Da Norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) ble stiftet i 1973[1], produserte den kjente psykologen og forskeren B. F. Skinner, atferdsanalytisk litteratur på løpende bånd[2]. Psykologer, vernepleiere og andre interesserte ble presentert for forskning som kunne si oss mer om hvordan menneskelig atferd formes av stimuli og responser. Applausen gjallet og kritikken haglet.
Det atferdsanalytiske fagfeltet har utviklet seg mye på de 50 årene NAFO har gått i bresjen for formidling- og opplæring i disse teoriene. Mens man på 1950- og 1960-tallet utførte mye av forskninga innenfor atferdsanalyse på rotter og duer i laboratorier, foregår forskning innenfor dette fagfeltet nå i all hovedsak i individenes naturlige miljø. Hensynet til individets rett til frihet og utfoldelse er i dag en etisk bærebjelke i både atferdsanalytisk behandling og forskning[3].
Tilhengere av atferdsanalysen- og atferdsterapimetodikken har ment at dette er metoder for å forstå ulike typer atferd, og på den måten kunne tilrettelegge for best mulig livskvalitet. Kritikerne har derimot ment at tilnærmingen er instrumentell, tvangspreget og uten forankring i selvbestemmelse og personlig autonomi.
I dagens atferdsanalytiske tilnærming til miljøbehandling, vil man lete etter årsaker til målatferd i personens omgivelser. Man kan si at istedenfor å gi personen «skylden» for sin atferd, så tenker man seg at personen opptrer slik hen gjør fordi omgivelsene ikke er godt nok tilrettelagt. Man går altså ut ifra at atferden (både verbal- og fysisk atferd) er et resultat av møtet mellom omgivelsene og personens indre liv- og drivkraft. For å systematisere kartleggingen av personens atferd og omgivelser, benyttes ulike observasjons- og dokumentasjonsteknikker.
Atferdsanalysens tilhengere kan tilskrives en bred forståelse av atferd. Man ser for seg at atferd er et begrep som favner både hva personer gjør-, hva de sier- og hva de tenker og føler. Det tas utgangspunkt i at omgivelsene bidrar til å forme alle dimensjoner ved atferd. Det finnes bredt forskningsmessig belegg for disse teoriene, utført av forskere med både atferdsanalytisk- og annen fagbakgrunn. Eksempelvis skriver kjente teoretikere som Albert Bandura[4], Jean Piaget[5], Lev Vygotsky[6], Erik Erikson[7] og Urie Bronfenbrenner[8] med mange flere, om hvordan individet utvikler seg i samspill med sine sosiale- og fysiske omgivelser.
Det er i dag bred konsensus om at det ikke skal iverksettes atferdsmodifiserende intervensjoner, dersom det ikke vurderes at både personen- og miljøet rundt personen vil dra vesentlig nytte av det- eller selv ønsker det. Den faglige vurderingen av om det er nødvendig å iverksette tiltak, må gjøres av fagfolk med nok kompetanse. Ofte er det behov for å koble på flere faginstanser når tiltak skal iverksettes.
En kjent atferdsanalytisk tilnærming, er målretta miljøarbeid. Det velbrukte læreverket Målrettet miljøarbeid – anvendt atferdsanalyse[9], av Hans Horne og Bjarne Øyen, ble i sin tid lansert med brask og bram på NAFO-seminaret i 1991[10]. Målretta miljøarbeid kan overflatisk oppsummeres som en metode hvor man jobber etter prinsippet om at tiltak som iverksettes for å hjelpe en person med et eller annet, skal være etisk forsvarlige, basert systematiske observasjoner av personens atferd før-, under- og etter at tiltaket ble satt i verk. Innenfor målretta miljøarbeid-tenkning skal tiltak som iverksettes basere seg på målpersonens ønsker og behov. Tiltakene skal være viktige for dem det gjelder. De skal være så nøye beskrevet, at alle som skal hjelpe personen med det aktuelle fenomenet, skal kunne følge tiltaket nøyaktig slik det er beskrevet. Tiltaksintegritet er vesentlig. Man kan ikke vite om et tiltak fungerer dersom det ikke utføres lik det er beskrevet. Tiltakseffekt kan først vurderes etter at tiltaket har vært prøvd ut en stund, og løpende dokumentasjon rundt tiltaket er gjennomgått.
Og hva er så målet med dette? Jo, målet er at personen som trenger hjelp, skal få hjelp på en måte som er tilpasset personens egne ønsker, behov og livssituasjon.
I 50 år har vernepleiere valfartet fra landets kriker og kroker for å lære mer om atferdsanalytiske prinsipper og metodikk på NAFO-seminaret. NAFO er en stor og viktig diskusjonsarena for vernepleiere i Norge – både under og etter seminaret.
50-åringen NAFO kan gi seg selv en klapp på skulderen for hederlig innsats i arbeidet med atferdsanalyse og læringspsykologi i Norge.
FO heier på fagpersoner, organisasjoner og fora som bidrar til å øke fagkompetansen hos vernepleiere. Vi benytter derfor sjansen til å gratulere NAFO med 50-årsjubileet, og takke for det aktive engasjementet for fag- og fagfornyelse. Arenaen NAFO bidrar til bedre faglighet – og med det bedre tjenester til de som trenger det.
[1] Om NAFO – nafo (atferd.no)
[2] Burrhus Frederic Skinner – Store norske leksikon (snl.no)
[3] Cooper et al. (2014). Applied behavior analysis (2 ed.). Pearson Education Limited
[4] Bandura, A. (1977). Self-efficacy: toward a unifying theory of behavioral change. Psychological review, 1977, Vol.84 (2), p.191-215. https://doi.org/10.1037/0033-295X.84.2.191
[5] Barnets psykiske utvikling (nb.no)
[6] Vygotsky, L. S. (1977). Mind in society : the development of higher psychological processes. Harvard University Press
[7] Erik Erikson – Store norske leksikon (snl.no)
[8] Bronfenbrenner, U. (1986). Developmental psychology. American Psychological Association
[9] Horne, H. & Øyen, B. (2005). Målrettet miljøarbeid – Anvendt atferdsanalyse. Del 1. Læringsteori og dagliglivets pedagogikk. G. R. D. Forlag
[10] Det meste i livet er tilfeldig: En samtale med Hans Horne (vernepleier.no)
