På Vernepleier.no, tirsdag 29.09.26, skriver Bernt Barstad (2026) om lettleste tekster. Jeg har selv jobbet med å tilpasse tekster for samarbeidspartnere med utviklingshemming i ulike prosjekter siden 2011, sannsynligvis med vekslende hell. Inspirert av Barstads tekst, vil jeg i denne korte fagartikkelen problematisere de ulike begrepene vi bruker om denne typen tekster, men også diskutere utfordringer med at vi definerer tekster som lettleste. Et poeng jeg også vil trekke fram er at formålet med tekstene også må ha betydning, skal alt være lettlest eller kan leseren utfordres?
Med økt oppmerksomhet rundt samfunnsdeltakelse for personer med utviklingshemming, er det naturlig nok også økt oppmerksomhet rundt tekster som kan leses av de det gjelder. Det har vært en gledelig utvikling over noen år hvor det har kommet en rekke bøker, hefter, artikler, nettsider og statlige dokumenter, som har vært definert som lettleste. Det er utviklet europeiske standarder for lettlest informasjon som gir nyttige råd for hvordan tekster kan gjøres mer tilgjengelige.
Til tross for dette viser en gjennomgang av en rekke tekster at de er svært ulike, både med tanke på kompleksitet, mengde tekst og språk. Eksempler på ytterpunkter her kan være boka Om overgangsalderen, hvor de skriver:
«I overgangsalderen skjer det noe i kroppen. Du kan kjenne noe hver dag.
Eller du kan kjenne noe av og til. Noen kjenner ingenting» (Kristiansen & Skorpen, 2023, s. 17)
Og stortingsmeldingen Menneskerettar for personar med utviklingshemming. Det handlar om å bli høyrt og sett, hvor de skriver:
«Menneskerettighetene er viktige i alle delene av samfunnet.
Politikken for personer med utviklingshemming må derfor dekke alle
områdene i samfunnet, som helse, arbeid og privatliv» (Meld. St. 8 (2022-2023), s. 7).
Med den kunnskapen vi har om funksjonsnedsettelser, og disse forskjellene som bakgrunn, er det rimelig å si at det ikke finnes noen «one size» som passer alle.
Som nevnt over brukes begrepet «lettlest» om en rekke tekster, samtidig som vi også kan se bruk av begrepet «enkel tekst med enkelt innhold» for å beskrive samme type tekster. Et eksempel på det siste finner vi i boka Venner (Heia & Westergård, 2014, s. 11).
«Lettlest» er ikke en definert og universell størrelse. Hvor lett en tekst er å lese avhenger av leseren, altså kan begrepet være misvisende. Om en tekst er lett å lese, henger sammen med leserens leseferdigheter, og er sannsynligvis også påvirket av hvilken kunnskap du allerede har om temaet. En naturlig utledning av dette er spørsmålet: er alle tekster som beskrives som lettleste lette å lese, og hvem er de i så fall lette å lese for? Intensjonen bak begrepene «lettlest» eller «enkel tekst med enkelt innhold» er den aller beste – å signalisere at tekstene er tilpasset.
Det som kanskje er en viktigere grunn for at jeg i de fleste sammenhenger velger å ikke bruke disse begrepene, er at begrepene i seg selv (ikke tekstene) kan være stigmatiserende. Tenk deg å være den som selv med grunnleggende leseferdigheter ikke kan lese en tekst definert som «lettlest».
I bokprosjektet «Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming», skrev vi en fagbok i to versjoner: en versjon tiltenkt bachelorstudenter (Owren, 2025) og en versjon tiltenkt personer med utviklingshemming (Østby, 2025a). Bøkene var samskapte av en forfattergruppe bestående av vernepleiere ansatt ved høgskoler og universiteter og personer med utviklingshemming eller tilsvarende erfaringer med barrierer.
En samlet forfattergruppe var med på å diskutere fram hva vi skulle kalle de to versjonene. Begrepet «lettlest» kunne blitt brukt om den versjonen skrevet for personer med utviklingshemming, men det ble fort forkastet. Ikke bare var det stigmatiserende, men hva skulle den andre boken så bli kalt? Tunglest? (Østby, 2025b, s. 217). Vi kom sammen fram til «kortlest», et begrep som også SOR har tatt med seg i sin språkbank.
Men også «kortlest» har sine begrensninger. «Kortlest» står seg greit når det kan stå i forhold til en lengre tekst, slik som for eksempel i dette bokprosjektet, men ellers kommuniserer begrepet lite.
Selv om ulike begreper kan være misvisende, så er det etter mitt syn viktig å tenke på at dersom vi ønsker at tekster skal være tilgjengelige for flere, så må de tilpasses. For noen vil det likevel være behov for individuell tilpasning, eller noen som kan forklare eller bidra til bearbeiding av tekster. Med stadig flere tekster som bearbeides for å kunne leses av flere, så får vi erfaringer som kan medføre at tekstene treffer flere.
Vi som samfunn, og ikke minst som vernepleiere, må velge å bruke tid på å tilpasse tekster slik at folk forstår. Og aller helst sammen med folk som forstår hva de selv og andre har behov for når det gjelder utforming av tekster, slik som beskrevet om prosessen i bokprosjektet «Å slippe til» (Østby, 2025b, s. 215-247).
Her vil jeg gjerne ta opp igjen tråden fra innledningen hvor jeg skriver om min egen erfaring med å tilpasse tekster og hvor jeg skriver «sannsynligvis med vekslende hell». En tekst som har passet i et prosjekt for en eller flere samarbeidspartnere, vil ikke nødvendigvis passe for andre, men vil trenge ytterligere tilpasning. Det er også et men med begrepet «tilpasset tekst», for hvem er den tilpasset? Mitt argument vil da være at «tilpasset» mer peker på den prosessen som må til for at teksten skal være mest mulig tilgjengelig for leser.
Så langt har jeg skrevet om bruken av begreper som kan være både misvisende og stigmatiserende. Et siste poeng er at formålet med tekster kan komplisere bildet. De europeiske standardene handler først og fremst om tilpasning og formidling av informasjon. Hva når man tenker på at folk skal ha mulighet til å lære noe? Kan da reglene i standarden virke begrensende?
Et eksempel er regelen om å ikke bruke vanskelige ord, men å omskrive. Ja, det er fint, omskrivingen må til. Men ikke alltid, fordi å lære ord og begreper er nyttig i et deltakelsesperspektiv. Ta for eksempel begreper som «CRPD» og «menneskerettigheter», ord som man ser i avisen og på TV.
Et annet eksempel er prosjektet «Forskerkurs for personer med utviklingshemming» (Østby et al., 2022), hvor det gis mulighet til å lære forskningsbegreper, eller «høgskoleord» som en medforsker uttalte. Å lære vanskelige ord, deres innhold og anvendelse er noe som kan gi mulighet til å delta i forskning, men også opplevelsen av å bety noe (Østby et al., 2019, s. 111) og opplevelse av å være en del av samfunnet (Østby & Haugenes, 2019, s. 202). Dette kan kanskje ses på som et skritt videre fra tilgjengelig informasjon for alle, til læring for alle.
Barstad, B. (2026). En liten tekst om lettlest tekst. Vernepleier.no.
Heia, T., & Westergård, B.-E. (2014). Venner. En bok for mennesker med utviklingshemning og deres hjelpere. Universitetsforlaget.
Kristiansen, L. & Skorpen, S. (2023). Boka om overgangsalderen – med enkelt innhold og tegninger. Forlaget Aldring og helse.
Meld. St. 8 (2022-2023). Menneskerettar for personar med utviklingshemming. Det handlar om å bli høyrt og sett. Kultur- og likestillingsdepartementet.
Owren, T. (red.) (2025). Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming (Langlest versjon). Universitetsforlaget.
Østby, M. (red.) (2025a). Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming.(Kortlest versjon). Universitetsforlaget.
Østby, M. (2025b). Vitenskapelig analyse og diskusjon av bokens inkluderingsprosjekt. I Owren, T. (red.), Å slippe til. Nedbygging av barrierer for personer med utviklingshemming (Langlest versjon). Universitetsforlaget.
Østby, M., Bakken, H., Birkedal, M.T., Bjørkmo, P., Fløan, L.M.K., Fjermestad, J. Gladsø, T., Grepperud, L., Grepperud, E., Hansen, M.T., Hopen, C., Hubertus, A-M., Haaland, H., Korsvik, I.V., Lunde, G.H., Megrund, K., Midtsundstad, A., Myklebost, S., Myren, G.E.S., Ness, T.M., Oterhals, O.M., Paluga, P., Røvik, K, Aasen, S., Westergård, B-E., Witsø, A.E. & Aasgård, I.K.(2022). Forskerkurs for personer med utviklingshemming. NAKU.
Østby, M., Haugenes, M., Werner, G.F., Witsø, A.E., Sten, M., Høgstøyl, C. & Oterhals, O.M, (2019). Erfaringer med forskningsprosessen og samarbeidet, I Østby, M., & Haugenes, M. (red.), Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Universitetsforlaget.
Østby, M., & Haugenes, M. (red.) (2019). Inkluderende forskning sammen med personer med utviklingshemming. En metodebok. Universitetsforlaget.
