eller annen måte befinner seg i en ikke-selvhjulpen situasjon, hvor det er en asymmetri i det at det ikke forventes å yte det samme tilbake (Martinsen, 1989, s. 75). Til forskjell fra «vern» uttrykker «omsorg» en holdning til andre mennesker som uttrykkes gjennom hvordan vi er, ikke bare hva vi gjør. Omsorg kan – og som oftest bør – inkludere det å stille krav og fasilitere funksjon, deltakelse og selvstendighet, ikke nødvendigvis at den andre skal skjermes eller beskyttes. Følgelig synes vernepleie å bedrive omsorg, ikke vern av mennesker som trenger det.
Samtidig er sisteleddet av dagens profesjonsnavn «pleie». En analyse av begrepet innenfor sykepleie finner at «omsorg» er en dimensjon av «pleie», men at de to begrepene ikke er synonyme (Kasén, 2026). Tilsvarende snakker vi noen ganger om «omsorgsfull pleie», som viser at pleie kan foregå med mer eller mindre omsorg (Lockertsen et al., 2026; Martinsen, 2026). Hvis omsorg først og fremst er en grunnholdning som viser seg i praksis, synes pleie å være mer instrumentelt og passivt (men ikke mindre viktig) i form av stell og tilsyn av andre.
Viken (2018) har tidligere argumentert for at «pleie» bør ut av profesjonsnavnet. Vernepleiere er profesjonelle tilretteleggere av deltakelse og mestring, og bør ikke assosieres med «pleie» slik som i sykepleien, er hans synspunkt. Siden arbeidet til vernepleiere er rettet mot endring, opplevelser og læring, mener han «pedagog» er mer dekkende, og siden mestring av ulike aspekter i livet er omdreiningspunktet i vernepleien, ender han opp med «mestringspedagog» som forslag til nytt profesjonsnavn (Viken, 2018). I motsetning til «mestring», som peker mot den som mottar tjenestene, konstaterer omsorgsbegrepet en viss asymmetri mellom den som gir og den som mottar omsorg. Men hadde personen som mottar tjenestene, klart seg helt selv, hadde ikke den profesjonelle vært inne i bildet. Følgelig er asymmetrien – med alle sine praktiske og etiske utfordringer – på sett og vis eksistensberettigelsen for at tjenestene tilbys i det hele tatt. Selv om mestring er en viktig ingrediens, synes «omsorg» å vise til grunnlaget for relasjonen.
Forslaget mitt til profesjonsnavn er derfor å sette «omsorg» først og bytte ut «pleier» til sist med noe annet. Istedenfor kan «terapeut» tjene som nytt sisteledd, et begrep som har hevd gjennom andre profesjoner (slik som hos fysioterapeuter), og som jeg vil hevde konnoterer en mer aktiv og metodisk fremgangsmåte – helt i tråd med slik jeg har blitt kjent med vernepleiefaget. Dermed ender vi opp med navnet «omsorgsterapeut». Så skal det sies: At jeg ikke lander på «pedagog» som sisteledd, kan nok være farget av min helsefaglige bakgrunn.
Her ender refleksjonen, og den vil trolig ikke føre til noen ting. Det er kanskje også til det beste. Men i en tid der mye av tankearbeidet settes bort til kunstig intelligens og språkmodeller, er det desto viktigere å se verdien av selv å tenke gjennom begrepene vi bruker. Siden språket er rammene vi tenker gjennom, vil nødvendigvis språket vi bruker, muliggjøre eller begrense det vi tenker. Her på Universitetet i Innlandet har kolleger på vernepleierutdanningen satt i gang et prosjekt – «Flytprosjektet» – hvor presisjonsopplæring anvendes for å lære studenter sentrale begreper i faget. Kunnskap om og forståelse av begreper er både en forutsetning og et springbrett for å tenke kritisk om dem. Det er viktig for morgendagens vernepleiere.
Ellingsen, C.B. (2009, 2. juni). Stolt som «vernepleier»? Vernepleieren. https://vernepleieren.com/2009/06/02/stolt-som-vernepleier/
Horndalen, B. (2001). Ideologi, fag og virkelighet: vernepleierutdanningen gjennom 50 år. Universitetsforlaget. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110700031
Kasén, A. (2026). «Pleie» – en begrepsbestemmelse. I S. M. Herholdt-Lomholdt, J.-T.F. Lockertsen og I.-L. Magnussen (Red.), Med omsorg som sykepleiens ankerfeste – i utdannelse, praksis og ledelse (s. 21–39). Fagbokforlaget. https://doi.org/10.55669/oa830402
Lockertsen, J.-T.F., Magnussen, I.-L. & Herholdt-Lomholdt, S.M. (2026). Med omsorg som sykepleiens ankerfeste. I S.M. Herholdt-Lomholdt, J.-T.F. Lockertsen & I.-L. Magnussen (Red.), Med omsorg som sykepleiens ankerfeste – i utdannelse, praksis og ledelse (s. 9–19). Fagbokforlaget. https://doi.org/10.55669/oa830401
Martinsen, K. (1989). Omsorg, sykepleie og medisin: historisk-filosofiske essays. TANO. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091800013
Martinsen, K. (2026). Å være noen for den andre: Pleie uten omsorg? Etter-refleksjoner. I S. M. Herholdt-Lomholdt, J.-T.F. Lockertsen & I.-L. Magnussen (Red.), Med omsorg som sykepleiens ankerfeste – i utdannelse, praksis og ledelse (s. 183–206). Fagbokforlaget. https://doi.org/10.55669/oa830410
Viken, K. (2018). Navnet skjemmer ingen, eller…? Vernepleier.no. https://vernepleier.no/2018/05/navnet-skjemmer-ingen-eller/