Å straffe bidrar til å gjøre vondt verre

To hender som utveksler penger og dop

Leserinnlegg fra Otto Stormyr, vernepleier. Dette innlegget ble opprinnelig publisert hos rus og samfunn (www.rus.no). 


De neste månedene vil bli svært viktige for ungdom og voksne som står i fare for å utvikle, eller som har utviklet, et problematisk forhold til rusmidler. Rusreformen står på trappene og vi skal sammen ta stilling til om mennesker som blir tatt for bruk eller besittelse av illegale rusmidler skal straffes for så å hjelpes, eller om de bare skal hjelpes.

Jeg har de siste dagene brukt en del tid på å lese igjennom de mange og velmenende høringsuttalelsene til den kommende rusreformen. Det er godt å se at mange engasjerer seg i denne saken og at nesten alle er enige i at tunge rusmisbrukere ikke lenger skal straffes om de blir tatt med noen gram av et rusmiddel i lommen.

Noe som derimot bekymrer meg, er alle de som tar til orde for  at ungdommen fortsatt skal møtes med straff og kriminalisering. Min erfaring, både som terapeut og som en som har vært en av disse ungdommene, er at dette er en gruppe som trenger noe helt annet enn straff. Å straffe kan fort bidra til å gjøre vondt verre for ungdommen det gjelder. Jeg er ganske sikker på at måten samfunnet hittil har reagert på ungdom som er i ferd med å utvikle et problematisk forhold til rusmidler, er med på å skape mer av nettopp det vi alle ønsker mindre av; ungdom med rusproblemer. 

De siste 10 årene har jeg jobbet med barn og ungdom som har det vanskelig. Jeg har, på nært hold, sett de ungdommene som ender opp med et problematisk forhold til rusmidler. Dette er forskjellige typer ungdom, men felles for dem er at de ofte strever med en ting: De strever med relasjoner til andre mennesker, ofte grunnet dårlige erfaringer og manglende tillit. Dette vil med andre ord si at for dem vil det ikke føles behagelig å være rundt andre. De føler uro og redsel, og de føler seg anspente. De strever med å passe inn og de vil ofte føle seg utenfor fellesskapet. 

Noe som felles for de fleste av oss, er at vi trenger fellesskap. Det er et instinkt og et livsviktig behov vi mennesker har, rett og slett fordi vi blir lett bytte for rovdyr når vi står alene. Så hva skjer når vi, på grunn av dårlige erfaringer med andre, ender opp utenfor flokken? Vi føler uro, rastløshet og nervesystemet våres aktiveres. Hvorfor? For å mobilisere krefter slik at vi kan jobbe oss inn mot flokken igjen, men når vi på grunn av dårlige erfaringer med andre ikke føler oss bra med flokken er vi jo like langt. Så hva gjør vi da?

Selv har jeg erfaring med hvordan rusmiddelbruk kan oppleves som en løsning på manglende tilhørighet. Jeg glemmer ikke hvordan jeg i tenårene kjente stor lettelse over å endelig være en del av noe og noen, bare fordi jeg hadde noen gram cannabis i lommen. 

Jeg husker også godt første gang jeg tok en beroligende tablett. For første gang på så lenge jeg kan huske følte jeg ro rundt andre mennesker. Det var godt. Jeg trengte ikke være klovn, jeg trengte ikke å gjøre så mye ut av meg. Jeg kunne bare være. Jeg husker også at jeg tenkte: «Om jeg kan ta en sånn tablett hver dag resten av livet kan jeg endelig ha det bra, da kan jeg endelig slappe av.» Jeg var ikke redd lenger, jeg så folk i øynene og sa det jeg mente. Det var naivt av meg å tro at det skulle løse alt. For det første var det ulovlig og for det andre holdt det ikke med bare en tablett den neste gangen jeg tok det, ettersom kroppen utvikler toleranse for denne typen medikamenter.

En fellesnevner med mange ulike rusmidler, er at de virker inn på de samme delene av nervesystemet som kontakt og nærhet med andre mennesker gjør. Man føler ro, glede og tilfredshet. Er det da rart at disse ungdommene velger rus overfor fellesskapet de er redd for og føler seg utilpass i? Nei, mener jeg. Hjelper vi dem om vi sender politiet etter dem og setter dem på ruskontrakter og urinprøver? Nei, vi gjør det verre, mener jeg. Vi forsterker mistilliten, redselen og følelsen av å ikke bli forstått som skaper problemet i utgangspunktet, og vi går glipp av en viktig mulighet til å skape tillit slik at vi faktisk kan få hjulpet dem med det som er det egentlige problemet; relasjonen til andre mennesker. 

En del kjenner kanskje til «Rat park», eksperimentet til forskeren og psykologen Bruce Alexander. Dette eksperimentet illustrerer at det ikke nødvendigvis er det kjemiske behovet for rusmidler som gir opphav til rusproblemer og avhengighet, men fraværet av sunne og gode relasjoner til andre mennesker. Dette kjenner jeg igjen fra mitt eget liv som ungdom med rusproblemer, og jeg kjenner det igjen i ungdommene jeg de siste årene har møtt i jobben min. Rusen er et symptom på at noe er veldig vanskelig for dem, og lengselen etter nærhet og tilhørighet er derfor ofte verkende stor.

Så til det store spørsmålet: Hva gjør vi da? Hvordan hjelper vi ungdom som har dårlig erfaring og liten tillit til andre inn i fellesskapet igjen?

Denne jobben begynner ikke med ungdommen. Denne jobben begynner med oss som samfunn, politikere, politi, behandlere i helsevesenet, lærere, foreldre og naboer. Vi må ta et oppgjør med  hvordan vi ser på, og møter, ungdom som bruker rusmidler i utgangspunktet. Rusreformen er en god start, men vi har enda en lang vei å gå før vi kan begynne å møte ungdom med rusutfordringer på en måte som faktisk er nyttig for dem, og som kan konkurrere med lettelsen, roen og tilhørigheten rusen gir.

Pål Solhaug, spesialrådgiver i RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) Sør, har skrevet en nydelig artikkel om dette. Artikkelen heter «Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker.» I artikkelen stiller han et veldig viktig spørsmål: «Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker, kan vi tørre å tenke tanken at det er kjærligheten som også kan få dem ut av rusproblemene?»

For min del var det nettopp kjærlighet og gode relasjoner som hjalp meg. Jeg ble etterhvert flyttet til en institusjon der de ansatte møtte meg med nettopp dette. Det tok et drøyt år før jeg faktisk turte å tro på at noen brydde seg om meg, hva jeg tenkte og hva jeg følte, men når jeg først gjorde det forsvant også uroen og rastløsheten. Jeg var en del av en gjeng. De likte meg og jeg likte dem.

Før det hadde jeg blitt arrestert en rekke ganger og fått utallige moralske pekefingre rettet mot meg. Undertonen både politi, lærere og barnevern møtte meg med var: “Hva er galt med deg?” og “Ta deg sammen”. De skjønte ikke at jeg endelig hadde funnet noe som gav meg både roen og tilhørigheten jeg manglet.

En gang ble jeg arrestert et lite stykke bortenfor skolen jeg nettopp hadde begynt på, foran alle i klassen min og til og med noen av foreldrene til de jeg gikk i klasse med. Jeg var 16 år gammel. Jeg ble tatt med litt hasj, satt i håndjern og kjørt bort i en sivil politibil i mens alle så det. Faren min, som i utgangspunktet var med på å skape problemene jeg hadde, ble oppringt og noen timer senere kom han rasende å hentet meg på glattcellen jeg satt. Jeg fikk mye kjeft den kvelden og jeg fikk husarrest. Dette var dessverre ikke de eneste konsekvensene dette fikk for meg. Foreldrene til de jeg gikk i klasse med ble også, forståelig nok, skeptiske til at barna deres skulle være sammen med meg. Jeg havnet enda lenger på utsiden, jeg hadde det vanskeligere enn noen gang og ruste meg mer enn noen gang. Redningen min var en institusjon der de ansatte visste at rusen jeg medisinerte meg med var et symptom på, og et uttrykk for, at jeg hadde det vanskelig. Jeg husker godt da en av de ansatte på institusjonen, etter å hatt jevnlige samtaler med både meg og foreldrene mine, sa til meg: “Det er ikke noe rart at du har gjort som du har gjort, og det er ikke noe galt med deg, du har reagert helt normalt på unormale omstendigheter”. Først da kunne jeg legge bort jakten etter hva som feilte meg, tanken om at jeg var feil og jobben med å forstå meg selv, hvorfor jeg ruset meg og hva jeg kunne gjøre med det kunne begynne. 

Å jobbe med ungdom som har et problematisk forhold til rus er komplisert, og det tar tid. Vi blir bekymret, urolige og mange føler seg maktesløse når ungdommen gang på gang velger rusen fremfor dem. Det er her det er fort gjort å ty til enkle løsninger som straff og moralprekener, heller enn å forsøke å ta innover oss at ungdom som har et problematisk forhold til rus ofte ruser seg fordi det gir dem noe de mangler. 

Det vi imidlertid må huske på, er at de færreste ungdommer som noen gang prøver et rusmiddel, står i fare for å utvikle et rusproblem. De som gjør det, bærer ofte med seg en bagasje av tillitsbrudd, relasjonsproblemer og utenforskap. Det nytter sjelden å møte disse med straff og kontroll. Jeg håper at rusreformen vil føre til at vi isteden begynner å møte dem med det de trenger; lyttende ører, klokskap, omsorg og kjærlighet.