I 1986 publiserte Karl Johan Johansen og Jon Peder Grimstad rapporten «Vernepleieren mellom utdanning, yrkesutøvelse og politikk«. Med dette fikk vernepleierne sin første teoretiske arbeidsmodell, som består av til sammen 54 «celler». I dette fagintervjuet forteller Karl Johan om arbeidet med modellen, mottakelsen og tiden etterpå.
– Da vi jobbet med den undersøkelsen, tror jeg det var bare 3-400 vernepleiere i Norge, og da var det ikke utviklet så veldig mye teori heller. Så vi hadde behov for å se på dette og om det var mulig å identifisere eller konstruere en særegen vernepleierfaglig tilnærming. Spesielt det med at det ble proklamert at man skulle tenke helhetlig – men hvordan tenker man helhetlig?
– Det er jo en sånn metoderekke, det er ikke noe spesielt vernepleiefaglig i den tenkningen der. Det ble mer et grunnlag for det en måtte jobbe systematisk med i vernepleie. Med det som vi la til havner vi på det mer spesifikke som vernepleiere må arbeide med. Først med de tre dimensjonene fysisk, psykologisk og sosialt. I en helhetlig tenkning hører jo det med. Og innenfor hver dimensjon må en kunne tenke kartlegging, analyse, mål og tiltak, ikke sant?
– På denne tiden var yrkesfeltet fremdeles dominert av særomsorgstenkning, så det å se personer som var funksjonshemmet og hjelpetrengende i de samme perspektivene som alle og enhver, var i og for seg nyskapende. Vi trengte en tilnærming som bidro til at man kunne jobbe nyansert og systematisk med å forstå behovene, tilrettelegge for mestring i ulike situasjoner og utvikle tjenestene.
– Ja, videre kan jo alt dette utspille seg på tre ulike nivåer, individnivå, gruppenivå og systemnivå. Så dette var krevende å forstå og håndtere da som nå.
Bildet er av modellen slik den fremstilles i rapporten Vernepleieren mellom utdanning, yrkesutøvelse og politikk, skrevet av Karl Johan Johansen og Jon Peder Grimstad (1986, s. 182)
– Ja, det vil jo for eksempel kunne være et bofellesskap, der en må se på samspillet med personalet og de andre beboerne, ikke sant? Det er nok et vanlig eksempel, men også hvordan man jobber systematisk med integrering/inkludering på en skole, arbeidsplass eller et fritidstilbud.
– Vi tenkte nok først og fremst på helse- og omsorgssystemet, altså på tjenester, men det er absolutt relevant å tenke større også, her kan en tenke både på organisasjons- og samfunnsnivå. Vi var også opptatt av sosiale roller i relasjon til system – systemet du fungerer innenfor definerer i veldig stor grad hva du kan gjøre. Vi så for øvrig at vernepleierne tydelig hadde med seg rettighetsperspektivet – de måtte også kunne fungere som talspersoner og advokater for de som de skulle hjelpe.
– Ja, da tenker jeg sånn at de det gjelder kan bli hørt og verdsatt, at de kan få systemet til å fungere i tråd med de behovene som de har.
– Ja, den rommer godt, og så kan en gå inn i hver celle og gjøre en analyse, alt etter som hvilke utfordringer og situasjoner en står i.
– Hvis det var mulig, kunne jeg tenkt meg å gjøre den mer dynamisk, å få bedre frem samspillet mellom de ulike nivåene og dimensjonene. Men selve modellen tror jeg står seg greit slik den er bygd opp. Jon Peder og jeg brukte lang tid på å tenke gjennom dette, satt mye sammen og diskuterte, i flere år. Det ser jeg tilbake på som en fin tid.
– Ja, du kan si det sånn. Jon Peder var jo vernepleier, han hadde mer dybde i forhold til hva vernepleiere faktisk utførte av arbeid og funksjoner. Jeg var nok mer teoretisk med en akademisk bakgrunn. Men sammen gjorde vi en systematisk kartlegging av hva vernepleiere gjorde og prioriterte og utdanningen som de sto i, så vi hadde en ganske god empiri som vi utviklet teorien på basis av.
– Det første som vi snakket om, var at en må få til en faglig integrering mellom det fysiske, sosiale og psykologiske perspektivet, det var veldig viktig hvis en skulle tenke helhetlig, da. Men så var det slik at de forskjellige vernepleierutdanningene hadde litt ulike fokus – noen hadde mer sosiale, velferdsmessige perspektiver, mens andre hadde en atferdsanalytisk tilnærming.
– Det var jo et spenningsfelt. Ambisjonen vår var å lage en plattform for en vernepleiefaglig tilnærming uten å forkaste verken det ene eller andre. Modellen var jo et budskap i den retningen. Det måtte være rom for alle, slik at vi kunne ha en faglig dialog.
– Jo, jeg har fulgt det ganske bra, og jeg har også inntil nylig hatt undervisning på vernepleierutdanningen ved NTNU i Trondheim. Jon Peder og jeg gjorde også en oppfølgingsstudie om vernepleiernes utdanning og yrkesfelt, som kom ut i 2011.
– Det er jeg nok sikkert, jeg følte jo at jeg var med på å konstruere vernepleiefaget og den vernepleiefaglige tilnærmingen, ikke sant? Det var jo bare veldig interessant, det var en viktig erfaring for meg som jeg har hatt med videre.
– Nei, jeg vet ikke om en har kommet så mye lengre. Men utviklingspotensialet for yrket er betydelig. Jeg mener vi gjennom forskning i praksisfeltet og innovativt utviklingsarbeid bør kunne tilføre vernepleieryrket forbedringer både i forhold til teoretisk forståelse og arbeidsmetoder. Dette er viktig for at yrket fortsatt skal være relevant og engasjerende.
