Vernepleiere, andre sosialarbeidere eller annet helsepersonell jobber med mennesker som trenger hjelp til ett eller annet. I den forbindelse kan det tenkes at tjenesteytere kommer i en posisjon hvor de skal gi ett eller flere råd til tjenestemottakeren eller kollegaen sin, for den slags skyld. For noen uker siden opplevde jeg noe, som har fått meg til å tenke. Det handler om råd. Hvilke former for råd finnes egentlig?
En kveld på jobb satt jeg og snakket med en kollega. Vi hadde noen minutter til overs og begynte å snakke om personlige forhold. Kollegaen min skulle på date, men han hadde ikke planlagt hva de skulle gjøre. Vi gikk igjennom de klassiske scenarioene som for eksempel kino og middag. Jeg tenkte meg om og sa: Ta henne med i svømmehallen! Kollegaen min hadde riktignok ikke bedt om noe råd, og sa at han ikke hadde tenkt på det som et alternativ, men kunne tenke seg å følge rådet mitt. Plutselig var jeg blitt rådgiver, og kollegaen min rådsøker. Da jeg møtte han etter daten, fikk jeg høre at daten hadde gått dårlig. Grunnen til dette var damen som skulle spille den ene hovedrollen i daten, egentlig ikke var særlig glad i vann. Det hjalp ifølge min kollega heller ikke på, at hennes ekskjæreste hadde svømmetrening i bassenget ved siden av.
Det som står skrevet ovenfor, vil jeg hevde er et klassisk eksempel på et dårlig råd. Jeg mener likevel at jeg gav han det beste rådet jeg kunne gi, basert på den informasjonen jeg hadde. Utfordringen var å forstå hele konteksten som rådet mitt omfattet. Fra mitt ståsted gav jeg han et ypperlig råd. Fra kollegaens ståsted, viste rådet seg å være alt annet enn heldig.
Heldigvis er ikke jeg den første i verdenshistorien som har tenkt på hva råd faktisk er. Det norske akademis ordbok definerer «råd» blant annet som et forslag til en løsning (råd, 2025). I boken Rådgivning har forfatterne skrevet blant annet at slik de ser det, er rådgivning en form for hjelp til selvhjelp, ikke nødvendigvis i et enkelttilfelle, men også i andre situasjoner som likner (Johannsen et al., 2001, s. 15). Dette har også gjenklang i boken Råd, hvor det kommer frem at noe av poenget med rådgiving er å fremme rådsøkers vekst og mestring (Lassen, 2002, s. 28).
Jeg tror vi alle kan være enige om, at rådet jeg gav min kollega, ikke bidro spesielt til hans vekst og mestring av dating-situasjoner, ei heller var det hjelp til selvhjelp.
Det som tidligere har blitt nevnt om råd i denne lille teksten, omhandler råd som har blitt gitt uten oppfordring. Men det er vel ofte slik, at noen aktivt ber om råd? Hvis jeg tenker at jeg trenger et råd, har jeg ulike folk rundt meg, jeg kan gå til for å få råd. Noen folk kan jeg be om råd til samlivsproblematikk, mens andre kan jeg spørre om råd i forbindelse med trening. Av og til kan jeg få råd angående begge temaer, av samme rådgiver. Det er trolig ikke tilfeldig hvem vi går til for å få råd om et spesifikt tema, eller en spesifikk utfordring. Jeg tror at de jeg går til for å få råd, har kompetanse i hva jeg trenger råd til. Jeg ønsker å sette et skille mellom råd gitt på oppfordring, og råd gitt uten oppfordring.
Det finnes selvsagt også andre typer råd. En kan for eksempel presentere et enkelt spørsmål mellom to alternativer. For eksempel: «burde jeg trene i dag eller i morgen?». Det kan selvsagt også stå imellom tre alternativer: «burde jeg trene i dag, i morgen eller i overmorgen?» Felles for disse to spørsmålene, er at de blir presentert med alternativer, det jeg ønsker å kalle for lukkede bestillinger. Dette vil si at den aktuelle rådgiver må ta stilling til de alternativer som blir presentert, å velge det rådgiveren tenker er det beste alternativet for rådsøker. Ved tilfellet at det bare blir presentert to alternativer, er det ofte egentlig et ja-eller-nei-spørsmål. Et eksempel på dette kan være «burde jeg begynne å trene?». Dette vil trolig resultere ut i et «ja – det burde du», eller «nei – det burde du ikke».
Det er imidlertid også slik, at det kan bli stilt spørsmål uten spesifikke alternativer, såkalte åpne bestillinger. Da må rådgiveren selv lage alternativer og presentere disse for rådsøker. Et eksempel på dette kan være: «hva burde jeg begynne å trene?» Her må rådgiveren selv tenke ut hva som kan være mest hensiktsmessig for rådsøker. Her kommer det et viktig poeng: Det kan tenkes at rådgiveren blir farget av sine egne erfaringer og preferanser med tanke på hvilken trening hen vil anbefale. Egenerfaringen kan selvsagt slå ut begge veier. Dersom en rådgiver har dårlig erfaring med en type trening, er det kanskje ikke så sannsynlig at hen vil anbefale dette. Jeg tror at de fleste vil være enige om at rådgiveren alltid vil være subjektiv, og dette vil påvirke rådet. En lukket bestilling er derfor en bestilling av et råd som blir presentert med noen alternativer laget av rådsøker. På motsatt side, en åpen bestilling er en bestilling av et råd hvor rådgiver må lage alternativer. Derved har jeg laget et nytt skille: Åpne eller lukkede bestillinger. Så langt har jeg altså delt råd inn i fire ulike kategorier. Fra rådgivers side: Råd gitt på oppfordring og råd gitt uten oppfordring. Fra rådsøker: Åpne bestillinger og lukkede bestillinger.
I denne teksten har jeg skrevet fast og løst om konseptet «råd». I mai kommer det nok en liten tekst, hvor jeg ønsker å presentere min egen rådgivningsmodell. Jeg vil nevne at jeg selvsagt ikke tror at modellen på noen måte kommer til å revolusjonere hvordan tjenesteytere gir råd til verken tjenestemottakere, hverandre eller naboen. Jeg ønsker imidlertid at den kan gi grunn for refleksjon til hvordan hver enkelt tjenesteyter forholder seg til råd, og være seg bevisst på hvilken type råd man gir.
Johannsen, E. Kokkersvold, E. & Vedeler, L. (2001). Rådgivning (2. utg). Gyldendal.
Lassen, L. (2002). Råd. Universitetsforlaget.
«råd_1». I: Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. ‹https://naob.no/ordbok/råd_1› (hentet mars 2025).
Foto: by cottonbro studio: https://www.pexels.com/nb-no/bilde/mann-par-mennesker-kontor-4101143/
